4-åring som svarer

[Gjest drittungemamma]

Har ei jente på 4-år som svarer veldig frekt ofte. F.eks i dag når barne-tv var ferdig, ville hun ikke komme og spise. Vi sa at det måtte hun -hun hadde til og med fått set barnetv før maten i dag og avtalen var at vi skulle spise etterpå. Hun svarte med skikkelig drittunge-stemme "Neee-ei jeg vil ikke ha noe mat". Hvorpå jeg svarte at da var det ikke sikkert det ble noe av det morsomme vi skulle gjøre i morgen. Hun svarer igjen "da ødelegger jeg denne!" (en bolle hun sto ved siden av).

Slike episoder er det hele tiden. Hvis hun ikke får det som hun vil eller hvis jeg blir sint på henne fordi hun f.eks gjørs på å kaste noe i gulvet eller gjøre noe hun ikke får lov til, svarer hun med "da ..." -eks. Da hiver jeg denne i hodet på deg, eller da skjærer jeg deg i to eller da ødelegger jeg blomsten din. Blir sjokkert over hvor slemme ting som kommer ut av munnen på henne. Vet at mye kommer av påvirkning fra guttene i barnehagen, men det får da være grenser. Opplever ikke at noen andre barn oppfører seg slik.

Hva kan vi gjøre for å løse dette på best mulig måte? Nå for tiden er det fort gjort at jeg alltid reagerer med å bli sint/bebreidende og det gjør jo ikke akkurat saken bedre vil jeg tro. Men har også prøvd å snakke rolig om det på sengen f.eks uten at det ser ut til å hjelpe. Blir så oppgitt og skjønner ikke helt hvordan vi skal komme ut av dette.

[Gjest det er ikke så lett]

Jeg sier ikke at det er slik bestandig, men i ekempelet du viste, så er det jo du som lærer henne at man svarer med "da får ikke du gjøre noe morsomt i morgen". Da svarer hun "da ødelegger jeg denne".

La gjerne ting få naturlige konsekvenser, men prøv å unngå at det blir en spiral av trusler.

[Gjest drittungemamma]

Jeg sier ikke at det er slik bestandig, men i ekempelet du viste, så er det jo du som lærer henne at man svarer med "da får ikke du gjøre noe morsomt i morgen". Da svarer hun "da ødelegger jeg denne".

La gjerne ting få naturlige konsekvenser, men prøv å unngå at det blir en spiral av trusler.

Vet det, og prøver å unngå det men hvordan kan jeg ellers løse det? Ser ikke helt klart lenger..

[Gjest forenkling]

Man skal ikke alltid gå i en dialog med barn. Av og til er det nok å si at slik blir det, bestemt, gå bort til henne og led henne med deg.

[Gjest drittungemamma]

Man skal ikke alltid gå i en dialog med barn. Av og til er det nok å si at slik blir det, bestemt, gå bort til henne og led henne med deg.

Så sier hun f.eks tilbake "du bestemmer ikke over meg"... hun har alltid et svar uansett hva jeg sier!!

[Gjest bare et råd]

Så sier hun f.eks tilbake "du bestemmer ikke over meg"... hun har alltid et svar uansett hva jeg sier!!

Hva med å prøve å ignorere henne mer når hun har slik oppførsel. Sett dere ned og spis og kos dere selv da vel. Da kommer hun nok etterhvert.

[Gjest AveM]

Jeg har en datter på 4 år selv som prøver seg med frekkheter sånn nå og da, men jeg biter ikke på. Ikke bli med på sånne meningsløse diskusjoner med henne. Hun bruker de sterkeste uttrykkene hun kan når hun er sint, og du går fem på Hun vil garantert fortsette når hun får slike reaksjoner.

Prøv om du klarer å være vennlig og bestemt i noen dager. Hvis hun sier at du er dum sier du at det er dumt hun synes det, men du synes hun er en kjekk jente. Jeg fryder meg alltid når jeg gir datteren min motsatt svar av hun forventer. Det er ikke ofte hun gidder lenger, for hun greier ikke å provosere meg.

Jeg ville også unngått å true når dere diskuterer. Hvis du truer bør det være relevant i forhold til det hun har gjort. sier hun nei takk til kvelds blir hun lagt uten mat. Det vil hun huske dagen etter

[Gjest Ikke la deg målbinde.]

Så sier hun f.eks tilbake "du bestemmer ikke over meg"... hun har alltid et svar uansett hva jeg sier!!

Da svarer du enkelt; Det gjør jeg. Vi skal høre på barna våre, men av og til lar vi det gå for langt dessverre. De trenger tydelige grenser. Dialog i for stor grad fører til usikkerhet. Hun trenger at du er sterkere enn henne, rolig og tydelig.

[Shadow 650]

Hva med å gi belønningen etter at aktiviteten er fullført? (se TV etter hun har spist?)

. Men hvis du kjører "tomme" trusler, så gjør hun det samme tilbake.Hvis du ikke liker at hun truer med å..... så si det til henne og at det er du som bestemmer. Si til henne hvilken konsekvens det vil gi neste gang hun truer, og -fullfør- konsekvensen.

[jubalong70]

Hun tester deg og grensene - hvor langt kan hun gå før du blir sint. Det er liksom barnas jobb det. Og det er vår jobb som foreldre å la barna få helt klare rammer slik at de vet hvor grensene går.

Hvis dere har gjort en avtale om at hun skulle spise etter å ha sett barne-TV og hun da ikke vil spise - greit, så blir det ikke noe mat. Ferdig med det.

Du går _ikke_ inn i en dum diskusjon med en 4-åring over det.

Det er viktig at det å ikke gjøre som fastlagt får en konsekvens som er merkbar for henne.

Det å ikke få mat vil hun merke - og etterhvert huske. Så slutter hun.

Det at hun svarer frekt er uttesting det også. Ikke bry deg om det. Som AveM (tror jeg det var) sa, sier hun at du er dum så si at du synes det er synd men at du synes hun er ei flott og god jente.

Sier hun at hun ikke vil spise - så si at det er helt i orden. "Kom så går vi på badet i stedet for."

Ikke la henne vinne - hun vil ikke det. Hun vil bare vite hvor grensene er slik at hun kan føle tryggheten grensene gir.

[jubalong70]

Så sier hun f.eks tilbake "du bestemmer ikke over meg"... hun har alltid et svar uansett hva jeg sier!!

Selvsagt bestemmer du over henne! Du er voksen. Du får bare si at sånn er det

[Gjest også en mamma]

Først tror jeg du skal innse at det hun gjør er IDENTISK med det du gjør. "Får jeg ikke viljen min så gjør jeg noe slemt."

Hvor er logikken i å true med at "da blir det ikke noe av det morsomme vi skulle gjøre i morgen" - som respons på at barnet ikke vil komme til middag?

Det er akkurat like logisk eller ulogisk som at barnet da truer med å ødelegge noe. Dere er like gode begge to... og det er synd, siden du er den voksne som i teorien skal gå foran med et godt eksempel.

I prinsippet gir du henne valg. "Kom å spise nå, ellers...". Hun svarer med å gi deg et motvalg.

Du bør rett og slett innse at barnet kopierer deg. Og gå igjennom din egen atferd. Ikke sleng rundt deg med trusler.

Hvis jenta skal komme og spise, så skal hun komme å spise. Det er ikke et alternativ at hun lar være å spise og straffes med inndragelse av "det morsomme vi skal gjøre i morgen". Og hvis du forsåvidt syns det er akseptabelt om hun dropper middagen, javel, så la henne gjøre det, men da er trusler og straff unødvendig.

Hvis hun skal spise, uten noe alternativ, så gir du enkelt og greit beskjed om det, og eventuelt henter henne, plasserer henne ved bordet og tar fighten der og da.

Det dummeste du kan gjøre er definitivt å senke deg ned på hennes nivå og småkrangle og slenge rundt deg med trusler.

[PieLill]

Ta ting der og da. Smeller det, smeller det nå. Alvorsprat på sengekanten lenge etterpå gjør bare at hun ikke føler seg tilgitt. Et håpløst tilfelle. Summen av dagen er jeg er slem og mamma er missfornøyd. Det fører fort til at barnet føler at dårlig oppførsel er noe de _er_ ikke bare noe de _gjør_. La konsekvenser være umiddelbare. Så er det oppgjort og glemt.

Ikke bruk straff som kommer dagen etter. Det er et alt for langt perspektiv å forholde seg til for en 4-åring. Unntaket er om du f.eks. inndrar en leke for en uke. (Slikt kan jeg finne på om ungene krangler om leke eller nekter å gjøre det jeg ber dem om fordi de vil holde på med leken.)

La eventuelle trusler være tydelige og konkrete både med hva som utløser sanksjonen og hva som blir konsekvensen. Gjennomfør _alle_ trusler. Mener du ikke alvor, ikke kom med noen trussel.

Om dere gjør en avtale, så vær tydelig på at nå gjør dere en avtale. Om hun så bryter avtalen, sier du at "Nå bryter du avtalen." Ved behov forsterk med, "og da kan ikke jeg gjøre avtaler med deg." La det så gå noen uker før hun får en ny sjanse på en avtale der hun oppfyller sin del i etterkant. (Men ikke ripp opp i gammelt boss. La det bare gå så lang tid at en avtale blir noe eksklusivt.)

En avtale kan også inneholde en klausul om konsekvens ved brudd. F.eks. "Du får være med inn i butikken om du ikke maser om å få noe. Gjør du det er det rett ut igjen." Brytes avtalen, får man heller lempe en hylende og sprellende unge over skulderen og masjere ut.

Og sørg for all del for å holde din del av avtaler eller tilby en rimelig forklaring og kompensasjon om du skulle bli forhindret fra å holde en avtale.

Ikke gjør avtaler med barnet, du vet barnet ikke vil holde. Ikke la barnet gi deg løfter i hytt og pinevær. Ungå alt av aldir mer eller alltid løfter. Det er håpløse prosjekt og tomme ord. Barn er så kortsiktige at de kun unntaksvis klarer å holde et løfte. Sørg for at listen leges overkommelig for barnet også når det innebærer at du må avslå barnets gode forslag. Ikke lag for mange avtaler. Det blir ustyrtelig komplisert.. ;-)

Det virker som du forsøker å overtale jenta med lokkemidler eller trusler til å selv velge å gjøre som du ønsker, i stedet for å bare være sjef. Slutt å diskutere med henne om det som ikke er diskutabelt og vær heller litt god gammeldags diktator. Drit i den gode stemningen! Visse ting får barn velge, andre ting er ikke et valg og foreldrene bruker om nødvendig fysisk makt (ikke vold, selvsagt) for å gjennomføre det som er nødvendig.

Om hun ville leke på motorveien, ville du brukt den nødvendige fysiske makt for å forhindre det, samtidig som du ville fortalt hvorfor. Jenta har ikke godt av å få holde på med drittungeoppførsel. Det gjør henne for det første uttrygg på hvem som har kontrollen og kan redde henne ut av store og små kriser. For det andre vil det gjøre henne upopulær om det får gå for langt. Det er ikke bare din rett, men også din plikt å ta kontroll over slike situasjoner. Da må du bruke den nødvendige styrke.

Alternativ til episoden der hun ikke ville spise som avtalt:

Du sier rolig at dere hadde en avtale. Nå bryter hun den. Om hun ikke gir seg kan du si at nå skal vi spise og hun må i det miste sitte pent ved bordet. (Å tvinge i barn mat har jeg lite tro på.) Kommer hun ikke plasserer du henne ved bordet uten diskusjon. Sitter hun der ikke kan du holde henne fast på fanget.

Alternativt kan du si at da får hun legge seg med en gang, så spiser dere andre etter at hun har lagt seg. Umiddelbart kan det hende at hun trassent synes dette er en god idé og går for det alternativet. Sannsynligvis vil hun angre seg, og dere kan sette av alt fra minutter til timer til krig. Vær i så fall rolige, men hold steinhardt fast på at nå er det sengen som gjelder og ingen mat. Det kan være utmattende der og da, men for hver gang dere står løpet ut, vil dere ha spart timer og dager med tjafs.

Det vi lett gjør feil i slike situasjoner er at vi forsøker å overvinne viljen til barnet, framfor handlingene. Er det fordi vi føler oss avvist av barnet? Vi forsøker å få noe i barnet til å bøye seg. Ofte må det til en rå psykisk maktbruk, som vi ikke er villige til, for å bøye viljen. Det er som regel mye bedre å la barnet få ha _selve_viljen_ sin i fred og i sted sørge for at det er foreldrenes vilje som gjennomføres. En eller annen utgave av at dette skjer mot din vilje, men du får gjerne fortsette å ville noe annet.

Barn trenger å oppleve at vi som foreldre lytter, at de kan påvirke oss og våre valg og dermed også sin egen situasjon. At vi kan (om)bestemme oss på våre barns anmodning. Men så er det også situasjoner der de trenger å oppleve det motsatte. At her spiller det absolutt ingen rolle hva jeg sier, vil eller gjør. Mor og far er fullstendig upåvirkelige og det blir som de vil.

Er vi flinke å velge våre konflikter og våre romslige punkt, blir barna også etter hvert strategiske i hva de gidder å bråke om.

Til sist må vi ikke blande omsorg og oppdragelse. Jenta får nye sko fordi hun trenger nye sko og fordi du som hennes mamma er glad i henne og glad for å kunne gi henne fine og gode sko. Det samme gjelder mat, klær, kos og andre av barnas primære behov.

På vei hjem fra skobutikken forventer du god oppførsel, ikke fordi hun har fått nye sko, men fordi du alltid forventer god oppførsel på vei hjem enten hun har fått noe eller ikke. Da slipper barnet å "kjøpe" det hun trenger ved god oppførsel og føle skyld om hun ikke lykkes. Du på din side slipper å kjøpe din rett til å stille rimelige krav til barnet med ting.

Så ikke diskuter med barnet det som er udiskutabelt. Ikke la deg afisere av barnets forsøk på å avvise deg eller sjokkere deg. Våg å bruke din voksne styrke, makt og kløkt. Det er ikke noe sesam sesam, men gir som regel gode resultat over tid.

mvh

[Lillemus]

Hvis mine nekter å komme til matbordet så svarer jeg bare at:"Det er så og så lenge til neste måltid og det er du som må gå sulten, ikke jeg." Prøver å være så lett henslengt som jeg kan og det hjelper! For da er det ikke det minste morsomt lenger. )

Snuppa hadde noen sånne runder både ved matbordet og før maten da hun var mindre. Ved matbordet tok jeg bare bort fatet hennes, "Du er jo ikke sulten siden du holder på å sånn", eller jeg gjorde som over dersom det skjedde før maten. Jeg skal love deg at det ikke tok mange gangene før hun skjønte at jeg faktisk ikke brydde meg om hun spiste eller ikke (tilsynelatende da!) og at hun ikke fikk noe mer oppmerksomhet ut av det og dermed sluttet.

[PieLill]

Så sier hun f.eks tilbake "du bestemmer ikke over meg"... hun har alltid et svar uansett hva jeg sier!!

Ikke diskuter.

Si at jo jeg bestemmer og sørg så for å bestemme så hun merker det.

Møt henne med en følelsessmessig uafisert holdning av slik er det og slik blir det. Ikke la deg imponere eller intimidere av hennes barnslige utfall. Du kan _alltid_ løfte henne opp og ta henne med dit du vil.

mvh

[Gjest Rrose]

Vet det, og prøver å unngå det men hvordan kan jeg ellers løse det? Ser ikke helt klart lenger..

jeg syns ikke du skal bebreide deg selv. Det er en klassiker dette du viste her. Alle foreldre har på ett eller annet tidpunkt måtte gå flere runder meg seg selv.

Positiv respons på positiv oppførsel øker den positive oppførselen. negativ respons på negativ oppførsel øker den negative oppførselen.

Dette viser 30 års erfaring innen amerikansk pedagogikk.

1. Ikke spør henne om det som skal skje med si det uten spørsmål og med en vennlig og mild tone. Hører hun ikke så sørg for at det er kontakt. Ta på henne eller sørg for at hn ser på deg.

2. Ros henne konkret for det hun mestrer.

Ikke ta lange sengeprater på sengen på alt som er galt. Snakk om noe hyggelig.

3. Gi henne små oppgaver av gangen slik at hun hele tiden bygger opp mestringsfølelsen.

Vi foreldre kan fort få slike fordommer mot barna våre...vi regner med trøbbel liksom dermed speiles det i måten vi kommuniserer på. Kanske er vi stressa og sinte i stemmen før egentlig barnet har gjort noe som helst.

Tenk over hvordan dere kommuniserer. Bestem deg for hvordan du vil at det skal være. Det er jo du som bestemmer dette. Og gjennomfør det:-) Håper det var noen råd her.

[PieLill]

Vet det, og prøver å unngå det men hvordan kan jeg ellers løse det? Ser ikke helt klart lenger..

Du gir 2-3 verbale beskjeder om at slik blir det. Hvis hun da ikke selv kommer til bordet, løfter du henne opp og setter henne ved bordet og tar den kampen som måtte komme for å holde henne ved bordet.

Om måltidet ikke er så viktig, ernæringsmessig eller for å holde humøret stabilt, legger du henne uten kvelds og sørger for at det ikke blir mer mat før neste dag.

Du er voksen og lar henne ikke bestemme ute i trafikken. Da ville hun blitt drept. Vær voksen på samme måte i andre ikke valgfire situasjoner.

Dette er naturlige konsekvenser og bygger ikke på trusler som egentlig handler om hvem som kan såre hvem mest.

mvh

[calendula]

Ta ting der og da. Smeller det, smeller det nå. Alvorsprat på sengekanten lenge etterpå gjør bare at hun ikke føler seg tilgitt. Et håpløst tilfelle. Summen av dagen er jeg er slem og mamma er missfornøyd. Det fører fort til at barnet føler at dårlig oppførsel er noe de _er_ ikke bare noe de _gjør_. La konsekvenser være umiddelbare. Så er det oppgjort og glemt.

Ikke bruk straff som kommer dagen etter. Det er et alt for langt perspektiv å forholde seg til for en 4-åring. Unntaket er om du f.eks. inndrar en leke for en uke. (Slikt kan jeg finne på om ungene krangler om leke eller nekter å gjøre det jeg ber dem om fordi de vil holde på med leken.)

La eventuelle trusler være tydelige og konkrete både med hva som utløser sanksjonen og hva som blir konsekvensen. Gjennomfør _alle_ trusler. Mener du ikke alvor, ikke kom med noen trussel.

Om dere gjør en avtale, så vær tydelig på at nå gjør dere en avtale. Om hun så bryter avtalen, sier du at "Nå bryter du avtalen." Ved behov forsterk med, "og da kan ikke jeg gjøre avtaler med deg." La det så gå noen uker før hun får en ny sjanse på en avtale der hun oppfyller sin del i etterkant. (Men ikke ripp opp i gammelt boss. La det bare gå så lang tid at en avtale blir noe eksklusivt.)

En avtale kan også inneholde en klausul om konsekvens ved brudd. F.eks. "Du får være med inn i butikken om du ikke maser om å få noe. Gjør du det er det rett ut igjen." Brytes avtalen, får man heller lempe en hylende og sprellende unge over skulderen og masjere ut.

Og sørg for all del for å holde din del av avtaler eller tilby en rimelig forklaring og kompensasjon om du skulle bli forhindret fra å holde en avtale.

Ikke gjør avtaler med barnet, du vet barnet ikke vil holde. Ikke la barnet gi deg løfter i hytt og pinevær. Ungå alt av aldir mer eller alltid løfter. Det er håpløse prosjekt og tomme ord. Barn er så kortsiktige at de kun unntaksvis klarer å holde et løfte. Sørg for at listen leges overkommelig for barnet også når det innebærer at du må avslå barnets gode forslag. Ikke lag for mange avtaler. Det blir ustyrtelig komplisert.. ;-)

Det virker som du forsøker å overtale jenta med lokkemidler eller trusler til å selv velge å gjøre som du ønsker, i stedet for å bare være sjef. Slutt å diskutere med henne om det som ikke er diskutabelt og vær heller litt god gammeldags diktator. Drit i den gode stemningen! Visse ting får barn velge, andre ting er ikke et valg og foreldrene bruker om nødvendig fysisk makt (ikke vold, selvsagt) for å gjennomføre det som er nødvendig.

Om hun ville leke på motorveien, ville du brukt den nødvendige fysiske makt for å forhindre det, samtidig som du ville fortalt hvorfor. Jenta har ikke godt av å få holde på med drittungeoppførsel. Det gjør henne for det første uttrygg på hvem som har kontrollen og kan redde henne ut av store og små kriser. For det andre vil det gjøre henne upopulær om det får gå for langt. Det er ikke bare din rett, men også din plikt å ta kontroll over slike situasjoner. Da må du bruke den nødvendige styrke.

Alternativ til episoden der hun ikke ville spise som avtalt:

Du sier rolig at dere hadde en avtale. Nå bryter hun den. Om hun ikke gir seg kan du si at nå skal vi spise og hun må i det miste sitte pent ved bordet. (Å tvinge i barn mat har jeg lite tro på.) Kommer hun ikke plasserer du henne ved bordet uten diskusjon. Sitter hun der ikke kan du holde henne fast på fanget.

Alternativt kan du si at da får hun legge seg med en gang, så spiser dere andre etter at hun har lagt seg. Umiddelbart kan det hende at hun trassent synes dette er en god idé og går for det alternativet. Sannsynligvis vil hun angre seg, og dere kan sette av alt fra minutter til timer til krig. Vær i så fall rolige, men hold steinhardt fast på at nå er det sengen som gjelder og ingen mat. Det kan være utmattende der og da, men for hver gang dere står løpet ut, vil dere ha spart timer og dager med tjafs.

Det vi lett gjør feil i slike situasjoner er at vi forsøker å overvinne viljen til barnet, framfor handlingene. Er det fordi vi føler oss avvist av barnet? Vi forsøker å få noe i barnet til å bøye seg. Ofte må det til en rå psykisk maktbruk, som vi ikke er villige til, for å bøye viljen. Det er som regel mye bedre å la barnet få ha _selve_viljen_ sin i fred og i sted sørge for at det er foreldrenes vilje som gjennomføres. En eller annen utgave av at dette skjer mot din vilje, men du får gjerne fortsette å ville noe annet.

Barn trenger å oppleve at vi som foreldre lytter, at de kan påvirke oss og våre valg og dermed også sin egen situasjon. At vi kan (om)bestemme oss på våre barns anmodning. Men så er det også situasjoner der de trenger å oppleve det motsatte. At her spiller det absolutt ingen rolle hva jeg sier, vil eller gjør. Mor og far er fullstendig upåvirkelige og det blir som de vil.

Er vi flinke å velge våre konflikter og våre romslige punkt, blir barna også etter hvert strategiske i hva de gidder å bråke om.

Til sist må vi ikke blande omsorg og oppdragelse. Jenta får nye sko fordi hun trenger nye sko og fordi du som hennes mamma er glad i henne og glad for å kunne gi henne fine og gode sko. Det samme gjelder mat, klær, kos og andre av barnas primære behov.

På vei hjem fra skobutikken forventer du god oppførsel, ikke fordi hun har fått nye sko, men fordi du alltid forventer god oppførsel på vei hjem enten hun har fått noe eller ikke. Da slipper barnet å "kjøpe" det hun trenger ved god oppførsel og føle skyld om hun ikke lykkes. Du på din side slipper å kjøpe din rett til å stille rimelige krav til barnet med ting.

Så ikke diskuter med barnet det som er udiskutabelt. Ikke la deg afisere av barnets forsøk på å avvise deg eller sjokkere deg. Våg å bruke din voksne styrke, makt og kløkt. Det er ikke noe sesam sesam, men gir som regel gode resultat over tid.

mvh

Et flott svar som vi alle kan lære noe av. Takk!

[hjertebarnet]

Ta ting der og da. Smeller det, smeller det nå. Alvorsprat på sengekanten lenge etterpå gjør bare at hun ikke føler seg tilgitt. Et håpløst tilfelle. Summen av dagen er jeg er slem og mamma er missfornøyd. Det fører fort til at barnet føler at dårlig oppførsel er noe de _er_ ikke bare noe de _gjør_. La konsekvenser være umiddelbare. Så er det oppgjort og glemt.

Ikke bruk straff som kommer dagen etter. Det er et alt for langt perspektiv å forholde seg til for en 4-åring. Unntaket er om du f.eks. inndrar en leke for en uke. (Slikt kan jeg finne på om ungene krangler om leke eller nekter å gjøre det jeg ber dem om fordi de vil holde på med leken.)

La eventuelle trusler være tydelige og konkrete både med hva som utløser sanksjonen og hva som blir konsekvensen. Gjennomfør _alle_ trusler. Mener du ikke alvor, ikke kom med noen trussel.

Om dere gjør en avtale, så vær tydelig på at nå gjør dere en avtale. Om hun så bryter avtalen, sier du at "Nå bryter du avtalen." Ved behov forsterk med, "og da kan ikke jeg gjøre avtaler med deg." La det så gå noen uker før hun får en ny sjanse på en avtale der hun oppfyller sin del i etterkant. (Men ikke ripp opp i gammelt boss. La det bare gå så lang tid at en avtale blir noe eksklusivt.)

En avtale kan også inneholde en klausul om konsekvens ved brudd. F.eks. "Du får være med inn i butikken om du ikke maser om å få noe. Gjør du det er det rett ut igjen." Brytes avtalen, får man heller lempe en hylende og sprellende unge over skulderen og masjere ut.

Og sørg for all del for å holde din del av avtaler eller tilby en rimelig forklaring og kompensasjon om du skulle bli forhindret fra å holde en avtale.

Ikke gjør avtaler med barnet, du vet barnet ikke vil holde. Ikke la barnet gi deg løfter i hytt og pinevær. Ungå alt av aldir mer eller alltid løfter. Det er håpløse prosjekt og tomme ord. Barn er så kortsiktige at de kun unntaksvis klarer å holde et løfte. Sørg for at listen leges overkommelig for barnet også når det innebærer at du må avslå barnets gode forslag. Ikke lag for mange avtaler. Det blir ustyrtelig komplisert.. ;-)

Det virker som du forsøker å overtale jenta med lokkemidler eller trusler til å selv velge å gjøre som du ønsker, i stedet for å bare være sjef. Slutt å diskutere med henne om det som ikke er diskutabelt og vær heller litt god gammeldags diktator. Drit i den gode stemningen! Visse ting får barn velge, andre ting er ikke et valg og foreldrene bruker om nødvendig fysisk makt (ikke vold, selvsagt) for å gjennomføre det som er nødvendig.

Om hun ville leke på motorveien, ville du brukt den nødvendige fysiske makt for å forhindre det, samtidig som du ville fortalt hvorfor. Jenta har ikke godt av å få holde på med drittungeoppførsel. Det gjør henne for det første uttrygg på hvem som har kontrollen og kan redde henne ut av store og små kriser. For det andre vil det gjøre henne upopulær om det får gå for langt. Det er ikke bare din rett, men også din plikt å ta kontroll over slike situasjoner. Da må du bruke den nødvendige styrke.

Alternativ til episoden der hun ikke ville spise som avtalt:

Du sier rolig at dere hadde en avtale. Nå bryter hun den. Om hun ikke gir seg kan du si at nå skal vi spise og hun må i det miste sitte pent ved bordet. (Å tvinge i barn mat har jeg lite tro på.) Kommer hun ikke plasserer du henne ved bordet uten diskusjon. Sitter hun der ikke kan du holde henne fast på fanget.

Alternativt kan du si at da får hun legge seg med en gang, så spiser dere andre etter at hun har lagt seg. Umiddelbart kan det hende at hun trassent synes dette er en god idé og går for det alternativet. Sannsynligvis vil hun angre seg, og dere kan sette av alt fra minutter til timer til krig. Vær i så fall rolige, men hold steinhardt fast på at nå er det sengen som gjelder og ingen mat. Det kan være utmattende der og da, men for hver gang dere står løpet ut, vil dere ha spart timer og dager med tjafs.

Det vi lett gjør feil i slike situasjoner er at vi forsøker å overvinne viljen til barnet, framfor handlingene. Er det fordi vi føler oss avvist av barnet? Vi forsøker å få noe i barnet til å bøye seg. Ofte må det til en rå psykisk maktbruk, som vi ikke er villige til, for å bøye viljen. Det er som regel mye bedre å la barnet få ha _selve_viljen_ sin i fred og i sted sørge for at det er foreldrenes vilje som gjennomføres. En eller annen utgave av at dette skjer mot din vilje, men du får gjerne fortsette å ville noe annet.

Barn trenger å oppleve at vi som foreldre lytter, at de kan påvirke oss og våre valg og dermed også sin egen situasjon. At vi kan (om)bestemme oss på våre barns anmodning. Men så er det også situasjoner der de trenger å oppleve det motsatte. At her spiller det absolutt ingen rolle hva jeg sier, vil eller gjør. Mor og far er fullstendig upåvirkelige og det blir som de vil.

Er vi flinke å velge våre konflikter og våre romslige punkt, blir barna også etter hvert strategiske i hva de gidder å bråke om.

Til sist må vi ikke blande omsorg og oppdragelse. Jenta får nye sko fordi hun trenger nye sko og fordi du som hennes mamma er glad i henne og glad for å kunne gi henne fine og gode sko. Det samme gjelder mat, klær, kos og andre av barnas primære behov.

På vei hjem fra skobutikken forventer du god oppførsel, ikke fordi hun har fått nye sko, men fordi du alltid forventer god oppførsel på vei hjem enten hun har fått noe eller ikke. Da slipper barnet å "kjøpe" det hun trenger ved god oppførsel og føle skyld om hun ikke lykkes. Du på din side slipper å kjøpe din rett til å stille rimelige krav til barnet med ting.

Så ikke diskuter med barnet det som er udiskutabelt. Ikke la deg afisere av barnets forsøk på å avvise deg eller sjokkere deg. Våg å bruke din voksne styrke, makt og kløkt. Det er ikke noe sesam sesam, men gir som regel gode resultat over tid.

mvh

Du skriver så mye bra, PieLill! Var jeg deg ville jeg tatt jobb i et ukeblad for å svare på spørsmål fra foreldre! :-) (Medmindre du allerede gjør det da, hva vet jeg?!)