Hjelp, fortvilet mamma etter fødsel nummer to

[Gjest Sliten og lei seg]

Jeg sitter her med verdens nydeligste lille nurk, men merker godt at jeg er veldig sliten, og at babyen, søvnmangel og en tøff fødsel krever 110% av meg nå. Jeg var veldig redd for at jeg skulle elske eldstemann på fem år mest, siden vi tross alt har hatt han i fem år. Men nå er hele meg så innstilt på å ta seg av det nye lille nurket.. jeg må virkelig ta meg sammen for å gi eldstemann oppmerksomhet, jeg grøsser innvendig av skitne hender etter barnehagen, det er tungt og slitsomt å hjelpe på do og slikt som vi ikke har trengt de siste månedene, men som eldstemann forståelig nok ønsker nå. Babyen har ikke noe godt sovehjerte, og gang på gang greier selvfølgelig eldtemann å vekke babyen, en femåring er tross alt bare et barn. Men min lunte er for kort, selv om jeg var forberedt på at eldstemann ville kreve mye nå greier jeg ikke å takle det like bra alltid. Hva er egentlig riktig å gjøre da eldtemann plutselig er sint og frekk i munnen? Vi er strenge på det man kan kalle folkeskikk, vanlig høflighet, men det ender jo ofte med et eldstemann får negativ oppmerksomhet, mens den lille nye får masse ros. Vi roser positiv oppførsel, men det er ikke så mye av den om dagen.. hjelp!

[Gjest AveM]

Jeg tror det du beskriver er veldig normalt. Overskuddet ditt vil komme tilbake, men kanskje du allerede nå bør overlate babyen til pappaen slik at du og 5-åringen får litt kvalitetstid sammen. En liten stund hver dag kan dere kanskje klare, og med det vil du muligens forhindre den verste sjalusien. Det er ikke lett for den eldste å plutselig komme i 2. rekke, h*n har jo alltid vært nr 1.

Sånn ellers på dagen kan du gi 5-åringen viktige oppgaver, som f eks å hente bleier. Jeg pleide å lese bok for storesøster når lillesøster fikk pupp.

[PieLill]

Føler med deg. Slikt er fryktelig tung.

For mange er noe av det vanskeligste å takle følelsesmessig ved nummer to den interessekonflikten som oppstår mellom barna.

Man er vant til å kunne stille opp 100% for barnet sitt. Nå går ikke det lengre. Eldsten får mindre enn før og yngsten får som regel mindre enn eldsten fikk på samme alder. Man klarer som regel ikke å yte så mye man ønsker i forhold til noen av barna. Eller man føler at et av barna blir urettferdig saldert. Slikt kan gi en følelse av uttilstrekkelighet og at hele ens forelderrolle er i forfall.

Hele balansen i familien forrykkes med et nytt familiemedlem og noen ganger opplever vi nærmest en sorgprosess over tapt hamoni. Det er mye som skal gå seg til og det tar tid.

Ikke føl skyldfølelse over at eldsten viser frustrasjon og misstrivsel ved den nye situasjonen. Det er naturlig at det kommer en reaksjon. Over tid vil det å måtte takle et nytt søsken og en ny fordeling av godene styrke barnet. (Men selvfølgelig må man så godt man kan ha et våkent øye på situasjonen og håndtere den så riktig som mulig.) Men bestem deg her og nå for å ikke bebreide deg selv for det som faktisk er en naturlig del av livet; Status, roller og privilegier kommer og går og er i konstant forandring.

Forsøk og skaffe deg så mye avlastning du kan. Avlastning kan også bety at eldsten ser på en DVD mens du smådupper på sofaen ved siden av. En konfliktfri time med DVD, kan gi en femåring en langt bedre fellesskapsfølelse enn en time med kvalitetsaktivitet og kjefting fra en utslitt og desperat mamma. Vil det hjelpe deg å senke kravene på innholdet av samværet med eldsten? Avlasting kan også være å deligere litt større del av morsrollen i forhold til eldsten over på andre.

Tror du det vil hjelpe deg å i større grad akseptere en periode med kaos, forhøyet konfliktnivå og lavkvalitets nødløsninger?

Vil det hjelpe deg å tenke grundig gjennom hva som er helt nødvendig og hva som kan salderes bort? Med litt beiharde prioriteringer kan vi få frigitt mye tid. Så får det våge seg at hverken kjøleskapet eller microen tilfredstiller standarden til Mattilsynet. En slik prioriteringsjobb hjelper oss også å få et realistisk forhold til hva vi kan kreve av oss selv, andre og situasjonen. Det letter på stress og skyldfølelse.

Selv tror jeg det er bedre å øve en baby til å sove midt i en tornado enn å liste seg rundt på tå. Men når ens egen søvmangel begynner å bli prekær, kan man bli ganske desperat etter at nurket skal sove.

Det jeg egentlig ønsker å kunne gitt deg var en grepa god gammeldags husmorvikar. Men etter som det ikke er så lett å oppdrive i disse dager har jeg bare noen ord som jeg håper kan være til litt hjelp.

mvh

[Liliaceae]

Kjenner meg så godt igjen da jeg fikk nr. 2!

Synes PieLill kommer med mange gode råd.

Jeg syntes det var deilig når jeg fikk besøk av mine foreldre eller venninner. De ville jo mer enn gjerne sitte og kose babyen.

Da fikk jeg og eldstemann litt tid sammen helt alene. På mange måter slappet jeg mer av og var mer "tilstede", for da visste jeg at babyen hadde det godt.

Det mest strevsomme i denne tiden, er mangelen på søvn og alt man har ugjort i hjemme i kombinasjon med at man føler seg utilstrekkelig overfor barna, spesielt eldstemann.

Prøv å senk kravene til hvordan huset skal se ut og kom deg gjerne en liten tur ut om ettermiddagen / kvelden i blant. Det gir litt overskudd - bare det å dra alene til butikken og handle uten barn! Legg deg tidlig og prioriter de grunnleggende behovene som hvile, søvn og mat. Det er så fort gjort at man går på akkord med seg selv - og det er ingen i familien tjent med.

Dette går over. Husk å behold noen rutiner som du alltid har gjort med eldstemann. Eks. nattahistorien, kos ved sengekanten el.

[Gjest bare en]

Skjønner at dette er slitsomt. Har egentlig ikke noen gode råd, for vi klarte aldri å lage noen nr 2... Men jeg lurte på en ting - hva med bæresjal til minsten? Så er det enklere å la babyen henge på deg uten at du blir sliten av å holde h*n hele tiden, babyen blir roligere og kanskje sover litt når h*n kjenner varmen og bevegelsene fra deg, samtidig som det er enklere å leke med eller prate med eller lese for eller gjøre noe annet sammen med eldstemann? Da blir det kanskje ikke så lett å vekke babyen heller, for h*n blir vant til å sove inntil deg selv om dere prater og støyet litt? Bare en tanke. Lykke til, det er nok ganske vanlig, og blir antagelig bedre etterhvert ) De fleste som har to eller flere kommer seg jo gjennom den første tiden helskinnet tross alt...