sint på storesøster

[Gjest holta]

Jeg har to døtre på 7 og 10 år. Storesøster er åpen og trygg på seg selv,og glad i å synge og danse. Noe hun ofte gjør og dette ergrer lillesøster skrekkelig. Hun skriiker slutt så snart hun ser antydning til av det. Når jeg prøver å prate med henne om det så sier hun at hun ikke orker å leve med det, noe som bekymrer meg. Hun blir virkelig mørkerød av sinne. Storesøster erter nok noen ganger men som oftes ikke.Har bedt henne om å slutte med å danse foran søsteren men..., dessuten har minstemann store sensorer ute og værer det på lang avstand. Hva skal jeg gjøre?? Det har pågått ganske lenge nå og lager ukoselig stemning for hele familien.Det er tydelig at det er et stort problem for henne.Hun har ikke lett for å prate om ting som plager henne ,så hvis jeg spør om ting så sier hun at jeg ikke forstår og aldri vil si noe. Hun bærer ting inne i seg og det bekymrer meg også. Tror hun føler seg mindreverdig i forhold til søsteren som tross alt er 3 år større og klarer alt litt bedre Det samme problemet oppstår ved lekselesing. Hun vil helst ikke lære å lese så når vi skal gjøre lekser får vi ikke lov til å lee oss eller pust rundt henne før hun mister konsentrasjonen. Skikkelig hissigpropp. ( På skolen sier de at hun er blid og positiv.) Prøver å oppmuntre og skryte av henne på alle plan men hun tar det ikke så lett til seg. Håper på gode råd . Jeg føler at noe må gjøres før både problemene og jenta blir større.

[Gjest sinnamamma]

Jeg kan ikke gi deg svaret på hvorfor....men dele deg med at jeg også alltid har væt slik, og det har blit værre med årene. Nå er jeg snart 40.

Jeg hater lyder og bevegelser når jeg skal konsentrere meg om lesing, se fim, tenker, husarbeid osv...

Jeg kan sitte å lese, og plutselig bli irriteret/bråsint på barnet ved siden av meg, som f.eks sitter å vifter med armene, eller bøyer seg frem for å hente noe på bordet.

Jeg orker ikke bevegelser/lyder rundt meg når jeg hoder på med noe..

På kvelden blir jeg ofte plustelig sliten, og da må ungene plutselig fort til seng...

Kan nevne tusenvis av slike episoder.

Mine barn ar blitt forskrekket mang en gang...

Jeg Ber alltid om unnskyldning etterpå, og barna har begynt å venne seg til det...

Har forklart dem at jeg merker ting i sidesyn, hører dem i bagrunn lenge, men plutselig så blir det irritabelt og kroppen min reagerer med sterkt sinne for å få det irriterende bort raskest mulig....

Vi blir like overrasket hver gang det skjer (ja, nesten hver dag skjer dette)

Dette er vondt.....

Vet ikke om din datter sliter med dette, men jeg kjente igjen den med dans....min datter danser...om hun danser i veien for meg når jeg legger på plass rent tøy, eller holder på med annet husarbeid, blir jeg kvalm og irritert.

Men blir jeg med henne på danstrening,går det fint og se på, da storkoser jeg meg.

Jeg orker ikke unødvendig prat, spesielt ikke mens jeg gjør husarbeid.

Skal du si noe får det være viktig, og du må gjerne avtale tid for å være sikker på at jeg gidder å høre eller skal få med meg hva du har å si...

Og jeg gjør husarbeid nesten hele tiden.....Det er kun hjemme og når vi kjører bil jeg er slik...

På jobb er jeg ikke slik...

Mye jeg kunne ført på her....men det hjelper jo ikke deg...

Det var bare såå urolig godt for meg å få dette ut, da jeg aldri har nevnt dette for noen tidligere....

[Gjest Også en mammma]

Jeg kan ikke gi deg svaret på hvorfor....men dele deg med at jeg også alltid har væt slik, og det har blit værre med årene. Nå er jeg snart 40.

Jeg hater lyder og bevegelser når jeg skal konsentrere meg om lesing, se fim, tenker, husarbeid osv...

Jeg kan sitte å lese, og plutselig bli irriteret/bråsint på barnet ved siden av meg, som f.eks sitter å vifter med armene, eller bøyer seg frem for å hente noe på bordet.

Jeg orker ikke bevegelser/lyder rundt meg når jeg hoder på med noe..

På kvelden blir jeg ofte plustelig sliten, og da må ungene plutselig fort til seng...

Kan nevne tusenvis av slike episoder.

Mine barn ar blitt forskrekket mang en gang...

Jeg Ber alltid om unnskyldning etterpå, og barna har begynt å venne seg til det...

Har forklart dem at jeg merker ting i sidesyn, hører dem i bagrunn lenge, men plutselig så blir det irritabelt og kroppen min reagerer med sterkt sinne for å få det irriterende bort raskest mulig....

Vi blir like overrasket hver gang det skjer (ja, nesten hver dag skjer dette)

Dette er vondt.....

Vet ikke om din datter sliter med dette, men jeg kjente igjen den med dans....min datter danser...om hun danser i veien for meg når jeg legger på plass rent tøy, eller holder på med annet husarbeid, blir jeg kvalm og irritert.

Men blir jeg med henne på danstrening,går det fint og se på, da storkoser jeg meg.

Jeg orker ikke unødvendig prat, spesielt ikke mens jeg gjør husarbeid.

Skal du si noe får det være viktig, og du må gjerne avtale tid for å være sikker på at jeg gidder å høre eller skal få med meg hva du har å si...

Og jeg gjør husarbeid nesten hele tiden.....Det er kun hjemme og når vi kjører bil jeg er slik...

På jobb er jeg ikke slik...

Mye jeg kunne ført på her....men det hjelper jo ikke deg...

Det var bare såå urolig godt for meg å få dette ut, da jeg aldri har nevnt dette for noen tidligere....

Jeg synes faktisk du bør oppsøke hjelp. Stakkars barn. Dette er ikke noe barn skal venne seg til, slik du sier dine barn har gjort.

Om man blir såå irritert fordi barna oppfører seg som nettopp barn, burde man vurdert sterkt om man i det hele tatt skulle fått dem. Men nå er det jo gjort, og da synes jeg faktisk du skylder de såpass at du søker hjelp m.h.t dette. Det høres ikke normalt ut, og jeg får vondt av å tenke på hvordan barna dine føler ang. dette.

[Gjest sinnamamma]

Jeg synes faktisk du bør oppsøke hjelp. Stakkars barn. Dette er ikke noe barn skal venne seg til, slik du sier dine barn har gjort.

Om man blir såå irritert fordi barna oppfører seg som nettopp barn, burde man vurdert sterkt om man i det hele tatt skulle fått dem. Men nå er det jo gjort, og da synes jeg faktisk du skylder de såpass at du søker hjelp m.h.t dette. Det høres ikke normalt ut, og jeg får vondt av å tenke på hvordan barna dine føler ang. dette.

Jeg ante ikke hva dette var da jeg vokste opp, ikke merket jeg at det var noe galt heller, hos meg var det jo bare slik, min personlighet, hørte jo ofte at vi alle var forskjellige, så jeg la aldri merke til at jeg var annerledes...

Mine barn er store nå, og de har heldigvis ikke tatt skade av det...

Disse tingene har skjedd/skjer kun når jeg er konsentrert om noe...

Har aldri tenkt over dette eller nevnt dette for noen før dette innlegget dukket opp, først da innså jeg at dette var noe jeg burde undersøkt tidligere.....Så nå fikk jeg det ut her :-)

Mulig noen andre her har erfaringer rundt dette og kan svarene på hva det er eller hvorfor det er slik...

Men nå hadde ikke jeg tenkt å stjele innlegget til denne moren, så får lage mitt eget innlegg om dette temaet om meg...

Men takk for svar likevel..

[PieLill]

Ikke enkel den der.

Noen barn trenger mer ro enn andre for å kunne konsentrere seg. Det synes jeg vi bør gi dem så langt det er mulig. Trenger jenta mye ro rundt leksene så prøv å skaff henne dette. Ikke krev at hun skal være som søsteren. På den ene siden kan enkelte barn trenge å utfordres på hvor mye uro rundt seg de kan takle. På den andre siden vil de bare bli mer fobiske i forhold til sitt krav om ro hvis utfordringen blir for stor.

Det med dansingen høres ut som en blanding av ulike preferanser og maktkamp. Den eldste vil på den ene siden ikke la seg kue av lillestøsters heller snevre grenser. Samtidig har hun funnet en 100% sikker metode til å trekke opp søsteren når det måtte være. Det siste er ikke særlig snilt.

Yngste jenta finner dansingen og uroen irriterende. Det kan være ganske irriterende med folk som på død og liv må flakse omkring i tide og utide. På den annen side har hun bestemt seg for å ta all dans opp i absolutt aller verste provokasjonsmening og innser ikke at hun stiller til dels urimelig krav.

Storesøster trenger å bli mer hensynsfull og innse at dansing og sivinsing med rette kan oppleves som irriterende. Lillesøster trenger å bli litt mer tolerant.

Så enkelt å si...

Har dere mulighet til at det blir dere voksne som tar kontroll over dette og bestemmer hva som er greit når og hvor og i nærheten av hvem og ikke?

Om dere lager helt konkrete regler og håndhever disse uavhengig av jentenes forespørsel og utbrudd i de konkrete situasjonene. Altså på de og de tidspunktene/situasjonene og stedene (rommene) er det greit å danse og da får lillesøster gå om hun ikke orker det. På andre tidspunkt og steder er det ikke greit og da blir storesøster umiddelbart utvist om hun ikke respekterer det.

Storesøster må få klar beskjed om at hun i visse situasjoner har med å vise hensyn og ikke flagre rundt. Lillesøster må få like klar beskjed om at hun må tåle at andre puster og lever rundt henne. Begge må få klar beskjed om at dere ikke lengre tolererer denne kranglingen og tjafsingen. Begge jentene må oppleve både at dere anerkjenner deres behov for henholdsvis å bevege seg/ha ro samtidig som dere stiller krav til dem om å ta hensyn til hverandre.

Om dere lager reglene og sørger for konsekvent håndhevelse av dem, vil kanskje noe av maktkampen mellom jentene forsvinne. Da kommer de i større grad i konflikt med dere og ikke med hverandre.

Kanskje også en idé å ta en prat med storesøster om at det kanskje kan være taktisk smart å inkludere lillesøster i dansen i stedet for å bare briljere foran henne. Gi henne tips til ulike måter å dra henne med.

Lykke til!

mvh

[ruholt]

Ikke enkel den der.

Noen barn trenger mer ro enn andre for å kunne konsentrere seg. Det synes jeg vi bør gi dem så langt det er mulig. Trenger jenta mye ro rundt leksene så prøv å skaff henne dette. Ikke krev at hun skal være som søsteren. På den ene siden kan enkelte barn trenge å utfordres på hvor mye uro rundt seg de kan takle. På den andre siden vil de bare bli mer fobiske i forhold til sitt krav om ro hvis utfordringen blir for stor.

Det med dansingen høres ut som en blanding av ulike preferanser og maktkamp. Den eldste vil på den ene siden ikke la seg kue av lillestøsters heller snevre grenser. Samtidig har hun funnet en 100% sikker metode til å trekke opp søsteren når det måtte være. Det siste er ikke særlig snilt.

Yngste jenta finner dansingen og uroen irriterende. Det kan være ganske irriterende med folk som på død og liv må flakse omkring i tide og utide. På den annen side har hun bestemt seg for å ta all dans opp i absolutt aller verste provokasjonsmening og innser ikke at hun stiller til dels urimelig krav.

Storesøster trenger å bli mer hensynsfull og innse at dansing og sivinsing med rette kan oppleves som irriterende. Lillesøster trenger å bli litt mer tolerant.

Så enkelt å si...

Har dere mulighet til at det blir dere voksne som tar kontroll over dette og bestemmer hva som er greit når og hvor og i nærheten av hvem og ikke?

Om dere lager helt konkrete regler og håndhever disse uavhengig av jentenes forespørsel og utbrudd i de konkrete situasjonene. Altså på de og de tidspunktene/situasjonene og stedene (rommene) er det greit å danse og da får lillesøster gå om hun ikke orker det. På andre tidspunkt og steder er det ikke greit og da blir storesøster umiddelbart utvist om hun ikke respekterer det.

Storesøster må få klar beskjed om at hun i visse situasjoner har med å vise hensyn og ikke flagre rundt. Lillesøster må få like klar beskjed om at hun må tåle at andre puster og lever rundt henne. Begge må få klar beskjed om at dere ikke lengre tolererer denne kranglingen og tjafsingen. Begge jentene må oppleve både at dere anerkjenner deres behov for henholdsvis å bevege seg/ha ro samtidig som dere stiller krav til dem om å ta hensyn til hverandre.

Om dere lager reglene og sørger for konsekvent håndhevelse av dem, vil kanskje noe av maktkampen mellom jentene forsvinne. Da kommer de i større grad i konflikt med dere og ikke med hverandre.

Kanskje også en idé å ta en prat med storesøster om at det kanskje kan være taktisk smart å inkludere lillesøster i dansen i stedet for å bare briljere foran henne. Gi henne tips til ulike måter å dra henne med.

Lykke til!

mvh

Tusen takk for gode råd. Det er så frustrerende å føle at samme hva vi sier og gjør så hjelper det ikke. Trenger derfor litt ny input. Vil også neve at storesøster er fæl til å kritisere og plukke på lillesøster, så det kan vel være lillesøster måte og "ta igjen" på.

Har prøvd å prate med storesøster om dette og det hjelper en liten stund, så er det like ille igjen. Vil så gjerne det beste for barna mine. Må prøve og styrke minstemanns selvfølelse uten og ødelegge den størstes. Skulle i alle tilfeller ønske at lillesøster ville prate med oss når det var noe som var leit, men det vil hun ikke.

Er det noen som har råd for hvordan jeg kan nå inn eller skal jeg rett og slett ikke mase mer?

[PieLill]

Tusen takk for gode råd. Det er så frustrerende å føle at samme hva vi sier og gjør så hjelper det ikke. Trenger derfor litt ny input. Vil også neve at storesøster er fæl til å kritisere og plukke på lillesøster, så det kan vel være lillesøster måte og "ta igjen" på.

Har prøvd å prate med storesøster om dette og det hjelper en liten stund, så er det like ille igjen. Vil så gjerne det beste for barna mine. Må prøve og styrke minstemanns selvfølelse uten og ødelegge den størstes. Skulle i alle tilfeller ønske at lillesøster ville prate med oss når det var noe som var leit, men det vil hun ikke.

Er det noen som har råd for hvordan jeg kan nå inn eller skal jeg rett og slett ikke mase mer?

Om jeg vet at barna bevisst forsøker å unndra seg ansvar for noe galt de har gjort, lar jeg dem ikke slippe å snakke om det.

For øvrig forsøker jeg å gi dem full frihet til å snakke eller la det være. Å presse barn til å snakke er som å stå på utsiden og forsøke og skyve inn en dør som bare kan åpnes fra innsiden og utover. - Man lukker den bare mere til...

Jeg sier ting som "Det er helt greit. Du bestemmer selvsagt selv om du ikke vil snakke om det. Skulle du ønske å snakke om det siden, lytter jeg gjerne." (Jeg forsøker å mene det jeg sier så mye at jeg virker troverdig.) Og så må jeg holde meg langt unna alt som kan minne om mas, hinting og manipulasjon.

Som regel tar barnet det da opp siden i en helt annen setting. Da gjelder det å slippe alt man har i hendene og _bare_ lytte og _ikke_ på noen som helst måte kritisere. Mange (av naturen reserverte) barn blir generelt mer meddelsomme når de over tid kjenner de ikke er tvunget til å fortelle og at det de sier ikke blir kritisert. Om barnet ikke tar det opp, får jeg heller ikke vite det og det må jeg takle.

3 års aldersforskjell er akkurat stor nok forskjell til at det er tydelig forskjell i ferdighetsnivå både hva kunnskaper, prestasjoner, adferd og modenhet angår. Samtidig er det for liten forskjell til at den største skjønner hva aldersforskjellen innebærer. Resultatet blir ofte at både det tre år yngre søskenet og foreldrenes oppdragelse av han/henne blir en torn i øyet for den eldste som forsøker desperat å rette på foreldrenes feilskjær ved å "overta" oppdragelsen.

Til å bli splitter pine gal av iblant. ;-)

Jeg vet ikke noen annen råd enn både å med ulike vinklinger gjennta hvor negativt og feil slik kritikk blir og slå knallhardt ned på surmagede kommentarer. Si noe positivt eller si ingen ting. Så får man håpe man klarer å begrense utingen mest mulig.

Det eldste søskenet i en søskenflokk kan ofte lide av et jeg-må-være-best-i-alt-syndrom og kan takle dårlig når andre får ros. Tror det da er viktig til å "trene" eldsten på å lytte til ros av yngre søsken. Velger da gjerne tema der det ikke er så viktig for den eldste å være flink.

mvh

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Når du forteller at lillesøster ikke viser tilsvarende atferd på skolen, men at hun der er blid og positiv, forstår jeg deg slik at dette er et problem som hører hjemme i familien. Min tanke er da at årsakene også ligger i familien. Det dreier seg sikkert mye om sjalusi, men jeg vil også tro at storesøster er med på å fremkalle lillesøsters reaksjoner. Du sier at hun av og til erter, men som oftest ikke. Barn har mange underfundige måter å erte på, og svært ofte slik at voksne ikke forstår hva som foregår. Prøv å være spesielt oppmerksom på dette, kanskje mye av problemet ligger hos storesøster. Det er kanskje ikke så underlig at hun føler seg mindreverdig i forhold til søsteren, som både er eldre og flinkere, og at det er dette som ligger til grunn for sjalusien. En god måte å møte dette problemet på er å gi lillesøster spesiell oppmerksomhet av og til. F.eks. ved at hun får en av foreldrene alene en ettermiddag i uken, og da gjør hyggelige ting som storesøster ikke får være med på. Dersom det er ting hun liker godt og er flink til bør hun få anledning til å holde på med det for å styrke selvfølelsen.

Sjalusi er det ofte vanskelig å gjøre noe med, og ikke sjelden følger det søsken gjennom hele livet. Dersom du føler at alle veier er prøvet, og det fortsetter som før, kan det vel tenkes at noen samtaler med en barnepsykolog vil være verdifullt.