Det biologiske prinsipp

[Gjest far&sønn]

Endelig tør fagfolk å si fra. Heldigvis flere som tar bladet fra munnen og refser vår uforklarlige hang til å tro at bilologi er det eneste salggjørende.

http://multimedia.api.no/www.frifagbevegelse.no/archive/01232/Fontene_nr_6_2007_1232277a.pdf

Artikkelen handler tilsynelatende om barnevernssaker, men i bunn og grunn er dette høyaktuelt for adoptanter og adopterte. Dette er det Geir Follevåg har slåss for å lang tid.

Å føde et barn gjør det ikke til god mor. Å befrukte en kvinne gjør ingen til god far. Men gjennom troen på det biologiske prinsipp er det egentlig det man forfekter i siste instans.

Å bli gode foreldre innebærer et aktiv og bevisst valg, å innta en holdning og å ha et ønske om å elske noen totalt blottet for forbehold. Det har ingenting med biologi å gjøre. Det handler om holdninger.

[Gjest far&sønn]

Artikkelen ligger på side 14.

Ellers ligger Geir Follevågs utmerkete doktorgradsavhandling her:

https://bora.uib.no/bitstream/1956/2082/1/Main+Thesis_G.+Follevaag.pdf

[Mrs. Wallace]

På engelsk er mother og father ikke bare et substantiv, men også et verb. "To mother a child/to father a child". Det synes jeg er ganske betegnende - foreldre er noe man gjør, ikke noe man er helt uten videre. )

[trk1365380645]

Bra artikler. Det er utrolig trist at barn får livene sine ødelagt fordi det er foreldrenes rettigheter som står i sentrum. Biologi gjør ingen til gode foreldre!

Mvh

[Gjest anonym i denne saken]

Det er vel aldri noen som har sagt at det å føde et barn gjør at man blir en god mor. Men for de fleste normalt utrustede kvinnfolk, så er det et sabla godt utgangspunkt.

Jeg synes du har tendens til å forenkle og forherlige adopsjon. Jeg er overbevist om at det beste for barn er å vokse opp med sine biologiske foreldre, dersom foreldrene mestrer oppgaven. Jeg tror til og med det er bedre for et barn å vokse opp med biologiske foreldre som trår feil, enn med perfekte adoptivforeldre. Men i de tilfellene det dreier seg om omsorgssvikt, er det åpenbart - i alle fall for meg - at gode adoptivforeldre er så mye bedre at det knapt finnes ord for det! Og jeg er helt enig i - basert på de få tilfellene jeg kjenner til - i at det i en del saker legges altfor stor vekt på å bevare kontakt til dårlige, biologiske foreldre.

Jeg mener likevel du bommer, fordi du omtrent sier at biologi ikke har NOE å si. Jeg vet ikke om du har adoptert, har "biobarn" eller begge deler. Jeg har begge deler, og jeg mener at det å ha båret barnet i magen er et helt ekstremt utgangspunkt for moderskap! Det betyr ikke at jeg ikke er like glad i det adopterte barnet, men prosessen rundt det har vært så vidt forskjellig. Jeg vil nok si at tilknytningen til det egenfødte barnet kom automatisk, enten jeg ville eller ei. Tilknytningen til det adopterte barnet, ble konsekvens av et bevisst valg og et ønske og VILJE om å ta dette barnet til meg som mitt eget.

Jeg ser hva du prøver å gjøre, men jeg tror ikke du hjelper til ved å forsøke å dempe de sinnsyke båndene som skapes av at et barn faktisk blir til "av en selv". Det går an å ha to tanker i hodet på en gang.

Jeg vil ikke si hvem jeg er i dag.

[trk1365380645]

Det er vel aldri noen som har sagt at det å føde et barn gjør at man blir en god mor. Men for de fleste normalt utrustede kvinnfolk, så er det et sabla godt utgangspunkt.

Jeg synes du har tendens til å forenkle og forherlige adopsjon. Jeg er overbevist om at det beste for barn er å vokse opp med sine biologiske foreldre, dersom foreldrene mestrer oppgaven. Jeg tror til og med det er bedre for et barn å vokse opp med biologiske foreldre som trår feil, enn med perfekte adoptivforeldre. Men i de tilfellene det dreier seg om omsorgssvikt, er det åpenbart - i alle fall for meg - at gode adoptivforeldre er så mye bedre at det knapt finnes ord for det! Og jeg er helt enig i - basert på de få tilfellene jeg kjenner til - i at det i en del saker legges altfor stor vekt på å bevare kontakt til dårlige, biologiske foreldre.

Jeg mener likevel du bommer, fordi du omtrent sier at biologi ikke har NOE å si. Jeg vet ikke om du har adoptert, har "biobarn" eller begge deler. Jeg har begge deler, og jeg mener at det å ha båret barnet i magen er et helt ekstremt utgangspunkt for moderskap! Det betyr ikke at jeg ikke er like glad i det adopterte barnet, men prosessen rundt det har vært så vidt forskjellig. Jeg vil nok si at tilknytningen til det egenfødte barnet kom automatisk, enten jeg ville eller ei. Tilknytningen til det adopterte barnet, ble konsekvens av et bevisst valg og et ønske og VILJE om å ta dette barnet til meg som mitt eget.

Jeg ser hva du prøver å gjøre, men jeg tror ikke du hjelper til ved å forsøke å dempe de sinnsyke båndene som skapes av at et barn faktisk blir til "av en selv". Det går an å ha to tanker i hodet på en gang.

Jeg vil ikke si hvem jeg er i dag.

Hvis tilknytningen kom automatisk fordi barnet lå i din mage, skulle en vel tro at ingen barn ble utsatt for omsorgssvikt?

Jeg kan forstå hva du mener, og påsett og vis er jeg enig: Fordi man kan bli uplanlagt gravid er det en god måte for kropp og sjel å forberede seg på å være mor/far, mens det å adoptere er et veldig klart valg, og det er dermed mer viljestyrt at man forbereder seg på å bli forelder. Men selv om det å være gravid er et sabla godt utgangspunkt, trenger man fremdeles både ønske, vilje og evne for å være en god forelder. Og har man ikke det, er biologien ubrukelig og i Norge/ Vesten tildels hemmende og ødeleggende. Det ser vi for eksempel i barnevernssaker, der kontakt med biologiske foreldre går foran barnets beste, der foreldre som ikke makter oppgaven sin får sjanse på sjanse, fordi systemet bygger på at det er bedre å vokse opp med dårlige bioforeldre enn gode foster-/ adoptivforeldre.

Gråtende barn, må løpe:-)

[jonia]

Det er vel aldri noen som har sagt at det å føde et barn gjør at man blir en god mor. Men for de fleste normalt utrustede kvinnfolk, så er det et sabla godt utgangspunkt.

Jeg synes du har tendens til å forenkle og forherlige adopsjon. Jeg er overbevist om at det beste for barn er å vokse opp med sine biologiske foreldre, dersom foreldrene mestrer oppgaven. Jeg tror til og med det er bedre for et barn å vokse opp med biologiske foreldre som trår feil, enn med perfekte adoptivforeldre. Men i de tilfellene det dreier seg om omsorgssvikt, er det åpenbart - i alle fall for meg - at gode adoptivforeldre er så mye bedre at det knapt finnes ord for det! Og jeg er helt enig i - basert på de få tilfellene jeg kjenner til - i at det i en del saker legges altfor stor vekt på å bevare kontakt til dårlige, biologiske foreldre.

Jeg mener likevel du bommer, fordi du omtrent sier at biologi ikke har NOE å si. Jeg vet ikke om du har adoptert, har "biobarn" eller begge deler. Jeg har begge deler, og jeg mener at det å ha båret barnet i magen er et helt ekstremt utgangspunkt for moderskap! Det betyr ikke at jeg ikke er like glad i det adopterte barnet, men prosessen rundt det har vært så vidt forskjellig. Jeg vil nok si at tilknytningen til det egenfødte barnet kom automatisk, enten jeg ville eller ei. Tilknytningen til det adopterte barnet, ble konsekvens av et bevisst valg og et ønske og VILJE om å ta dette barnet til meg som mitt eget.

Jeg ser hva du prøver å gjøre, men jeg tror ikke du hjelper til ved å forsøke å dempe de sinnsyke båndene som skapes av at et barn faktisk blir til "av en selv". Det går an å ha to tanker i hodet på en gang.

Jeg vil ikke si hvem jeg er i dag.

Det er vel ikke uten grunn at man prøver å finne foreldre eller nær biologisk familie til forlatte barn. Dernest forsøker man å finne adoptivforeldre i fødelandet. Hvis heller ikke det går, kan barnet frigis til utenlandsadopsjon. Det er flott at en del land har et system på dette. Mange barn i verden vokser opp under elendige forhold. Jeg er sikker på at det hadde vært mulig å gi mange flere barn gode adoptivforeldre.

Jeg tror at mye av problemstillingen er: Hvor dårlig er bra nok for et barn?

Det har vært rettssaker mot barnevernet i flere kommuner. Vi har bare sett begynnelsen på slike saker, tror jeg.

I min jobb kommer jeg av og til i kontakt med barnevernet. Jeg er nok forundret over hva som passerer. Det blir satt inn støttetiltak, barnehage, SFO, samtaler i heimen. Hvis barnet mangler skikkelige klær i 15 minusgrader, ja da må det gis penger. Kommer barnet på skolen uten matpakke, ja da må det også gis penger. Disse pengene kan like godt bli brukt til klær til mor/far eller til rus. Hvis far ikke møter til avtale denne gangen, kanskje han møter neste gang?

I utgangspunktet skulle mor og far være de beste til å ta seg av sitt biologiske avkom. Slik er det ikke alltid. Kanskje det er litt vanskelig å forstå et ikke alle foreldre kan være gode nok for sine barn? Jeg tror langt fra alle knytter "sinnsyke bånd" til barnet i magen. Jeg vet om en (helt normal kvinne) som var dårlig gjennom hele svangerskapet. Hun sa hun brukte lang tid på å knytte bånd til barnet etterpå.

Jeg tror det er viktig å ikke bikke for langt den ene eller den andre veien.

At barnevernsloven (og praktiseringen av den) i stor grad ivaretar foreldrene er iallfall ikke jeg det minste i tvil om. Det betyr ikke at biologi ikke er viktig, men det overskygger ikke et barns behov.

[latinomama]

Det er vel aldri noen som har sagt at det å føde et barn gjør at man blir en god mor. Men for de fleste normalt utrustede kvinnfolk, så er det et sabla godt utgangspunkt.

Jeg synes du har tendens til å forenkle og forherlige adopsjon. Jeg er overbevist om at det beste for barn er å vokse opp med sine biologiske foreldre, dersom foreldrene mestrer oppgaven. Jeg tror til og med det er bedre for et barn å vokse opp med biologiske foreldre som trår feil, enn med perfekte adoptivforeldre. Men i de tilfellene det dreier seg om omsorgssvikt, er det åpenbart - i alle fall for meg - at gode adoptivforeldre er så mye bedre at det knapt finnes ord for det! Og jeg er helt enig i - basert på de få tilfellene jeg kjenner til - i at det i en del saker legges altfor stor vekt på å bevare kontakt til dårlige, biologiske foreldre.

Jeg mener likevel du bommer, fordi du omtrent sier at biologi ikke har NOE å si. Jeg vet ikke om du har adoptert, har "biobarn" eller begge deler. Jeg har begge deler, og jeg mener at det å ha båret barnet i magen er et helt ekstremt utgangspunkt for moderskap! Det betyr ikke at jeg ikke er like glad i det adopterte barnet, men prosessen rundt det har vært så vidt forskjellig. Jeg vil nok si at tilknytningen til det egenfødte barnet kom automatisk, enten jeg ville eller ei. Tilknytningen til det adopterte barnet, ble konsekvens av et bevisst valg og et ønske og VILJE om å ta dette barnet til meg som mitt eget.

Jeg ser hva du prøver å gjøre, men jeg tror ikke du hjelper til ved å forsøke å dempe de sinnsyke båndene som skapes av at et barn faktisk blir til "av en selv". Det går an å ha to tanker i hodet på en gang.

Jeg vil ikke si hvem jeg er i dag.

Selvom du føder ditt barn, så er det ikke alltid at tilknytning kommer av seg selv. Det forutsetter at du som mor har evne til å inngå i det verdifulle samspillet som barnet trenger. Videre fordrer det at du har evne til å takle/tolke barnets signaler. Dette er ikke nødvendigvis biologisk gitt evne, men en evne som er vokst frem fordi du har hatt en mor (eller far) som har lært deg dette fra du ble født. Det er ikke det at du har bært barnet i magen som gir deg disse evnene. Biologisk, så kan vi kanskje si at vi har en medfødt intuitiv evne til å vite hva barn trenger. Men denne intuitive evnen er ikke betinget av om du har født barnet selv. Jeg tror grunnen til din oppfatning av det biologiske prinsipp, kan skyldes at du med ditt egenfødte barn ikke trengte å reversere ting hos barnet ditt, fordi du kunne gjøre ting riktig fra dag en. Med et adoptivbarn, så må vi kanskje reparere der andre omsorgspersoner har feilet, før vi kan gjøre ting som er intuitive og riktig. Dette krever ekstra innsats, som du sikkert vet. Forskning har vist at før barnet blir 6-9 måneder, så spiller det faktisk ingen rolle hvem som steller barnet, bare barnets behov blir tilfredstilt. Så kjære, biomamma, jeg er uenig i dine påstander.

Alle barn har rett til en mor og en far, en biologisk mor eller far har ikke nødvendigvis rett til å oppdra sitt barn. Alle foreldre har plikt til å gi barna en god og trygg oppdragelse. Ut i fra et samfunnsperspektiv, så er det mestt formålstjenelig at primæroppdragelsen skjer i familien, som oftest er den biologiske familien. Men å tro at den biologiske familien er den beste, vel...det kan mange ganger diskuteres. Mange barne skjebner lider under akkurat denne oppfatningen, og mye kunne vært annerledes om ikke det "biologiske prinsipp" hadde stått så sterkt i vår kultur og i vårt rettssystem.

med hilsen

[Gjest girasol]

Selvom du føder ditt barn, så er det ikke alltid at tilknytning kommer av seg selv. Det forutsetter at du som mor har evne til å inngå i det verdifulle samspillet som barnet trenger. Videre fordrer det at du har evne til å takle/tolke barnets signaler. Dette er ikke nødvendigvis biologisk gitt evne, men en evne som er vokst frem fordi du har hatt en mor (eller far) som har lært deg dette fra du ble født. Det er ikke det at du har bært barnet i magen som gir deg disse evnene. Biologisk, så kan vi kanskje si at vi har en medfødt intuitiv evne til å vite hva barn trenger. Men denne intuitive evnen er ikke betinget av om du har født barnet selv. Jeg tror grunnen til din oppfatning av det biologiske prinsipp, kan skyldes at du med ditt egenfødte barn ikke trengte å reversere ting hos barnet ditt, fordi du kunne gjøre ting riktig fra dag en. Med et adoptivbarn, så må vi kanskje reparere der andre omsorgspersoner har feilet, før vi kan gjøre ting som er intuitive og riktig. Dette krever ekstra innsats, som du sikkert vet. Forskning har vist at før barnet blir 6-9 måneder, så spiller det faktisk ingen rolle hvem som steller barnet, bare barnets behov blir tilfredstilt. Så kjære, biomamma, jeg er uenig i dine påstander.

Alle barn har rett til en mor og en far, en biologisk mor eller far har ikke nødvendigvis rett til å oppdra sitt barn. Alle foreldre har plikt til å gi barna en god og trygg oppdragelse. Ut i fra et samfunnsperspektiv, så er det mestt formålstjenelig at primæroppdragelsen skjer i familien, som oftest er den biologiske familien. Men å tro at den biologiske familien er den beste, vel...det kan mange ganger diskuteres. Mange barne skjebner lider under akkurat denne oppfatningen, og mye kunne vært annerledes om ikke det "biologiske prinsipp" hadde stått så sterkt i vår kultur og i vårt rettssystem.

med hilsen

Synes både du, jonia og trk kommer med gode innlegg her! Jeg støtter deres syn i saken, og det er ikke bare fordi jeg er adoptivmor med helsikes dårlige utsikter til å noensinne bli biomor ;-) Det mest naturlige er og blir det å fostre opp sine egenfødte barn - men i de tilfeller der forholdene ikke ligger til rette for det - av ulike grunner - er jeg ikke i tvil om at adopsjon er det beste for barnet! Slik jeg ser det er den største utfordringen, i kjølvannet av det "anonym" tar opp, den at barnet vil stille spørsmålstegn til egen bakgrunn og identitet på en helt annen måte enn hvis barnet vokser opp blant biologisk slekt. Vi må ikke underdrive et menneskets behov/interesse for å tilhøre en slekt heller! Men det aner meg at fokuset på det biologiske prinsipp dermed er det som står i veien for et mer nyansert syn på identitet og tilhørighet. Så om man kunne vri fokuset noe slik at familietilhørighet rammes inn som det viktigste prinsipp istedenfor biologien, ville et stort skritt være tatt i denne sammenhengen vi diskuterer her

[Gjest far&sønn]

Synes både du, jonia og trk kommer med gode innlegg her! Jeg støtter deres syn i saken, og det er ikke bare fordi jeg er adoptivmor med helsikes dårlige utsikter til å noensinne bli biomor ;-) Det mest naturlige er og blir det å fostre opp sine egenfødte barn - men i de tilfeller der forholdene ikke ligger til rette for det - av ulike grunner - er jeg ikke i tvil om at adopsjon er det beste for barnet! Slik jeg ser det er den største utfordringen, i kjølvannet av det "anonym" tar opp, den at barnet vil stille spørsmålstegn til egen bakgrunn og identitet på en helt annen måte enn hvis barnet vokser opp blant biologisk slekt. Vi må ikke underdrive et menneskets behov/interesse for å tilhøre en slekt heller! Men det aner meg at fokuset på det biologiske prinsipp dermed er det som står i veien for et mer nyansert syn på identitet og tilhørighet. Så om man kunne vri fokuset noe slik at familietilhørighet rammes inn som det viktigste prinsipp istedenfor biologien, ville et stort skritt være tatt i denne sammenhengen vi diskuterer her

Flere gode innlegg, mange kloke ord.

Den mest naturlige måten å få barn på er naturligvis naturmetoden.

Det gjør like naturligvis ikke biobarnforeldre til bedre foreldre enn adoptivforeldre, akkurat som adoptivforeldre ikke kan gjøre hevd på noe superforeldrerolle.

Nå er vel det neppe et problem at det fokuseres for lite på biologi i vårt samfunn.

Snarere er det slik at det biologiske prinsipp gjennomsyrer både Haag-konvesjonen, barnevernet, den generelle identitets- og den smalere adoptivdebatten.

Dette uten at det egentlig er godtgjort at det beste er for barn er biologiske foreldre.

Poenget til dem som kritiserer det bilogiske prinsipps hegemoni, er at det er giode foreldre som er det avgjørende for barnet, ikke biologiske foreldre. Det ligger heller ikke noen overbevisende forskningsmessig bevisførsel til grunn for at bilologisk mor- eller farskap gjør en bedre egnet som foreldre enn foster- eller adoptivforeldre.

Det verserer mange myter og forestillinger, mange av dem kvasivitenskapelige, om barns tilknytning til mor under graviditet etc. Men som andre har anført her i denne debatten er det like mye som peker i en annen retning.

Det blir som myten om at gravide mødre bør lytte til klassisk musikk, for da blir angivelig barna mer harmoniske. Problemet med myten er at barna ikke hører en døyt inne i magen til mor. Poenget er at mor slapper av og ikke stresser. Hun kan sltså like gjerne høre på ACDC som Mozart, så lenge hun kobler av til musikken.

og nei -kuer som lytter til Mozart melker ikke mer enn andre kuer. Kuer som lytter til Motley Crue melker like mye.

Kom jeg litt ut på viddene? Absolutt. Men bare litt. Vi tror på hegemoniske forestillinger og likesomsannheter også mht biologi. Men som de fleste troll, sprekker myter i møte med lyset (i denne sammeheng forstått som vitenskapelig etterprøving, metodekritikk etc.).