4-åring som svarer del 2

[Gjest drittungemamma]

Takk for alle konstruktive svar!

Et nytt eksempel: Når 4-åringen skal få besøk eller vi skal gjøre noe hun gleder seg veldig til, ender det ofte opp med hyling og skriking og det blir ikke hyggelig i det hele tatt.

Hvis f.eks en venninne skal komme på besøk, snakker vi litt om det i forkant at hun må dele på lekene etc. Hun er helt enig i det og det går bra en liten stund, så blir hun super grinete og sur og hyler og begynner å gråte hvis hun ikke får det som hun har tenkt/vil. Det være seg at den andre har lyst til å låne lekene hennes, prøve sykkelen, eller noe sånt som at jeg løfter den andre først opp på husken e.l. Da kan alt og ett være ute. Hun kan også bli direkte frekk og spydig i det hun sier, f.eks "jeg synes ikke buksa hennes er noe fin" o.l. Det kommer ofte som lyn fra klar himmel og det virker som om hun er helt utslitt av å ha besøk til tross for at hun har gledet seg veldig og har vært helt klar på at hun skal dele leker og være grei.

Hun har også en veldig bestemmelsestrang -blir sint på den andre hvis hun ikke får bestemme.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor slikt skjer hver gang. Vanligvis kan hun leke godt sammen med de fleste, men det skjer ofte slikt som beskrevet også.

Fortsatt noen gode råd?

[PieLill]

Du er absolutt ikke alene om at slikt kan skje. ;-)

Det handler vel forsatt om at du må være sjef på diktatornivå.

Megling, snakking og forklaring er til et visst nivå riktig. Men på et eller annet punkt går det over til å tillate barnet å styre og herje. Vi kan ikke holde på å dille og dulle med ungene i den grad at de får kontrollert og stoppet alt rundt dem. Om vi forsøker å godsnakke med et barn som er rasende på helt urimelig grunnlag, gir vi jo barnet en opplevelse av at vreden er berettiget.

Om hun ikke lar seg snakke til synes jeg du etter en til to advarsler skal bære henne opp på rommet sitt eller et annet sted hun kommer bort fra situasjonen. Når hun har roet seg kan hun få komme tilbake. Gi for øvrig minst mulig oppmerksomhet til den negative adferden, bare utvis den. Sørg for at hun ikke oppnår noe verd å trakte etter på den måten.

God oppførsel sammen med andre skal ikke være noe du trygler og truer deg til, men som du med største selvfølgelighet krever. (Kravet må selfølgelig være rimelig i forhold til barnets alder og personlighet.) Med like stor selvfølgelighet sørger du for at det får konsekvenser f.eks. utvisning/fjerning fra situasjonen om hun ikke er til å være i hus med.

En annen fordel med å fjerne henne bort fra sistuasjonen er at du skjermer henne fra å miste ansikt foran andre. Det kjennes ikke godt å offentlig både dumme seg ut og bli irettesatt.

Det virker som du kanskje har en jente med solid vilje. Da er det livsviktig at du lar henne merke at din vilje er sterkere og seigere. Du må ikke bli (vise at du blir) fortvilet eller satt ut. Du må ta kontroll.

Om dette er svært vanskelig for henne kan det være greit å velge de kompisene det blir minst krangel med, forutsatt at den ene ikke fullstendig domminerer den andre. Noen barn går lettere i strupen på hverandre enn andre, akkurat som oss voksne. ;-)

Det kan også være en idé å snakke med henne på forhånd om det er noe leker hun ikke ønsker å dele. Så kan du gjøre disse lekene utilgjengelige og "usynlige" mens besøket varer. På den måten opplever hun en annerkjennelse av at det er hennes ting og får også en viss følelse av kontroll. (Vi voksne har også ting vi ikke vil dele.) Slik reduseres også redusert antallet konflikttriggere. Vær ekstra obs på tingene det bare er en av, som f.eks. sykkelen. En idé at gjesten tar med sin? Underveis kan man fjerne ting ungene ikke kan enes om. Dette funker selvsagt ikke om det ene barnet spekulerer i å ved krangel få fjernet alt det det andre barnet vil ha.

Ikke har fo lange formaningssamtaler i forkant. De funker ikke, for barn er ikke så langsiktige og husker heller ikke så langt tilbake når de står midt i situasjonen. Vær kort, praktisk, konkret og full av positiv forventning. "Da må du dele lekene slik du er så flinkt til." Hva du enn gjør, ikke ripp opp i tidligere synder under slike forberedelsessamtaler, hverken direkte eller indirekte.

Ha et haukeblikk for alt du kan rose og påpekt dette ved enhver andledning såfremt det ikke forstyrrer barnas lek. Ta det negative der og da og bli ferdig med det. I ettertid påpeker du det positive, det hyggelige og det hun gjorde bra. Det negative du ikke har tatt når det skjedde, får du la være si noe om. Slik bygger du gode minner og en positiv følelse av mestring. Du formidler også at selv om noe kan skjære seg er ikke alt tapt. Man kan plukke sammen stumpene og likevel få en positiv sluttsum.

Selvsagt kan det også være greit å ha et blikk for ulmende konflikter og pensle barna inn på noe annet før det eksploderer. Når det smeller, håndter det og ikke bli lei og oppgitt eller bebreide deg selv. Å hansker med småbarn er ofte en oppgave på internasjonalt fredsmeglernivå.

Konflikter og knallharde konfrontasjoner er som regel en naturlig del av hverdagen med viljesterke barn. Vi oppsøker ikke konfliktene. Trigger dem så definitivt ikke, men vi skyr dem heller ikke fordi vi vet vi kan takle dem.

mvh

[jubalong70]

Jeg vil bare si at jeg 100% støtter PieLills forslag.

[Gjest drittungemamma]

Du er absolutt ikke alene om at slikt kan skje. ;-)

Det handler vel forsatt om at du må være sjef på diktatornivå.

Megling, snakking og forklaring er til et visst nivå riktig. Men på et eller annet punkt går det over til å tillate barnet å styre og herje. Vi kan ikke holde på å dille og dulle med ungene i den grad at de får kontrollert og stoppet alt rundt dem. Om vi forsøker å godsnakke med et barn som er rasende på helt urimelig grunnlag, gir vi jo barnet en opplevelse av at vreden er berettiget.

Om hun ikke lar seg snakke til synes jeg du etter en til to advarsler skal bære henne opp på rommet sitt eller et annet sted hun kommer bort fra situasjonen. Når hun har roet seg kan hun få komme tilbake. Gi for øvrig minst mulig oppmerksomhet til den negative adferden, bare utvis den. Sørg for at hun ikke oppnår noe verd å trakte etter på den måten.

God oppførsel sammen med andre skal ikke være noe du trygler og truer deg til, men som du med største selvfølgelighet krever. (Kravet må selfølgelig være rimelig i forhold til barnets alder og personlighet.) Med like stor selvfølgelighet sørger du for at det får konsekvenser f.eks. utvisning/fjerning fra situasjonen om hun ikke er til å være i hus med.

En annen fordel med å fjerne henne bort fra sistuasjonen er at du skjermer henne fra å miste ansikt foran andre. Det kjennes ikke godt å offentlig både dumme seg ut og bli irettesatt.

Det virker som du kanskje har en jente med solid vilje. Da er det livsviktig at du lar henne merke at din vilje er sterkere og seigere. Du må ikke bli (vise at du blir) fortvilet eller satt ut. Du må ta kontroll.

Om dette er svært vanskelig for henne kan det være greit å velge de kompisene det blir minst krangel med, forutsatt at den ene ikke fullstendig domminerer den andre. Noen barn går lettere i strupen på hverandre enn andre, akkurat som oss voksne. ;-)

Det kan også være en idé å snakke med henne på forhånd om det er noe leker hun ikke ønsker å dele. Så kan du gjøre disse lekene utilgjengelige og "usynlige" mens besøket varer. På den måten opplever hun en annerkjennelse av at det er hennes ting og får også en viss følelse av kontroll. (Vi voksne har også ting vi ikke vil dele.) Slik reduseres også redusert antallet konflikttriggere. Vær ekstra obs på tingene det bare er en av, som f.eks. sykkelen. En idé at gjesten tar med sin? Underveis kan man fjerne ting ungene ikke kan enes om. Dette funker selvsagt ikke om det ene barnet spekulerer i å ved krangel få fjernet alt det det andre barnet vil ha.

Ikke har fo lange formaningssamtaler i forkant. De funker ikke, for barn er ikke så langsiktige og husker heller ikke så langt tilbake når de står midt i situasjonen. Vær kort, praktisk, konkret og full av positiv forventning. "Da må du dele lekene slik du er så flinkt til." Hva du enn gjør, ikke ripp opp i tidligere synder under slike forberedelsessamtaler, hverken direkte eller indirekte.

Ha et haukeblikk for alt du kan rose og påpekt dette ved enhver andledning såfremt det ikke forstyrrer barnas lek. Ta det negative der og da og bli ferdig med det. I ettertid påpeker du det positive, det hyggelige og det hun gjorde bra. Det negative du ikke har tatt når det skjedde, får du la være si noe om. Slik bygger du gode minner og en positiv følelse av mestring. Du formidler også at selv om noe kan skjære seg er ikke alt tapt. Man kan plukke sammen stumpene og likevel få en positiv sluttsum.

Selvsagt kan det også være greit å ha et blikk for ulmende konflikter og pensle barna inn på noe annet før det eksploderer. Når det smeller, håndter det og ikke bli lei og oppgitt eller bebreide deg selv. Å hansker med småbarn er ofte en oppgave på internasjonalt fredsmeglernivå.

Konflikter og knallharde konfrontasjoner er som regel en naturlig del av hverdagen med viljesterke barn. Vi oppsøker ikke konfliktene. Trigger dem så definitivt ikke, men vi skyr dem heller ikke fordi vi vet vi kan takle dem.

mvh

Du er jammen meg god! Jobber du i "bransjen"?

[Liliaceae]

Henger meg på PieLill sitt svar.

Veldig gjennomtenkt og riktig!