En dårlig mor trenger hjelp

[Gjest trist og lei]

Hei

Jeg trenger hjelp, nå. Jeg er en sint, sur og kjeftete mor som sikkert krever alt for mye av ungene mine. De er i alderen 4-9 år, to gutter og en jente. De krever og krever, søler, roter, krangler, trasser, hyler, og jeg får knapt tenkt en selvstendig tanke. Jeg vet at det er slik å ha tre barn, men noe med meg gjør at jeg ikke takler det. Jeg hadde selv en lykkelig barndom, og foreldrene min var kjærlige og snille. Ingen skrek eller brølte til meg eller sa stygge ting. Jeg var alltid et harmonisk barn som var glad og positiv. Da jeg ble eldre, merket jeg mer og mer at jeg også hadde en annen side. Jeg er sint og hissig, krevende og lite tålmodig overfor ungene mine.

Jeg skjønner egentlig ikke at de er glad i meg. Kanskje er de det ikke heller.

Vi er en ressurssterk familie som bruker mye tid sammen. Vi har det ofte hyggelig også. Men enkelte dager tåler jeg dem liksom ikke. Hvis de krangler kan jeg bli rasende, ta dem hardt i armen og skrike til dem. Jeg kaster dem også på rommet. Jeg sier av og til stygge ting som "Det er pyton å være sammen med dere når dere oppfører dere slik" eller "Så ta de klærne og se ut som en fant hvis det er det du vil!" Jeg har også sagt slik som "Alle i selskapet synes dere var helt teite når dere bråkte så fælt".

Jeg har gode dager også, og jeg er flink til å si at jeg er glad i dem. På gode dager finner vi på koselige ting, jeg er kjærlig og tålmodig og snakker skikkelig til dem. På dårlige dager kjefter jeg, kritiserer, roper og truer. Jeg er ikke særlig forutsigbar, og det må vel skremme dem.

Jeg elsker mannen min og ungene mine. Men av og til lurer jeg på om jeg må kontakte barnevernet. Jeg ønsker ikke at ungene mine skal ha en slik monstermamma. Jeg hater meg selv. Jeg antar at noe må være galt med meg...

Mannen min reiser endel med jobben, så i perioder er jeg mye alene med ungene, men det er ingen unnskyldning, mange er det. Jeg er bare så lei og sliten og jeg vet ikke hvem som kan hjelpe meg.

Jeg har sagt på helsestasjonen at jeg sliter litt, og der har jeg fått hjelp til grensesetting. Det er ikke det som er problemet. Jeg har lest masse om oppdragelse og grensesetting. Dette gjelder meg og mitt sinne. Jeg nevnte også såvidt for fastlegen min at jeg følte meg nedfor, men han avfeide det med at "Det er nok en travel periode, du er ikke typen som blir deprimert".

Jeg vet at det ikke er en periode, jeg vil få en slutt på det nå, før jeg ødelegger ungene mine. Vær så snill og gi meg noen råd!

[Gjest]

Jeg føler det akkurat som deg. Jeg blir fort sint og sur hvis jeg er sliten, og da blir det mye masing og kjefting. Mannen min jobber mye, så det meste faller på meg.

Det jeg gjør er at jeg i hvertfall prøver å skjerpe meg, ikke kjefte så mye, og heller bruke et par minutter ekstra ved å tulle og tøyse litt for å få ting gjort. Det er IKKE lett, men det blir bittelitt sjeldnere at jeg er sur og sint. Jeg er også oftere blid og glad enn sint og sur, men jeg prøver så godt jeg kan å redusere antall ganger jeg er sur og sint.

Det jeg også er nøye med er at jeg sier unnskyld! Jeg sier fort unnskyld hvis jeg har fart opp for fort og blitt unødvendig sint. Jeg forklarer også for dem hvorfor jeg ble sint hvis jeg virkelig hadde grunn til det. Også forteller jeg dem flere ganger for dagen at jeg er glad i dem. Jeg tror ikke barna tar skade av at jeg blir sint. Det er slik temperamentet mitt er: jeg farer opp og blir sint, men jeg unnskylder meg hvis det var unødvendig, eller hvis jeg skrek for høyt, eller ble for sint osv. Jeg er aldri langsint eller -sur, det er over med én gang. Barna venner seg til at slik er mamma: "fort sint, men fort blid".

Men uansett: det er mye koseligere for alle, og det smitter over på barna, hvis foreldrene klarer å ikke bli sint og kjeftete for ofte. Derfor kan det være lurt å skaffe seg en barnevakt man kan bruke innimellom slik at man får litt tid for seg selv. Det kan holde med en times tid en kveld i uka slik at du kan gå deg en tur. Eller kanskje en lengre kveld en gang i blant, så kan du gå på shopping mens barnevakten legger ungene?

Lykke til!

[PieLill]

For det første: Du _er_ ikke en dårlig mor. Men du gjør ikke alltid mammajobben like godt. Velkommen i klubben!

Sliter du med hodepine eller andre fysiske plager som medfører varierende dagsform? Har du fått sjekket B12, stoffskifte, blodsukker, jernlagre etc. Får du nok og regelmessig søvn? Synes du fastlegen tar deg på alvor?

Din beskrivelse av når du er i "dårlig-mor-hjørnet" høres ut som du er trøtt, sliten, desperat og føler du har mistet fullstendig kontroll over situasjonen. Det er da man griper til slike destruktive utsagn av typen "jeg blir gal av deg" eller "alle synes dere var teite". Det man gjør da er å bruke avvisning som våpen, psykisk pryl. Man går på mange måter ned på barnas nivå og utkjemper en maktkamp på deres arena i stede for en voksen håndtering.

Før i verden, når det var lov å slå barn, hadde man ikke det samme behovet for psykiske maktmidler når ting kom ut av kontroll og man mistet sin voksne autoritet. Jeg synes det er synd at man har fjernet den snarveien til autoritet som fysisk straff innebærer uten å ha en åpen og bred debatt om hva man skal gjøre i stedet bortsett fra og snakke, snakke, snakke.

Det funker ikke alltid å snakke. Og det kreves en stor bevissthet på sin voksne rolle og autoritet om man da ikke skal gripe til psykisk pryl. Man trenger også å lære seg å kjenne igjen "symptomene" på at man har mistet kontrollen og ha faste handlingsplaner og skal/skal ikke for når det skjer.

Det som slår meg mest med det du skriver er at du trenger mer avlastning og fri fra ungene. Det er fullstendig uinteressant om naboen takler å være alene med 10 unger i 3 mndr. på strak arm. _Du_ trenger mer avlastning både av hensyn til deg selv og ungene. Finnes det måter du kan skaffe deg det på? Hva sier mannen din om det? Hushjelp? Barnevakt? Sende ungene på besøk?

Kan du de dagene du kjenner du er eksplosiv legge opp til enkle og lite konflikskapende aktiviteter? Det er slike dager man med god samvittighet setter på en DVD eller to.

Gode mødre har lov å kjenne seg desperat lei av ungene sine inn i mellom.

;-)

Tror det er viktig at man vedstår seg slike negative følelser i forhold til ungene. Da blir det lettere å ikke handle etter dem.

Ville det hjelpe deg å lage noen absolutte grenser for hva du _aldri_ sier eller gjør? Luk ut de verste avvisningsutsagnene samt det å kjefte på veien hjem når dere har vært i selskap eller gjort noe annet som skulle være hyggelig. Det blir så gledesdrepende.

Prøv å ikke slå deg selv i fillebiter når du gjør de tingene du ikke kan fordra at du gjør. Prøv heller å tenke litt analytisk og strategisk gjennom det som skjedde; Hva var utløsende? Når mistet jeg kontroll? Hvordan kunne jeg merket at jeg hadde mistet kontroll før jeg handlet ukontollert? Hvordan kunne jeg skaffet meg kontroll igjen på en bedre måte? Slike tankeøvelser kan til slutt føre til at man kommer på de riktige tingene i tiden en annen gang?

Jeg håper du snart finner avlastning og nye krefter.

mvh

[kati]

For det første: Du _er_ ikke en dårlig mor. Men du gjør ikke alltid mammajobben like godt. Velkommen i klubben!

Sliter du med hodepine eller andre fysiske plager som medfører varierende dagsform? Har du fått sjekket B12, stoffskifte, blodsukker, jernlagre etc. Får du nok og regelmessig søvn? Synes du fastlegen tar deg på alvor?

Din beskrivelse av når du er i "dårlig-mor-hjørnet" høres ut som du er trøtt, sliten, desperat og føler du har mistet fullstendig kontroll over situasjonen. Det er da man griper til slike destruktive utsagn av typen "jeg blir gal av deg" eller "alle synes dere var teite". Det man gjør da er å bruke avvisning som våpen, psykisk pryl. Man går på mange måter ned på barnas nivå og utkjemper en maktkamp på deres arena i stede for en voksen håndtering.

Før i verden, når det var lov å slå barn, hadde man ikke det samme behovet for psykiske maktmidler når ting kom ut av kontroll og man mistet sin voksne autoritet. Jeg synes det er synd at man har fjernet den snarveien til autoritet som fysisk straff innebærer uten å ha en åpen og bred debatt om hva man skal gjøre i stedet bortsett fra og snakke, snakke, snakke.

Det funker ikke alltid å snakke. Og det kreves en stor bevissthet på sin voksne rolle og autoritet om man da ikke skal gripe til psykisk pryl. Man trenger også å lære seg å kjenne igjen "symptomene" på at man har mistet kontrollen og ha faste handlingsplaner og skal/skal ikke for når det skjer.

Det som slår meg mest med det du skriver er at du trenger mer avlastning og fri fra ungene. Det er fullstendig uinteressant om naboen takler å være alene med 10 unger i 3 mndr. på strak arm. _Du_ trenger mer avlastning både av hensyn til deg selv og ungene. Finnes det måter du kan skaffe deg det på? Hva sier mannen din om det? Hushjelp? Barnevakt? Sende ungene på besøk?

Kan du de dagene du kjenner du er eksplosiv legge opp til enkle og lite konflikskapende aktiviteter? Det er slike dager man med god samvittighet setter på en DVD eller to.

Gode mødre har lov å kjenne seg desperat lei av ungene sine inn i mellom.

;-)

Tror det er viktig at man vedstår seg slike negative følelser i forhold til ungene. Da blir det lettere å ikke handle etter dem.

Ville det hjelpe deg å lage noen absolutte grenser for hva du _aldri_ sier eller gjør? Luk ut de verste avvisningsutsagnene samt det å kjefte på veien hjem når dere har vært i selskap eller gjort noe annet som skulle være hyggelig. Det blir så gledesdrepende.

Prøv å ikke slå deg selv i fillebiter når du gjør de tingene du ikke kan fordra at du gjør. Prøv heller å tenke litt analytisk og strategisk gjennom det som skjedde; Hva var utløsende? Når mistet jeg kontroll? Hvordan kunne jeg merket at jeg hadde mistet kontroll før jeg handlet ukontollert? Hvordan kunne jeg skaffet meg kontroll igjen på en bedre måte? Slike tankeøvelser kan til slutt føre til at man kommer på de riktige tingene i tiden en annen gang?

Jeg håper du snart finner avlastning og nye krefter.

mvh

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg lærer noe nytt hver gang jeg leser et svar fra deg

[cecily]

For det første: Du _er_ ikke en dårlig mor. Men du gjør ikke alltid mammajobben like godt. Velkommen i klubben!

Sliter du med hodepine eller andre fysiske plager som medfører varierende dagsform? Har du fått sjekket B12, stoffskifte, blodsukker, jernlagre etc. Får du nok og regelmessig søvn? Synes du fastlegen tar deg på alvor?

Din beskrivelse av når du er i "dårlig-mor-hjørnet" høres ut som du er trøtt, sliten, desperat og føler du har mistet fullstendig kontroll over situasjonen. Det er da man griper til slike destruktive utsagn av typen "jeg blir gal av deg" eller "alle synes dere var teite". Det man gjør da er å bruke avvisning som våpen, psykisk pryl. Man går på mange måter ned på barnas nivå og utkjemper en maktkamp på deres arena i stede for en voksen håndtering.

Før i verden, når det var lov å slå barn, hadde man ikke det samme behovet for psykiske maktmidler når ting kom ut av kontroll og man mistet sin voksne autoritet. Jeg synes det er synd at man har fjernet den snarveien til autoritet som fysisk straff innebærer uten å ha en åpen og bred debatt om hva man skal gjøre i stedet bortsett fra og snakke, snakke, snakke.

Det funker ikke alltid å snakke. Og det kreves en stor bevissthet på sin voksne rolle og autoritet om man da ikke skal gripe til psykisk pryl. Man trenger også å lære seg å kjenne igjen "symptomene" på at man har mistet kontrollen og ha faste handlingsplaner og skal/skal ikke for når det skjer.

Det som slår meg mest med det du skriver er at du trenger mer avlastning og fri fra ungene. Det er fullstendig uinteressant om naboen takler å være alene med 10 unger i 3 mndr. på strak arm. _Du_ trenger mer avlastning både av hensyn til deg selv og ungene. Finnes det måter du kan skaffe deg det på? Hva sier mannen din om det? Hushjelp? Barnevakt? Sende ungene på besøk?

Kan du de dagene du kjenner du er eksplosiv legge opp til enkle og lite konflikskapende aktiviteter? Det er slike dager man med god samvittighet setter på en DVD eller to.

Gode mødre har lov å kjenne seg desperat lei av ungene sine inn i mellom.

;-)

Tror det er viktig at man vedstår seg slike negative følelser i forhold til ungene. Da blir det lettere å ikke handle etter dem.

Ville det hjelpe deg å lage noen absolutte grenser for hva du _aldri_ sier eller gjør? Luk ut de verste avvisningsutsagnene samt det å kjefte på veien hjem når dere har vært i selskap eller gjort noe annet som skulle være hyggelig. Det blir så gledesdrepende.

Prøv å ikke slå deg selv i fillebiter når du gjør de tingene du ikke kan fordra at du gjør. Prøv heller å tenke litt analytisk og strategisk gjennom det som skjedde; Hva var utløsende? Når mistet jeg kontroll? Hvordan kunne jeg merket at jeg hadde mistet kontroll før jeg handlet ukontollert? Hvordan kunne jeg skaffet meg kontroll igjen på en bedre måte? Slike tankeøvelser kan til slutt føre til at man kommer på de riktige tingene i tiden en annen gang?

Jeg håper du snart finner avlastning og nye krefter.

mvh

Er du familieterapeut eller psykolog? Du har alltid så velformulerte og gode svar å gi. Jeg må si meg enig i kati at jeg lærer utrolig mye av deg c",).

[black wealch]

For det første: Du _er_ ikke en dårlig mor. Men du gjør ikke alltid mammajobben like godt. Velkommen i klubben!

Sliter du med hodepine eller andre fysiske plager som medfører varierende dagsform? Har du fått sjekket B12, stoffskifte, blodsukker, jernlagre etc. Får du nok og regelmessig søvn? Synes du fastlegen tar deg på alvor?

Din beskrivelse av når du er i "dårlig-mor-hjørnet" høres ut som du er trøtt, sliten, desperat og føler du har mistet fullstendig kontroll over situasjonen. Det er da man griper til slike destruktive utsagn av typen "jeg blir gal av deg" eller "alle synes dere var teite". Det man gjør da er å bruke avvisning som våpen, psykisk pryl. Man går på mange måter ned på barnas nivå og utkjemper en maktkamp på deres arena i stede for en voksen håndtering.

Før i verden, når det var lov å slå barn, hadde man ikke det samme behovet for psykiske maktmidler når ting kom ut av kontroll og man mistet sin voksne autoritet. Jeg synes det er synd at man har fjernet den snarveien til autoritet som fysisk straff innebærer uten å ha en åpen og bred debatt om hva man skal gjøre i stedet bortsett fra og snakke, snakke, snakke.

Det funker ikke alltid å snakke. Og det kreves en stor bevissthet på sin voksne rolle og autoritet om man da ikke skal gripe til psykisk pryl. Man trenger også å lære seg å kjenne igjen "symptomene" på at man har mistet kontrollen og ha faste handlingsplaner og skal/skal ikke for når det skjer.

Det som slår meg mest med det du skriver er at du trenger mer avlastning og fri fra ungene. Det er fullstendig uinteressant om naboen takler å være alene med 10 unger i 3 mndr. på strak arm. _Du_ trenger mer avlastning både av hensyn til deg selv og ungene. Finnes det måter du kan skaffe deg det på? Hva sier mannen din om det? Hushjelp? Barnevakt? Sende ungene på besøk?

Kan du de dagene du kjenner du er eksplosiv legge opp til enkle og lite konflikskapende aktiviteter? Det er slike dager man med god samvittighet setter på en DVD eller to.

Gode mødre har lov å kjenne seg desperat lei av ungene sine inn i mellom.

;-)

Tror det er viktig at man vedstår seg slike negative følelser i forhold til ungene. Da blir det lettere å ikke handle etter dem.

Ville det hjelpe deg å lage noen absolutte grenser for hva du _aldri_ sier eller gjør? Luk ut de verste avvisningsutsagnene samt det å kjefte på veien hjem når dere har vært i selskap eller gjort noe annet som skulle være hyggelig. Det blir så gledesdrepende.

Prøv å ikke slå deg selv i fillebiter når du gjør de tingene du ikke kan fordra at du gjør. Prøv heller å tenke litt analytisk og strategisk gjennom det som skjedde; Hva var utløsende? Når mistet jeg kontroll? Hvordan kunne jeg merket at jeg hadde mistet kontroll før jeg handlet ukontollert? Hvordan kunne jeg skaffet meg kontroll igjen på en bedre måte? Slike tankeøvelser kan til slutt føre til at man kommer på de riktige tingene i tiden en annen gang?

Jeg håper du snart finner avlastning og nye krefter.

mvh

Du skulle fått betalt for å svare her ;-)

Mye bedre enn div korte fagsvar som blir gitt....

[Gjest togli]

For det første: Du _er_ ikke en dårlig mor. Men du gjør ikke alltid mammajobben like godt. Velkommen i klubben!

Sliter du med hodepine eller andre fysiske plager som medfører varierende dagsform? Har du fått sjekket B12, stoffskifte, blodsukker, jernlagre etc. Får du nok og regelmessig søvn? Synes du fastlegen tar deg på alvor?

Din beskrivelse av når du er i "dårlig-mor-hjørnet" høres ut som du er trøtt, sliten, desperat og føler du har mistet fullstendig kontroll over situasjonen. Det er da man griper til slike destruktive utsagn av typen "jeg blir gal av deg" eller "alle synes dere var teite". Det man gjør da er å bruke avvisning som våpen, psykisk pryl. Man går på mange måter ned på barnas nivå og utkjemper en maktkamp på deres arena i stede for en voksen håndtering.

Før i verden, når det var lov å slå barn, hadde man ikke det samme behovet for psykiske maktmidler når ting kom ut av kontroll og man mistet sin voksne autoritet. Jeg synes det er synd at man har fjernet den snarveien til autoritet som fysisk straff innebærer uten å ha en åpen og bred debatt om hva man skal gjøre i stedet bortsett fra og snakke, snakke, snakke.

Det funker ikke alltid å snakke. Og det kreves en stor bevissthet på sin voksne rolle og autoritet om man da ikke skal gripe til psykisk pryl. Man trenger også å lære seg å kjenne igjen "symptomene" på at man har mistet kontrollen og ha faste handlingsplaner og skal/skal ikke for når det skjer.

Det som slår meg mest med det du skriver er at du trenger mer avlastning og fri fra ungene. Det er fullstendig uinteressant om naboen takler å være alene med 10 unger i 3 mndr. på strak arm. _Du_ trenger mer avlastning både av hensyn til deg selv og ungene. Finnes det måter du kan skaffe deg det på? Hva sier mannen din om det? Hushjelp? Barnevakt? Sende ungene på besøk?

Kan du de dagene du kjenner du er eksplosiv legge opp til enkle og lite konflikskapende aktiviteter? Det er slike dager man med god samvittighet setter på en DVD eller to.

Gode mødre har lov å kjenne seg desperat lei av ungene sine inn i mellom.

;-)

Tror det er viktig at man vedstår seg slike negative følelser i forhold til ungene. Da blir det lettere å ikke handle etter dem.

Ville det hjelpe deg å lage noen absolutte grenser for hva du _aldri_ sier eller gjør? Luk ut de verste avvisningsutsagnene samt det å kjefte på veien hjem når dere har vært i selskap eller gjort noe annet som skulle være hyggelig. Det blir så gledesdrepende.

Prøv å ikke slå deg selv i fillebiter når du gjør de tingene du ikke kan fordra at du gjør. Prøv heller å tenke litt analytisk og strategisk gjennom det som skjedde; Hva var utløsende? Når mistet jeg kontroll? Hvordan kunne jeg merket at jeg hadde mistet kontroll før jeg handlet ukontollert? Hvordan kunne jeg skaffet meg kontroll igjen på en bedre måte? Slike tankeøvelser kan til slutt føre til at man kommer på de riktige tingene i tiden en annen gang?

Jeg håper du snart finner avlastning og nye krefter.

mvh

Du imponerer meg stadig med dine bra svar, PieLill!! Får jeg lov å spørre deg hva ditt fagfelt er? Du trenger ikke svare om du ikke vil;)