Mor som ødelegger familien

[Gjest thixotropia]

Vanskelig å skrive dette, men jeg skal forsøke å være så korrekt som mulig.

Vi er altså 3 søsken i begynnelsen av 20-årene, en vanskelig mor, og hennes mann.

Det har aldri vært særlig hyggelig hjemme. Bare i perioder, når hun er stabil og vi endelig føler vi kan slappe av. Det er humøret hennes som bestemmer.

Jeg ble tidilig deprimert. (Førskolealder) Reagerte også mye med sinne. Hver gang hun var urimelig, presset meg opp i et hjørne, anklaget meg for ting jeg ikke hadde gjort og fant andre ting å kjefte for og ydmyke meg med hvis jeg til slutt greide å bevise at hun tok feil, måtte det i følge henne være en ekstern grunn til at jeg reagerte som jeg gjorde: Jeg måtte ha spist sukker, eller kranglet med vennene mine. Jeg gråt hver dag. Fikk en vedvarende følelse av skam. Når hun hadde vært nede på rommet mitt og kjeftet på den hånlige måten sin, gråt jeg meg i søvn mens jeg hørte henne le og hygge seg oppe på stua sammen med mannen sin. Jeg prøvde alt, alt fra å kjefte tilbake til å ta det rolig opp med henne hva jeg følte og hvordan det påvirket meg. Jeg ble nesten for voksen på en side, i en alder av 13 begynte jeg å lese om mellommenneskelig dynamikk og konflikthåndtering, for å kunne løse dette. Ethvert forsøk ble overkjørt: om jeg greide å presse meg selv til å være aldri så saklig selv om jeg ble overhøvlet og stod der med gråten i halsen, kunne hun reagere med å være aldri så usaklig. Hun skulle alltid ha "the upper hand" uansett.

Til sine søsken og venner uttrykket hun i årevis fortvilelse over at jeg var så vanskelig, og at jeg hadde det vondt. Det var _jeg_ som trengte hjelp, ikke henne. Hun fortsatte med sin destruktive væremåte, men var fremdeles overbevist om at mine problemer måtte skyldes noe annet. Etterhvert fikk jeg også problemer på andre områder, med venner på skolen f.eks. - hun fikk "rett", og vips, så var fokus over på dette.

Den av mine to søsken som også bodde hos henne (den andre hos far), var i utgangspunktet også deperimert og nedtrykt som meg, men reagerte med å bli superkul og opprørsk. Det er ikke før de senere årene at h*n har begynt å slippe masken.

Vi har alltid følt som om vi har gått på nåler rundt henne, det har vært uforutsigbart.

Det går på en måte greit nå, så lenge våre besøk hos henne ikke overskrider 2 timer. Alt over det (ínkl større familietreff med overnatting) lager samme sure stemning som før. Men om hun ikke kjefter på oss, så kjefter hun på mannen sin. Bare å sitte der og overvære den arrogante, nedlatende væremåten, som om hun er hevet over alle andre, gjør at jeg får vondt, selv om den ikke går utover meg. Mannen hennes er en skygge, men om jeg tar han i forsvar så reagerer han på en merkelig måte: han kjefter på meg, og tar _henne_ i forsvar. Det er en rar dynamikk der jeg bare ikke blir klok på.

Hun kommanderer stort sett hele tiden (når hun ikke er i "se på meg", påtatt "ja jeg skal skjerpe meg" eller "trøst meg"-modus).

Jeg synes det virker som om hun får en "high" av å sjefe, være nedlatende og arrogant. Vi skjønte tidlig at det ikke nyttet å føye seg, da kommer bare en ny liste krav, det er som om det aldri stopper. Tonen gjør det også utrivelig.

Hun har en sjefsstilling, men fremhever stadig at hun får tilbakemeldinger på at alle mener hun er "for snill" på jobb. Det er altså bare hjemme det er sånn.

Jeg er ikke så sikker på noe lenger, men tror hun er over normalen hva gjelder oppmerksomhetsbehov. Det går ikke an å slappe av rundt henne, hun omtrent suger oppmerksomhet til seg med å gjøre diverse sprell (Dansing, "morsomheter", o.l.). Det er liksom ikke plass til oss andre. Da vi var små reagerte vi ofte med sinne, vi prøvde på en måte å få kontroll - struktur, kanskje. Hvis man overser henne blir hun furten. Ellers er det visst også langt viktigere at hus og antrekk ser bra ut, enn hvordan man har det. Hun var alltid superhyggelig mot oss under alle middagsselskapene hun arrangerte da vi bodde hjemme, tvert vi var alene var det bare kjeft.

Hun er også hevngjerrig, om det er det rette ordet. Har vi ikke oppfylt det hun krever i en bestemt situasjon, får frustrasjonen hennes alltid utløp ved et senere tidspunkt, med reaksjoner som virker både umodne og tatt ut av sammenheng, hun skal liksom straffe oss. Ofte kan dette vente til hun har overtalt oss til å bli med på familietreff langt borte (vi er studenter og har ikke bil, må derfor sitte på med dem da det heller ikke går offentlig transport dit storfamilien samles.), og vi er avhengige av henne for å komme oss hjem. (Dårlig eksempel, poenget er at hun alltid nytter på i situasjoner hvor vi er avhengig av henne - noe vi siden vi var små har forsøkt å ikke være. Hardt nok i seg selv, hardere når vi blir overrøst med koseprat, gråt og lovnader hver gang vi har sagt at nok er nok.)

Vi valgte i lange perioder å kutte all kontakt. Hun fikk ultimatet: terapi eller ingen kontakt, og valgte det første. Det varte en hel time, til hun konkluderte med at hun ikke hadde behov for terapi. Greit, hun kunne dra en gang til, men da måtte jeg være med henne. Jeg ble med, og det endte opp med at jeg strigråt mens hun satt der rolig og behersket.

Ja, vi er voksne nå, men hennes oppførsel går likevel inn på oss, og om ikke annet kan det kanskje hjelpe om vi forstår hvordan det henger sammen. Hvorfor kan hun ikke bare bli snill???

[PieLill]

Så mye skuffelse og savn du må ha opplevd.

Trøsteklem om du vil ha en.

Kan hende vil du en gang i tiden finne ut ting som helt eller delvis kan forklare din mors forkastelige fremferd. Det du beskriver virker unektelig ganske sykt.

I mellomtiden er det bare det du allerede har satset på, avstand, som fungerer. Det er alt for mange følelser som har bygd seg opp over alt for mange år og som spretter frem hver gang du treffer henne. Jeg tror du sliter deg ut om du forsøker å ordne opp i dette og få det riktig og rettferdig. Hvor tungt det måtte være, tror jeg likevel det er bedre å se slaget som tapt. Ta heller for deg av de godene livet byr på uten henne.

Du er voksen og kan klare deg uten henne. Men det er ikke det spor rart om du aldri blir så "voksen" at hennes svik og ufyselige adferd slutter å affektere deg. Du vil bli mindre sårbar med årene, men slikt lar seg ikke så lett viske ut.

Hvilket forhold har du til din far og dine søsken? Har du andre slektninger du har et greit forhold til? Har du kontakt med mer voksne kvinner som kan tette noen av hullene etter din mor og være der litt for deg?

Kan det hende at mannen hun lever med føler seg enda mindre og mer ydmyket når en kvinne/jente han kunne vært far til tar ham i forsvar?

Håper du etter hvert kan kjenne at trykket fra alt dette letner.

mvh

[tjohei]

Enig med innlegget under her. Selvstendighet og avstand er nok den beste medisin. Å prøve å forandre et annet mennsket er bare mulig hvis vedkommende selv vil bli forandret. Men man har rett til å sette sine grenser, men hvis disse ikke blir respektert er det bare avstand som hjelper.

[Gjest liffy]

Hei

Jeg skjønner meget godt din frustrasjon. Er gift med en kvinne som oppfører seg på sammen måten som din mor. Dette er ødeleggende for alle parter og jeg er på vei ut av dette ekteskapet. Jeg ønsker deg lykke til og håper at du kan finne roen med deg selv fordi mennesker som dette er i sine egne øyne ufeilbarlige.

[Gjest thixotropia]

Så mye skuffelse og savn du må ha opplevd.

Trøsteklem om du vil ha en.

Kan hende vil du en gang i tiden finne ut ting som helt eller delvis kan forklare din mors forkastelige fremferd. Det du beskriver virker unektelig ganske sykt.

I mellomtiden er det bare det du allerede har satset på, avstand, som fungerer. Det er alt for mange følelser som har bygd seg opp over alt for mange år og som spretter frem hver gang du treffer henne. Jeg tror du sliter deg ut om du forsøker å ordne opp i dette og få det riktig og rettferdig. Hvor tungt det måtte være, tror jeg likevel det er bedre å se slaget som tapt. Ta heller for deg av de godene livet byr på uten henne.

Du er voksen og kan klare deg uten henne. Men det er ikke det spor rart om du aldri blir så "voksen" at hennes svik og ufyselige adferd slutter å affektere deg. Du vil bli mindre sårbar med årene, men slikt lar seg ikke så lett viske ut.

Hvilket forhold har du til din far og dine søsken? Har du andre slektninger du har et greit forhold til? Har du kontakt med mer voksne kvinner som kan tette noen av hullene etter din mor og være der litt for deg?

Kan det hende at mannen hun lever med føler seg enda mindre og mer ydmyket når en kvinne/jente han kunne vært far til tar ham i forsvar?

Håper du etter hvert kan kjenne at trykket fra alt dette letner.

mvh

Hjertelig takk for svar.

Ja, jeg er voksen og bør kunne klare meg uten henne. Men jeg føler meg ikke hel, og har lite å falle tilbake på. Venninnene mine, f.eks., kan alltid gå til foreldrene hvis noe vondt skjer dem. Jeg må takle alt alene, og det er vanskelig når jeg har så mye vondt i meg fra før. Selv om jeg ikke treffer henne, så henger det i meg, og slår ut ofte når jeg minst venter det. Jeg bestemte meg for å "ta for meg av godene livet byr på", og etter å ha vært følelsesmessig stabil (eller avflatet?) lenge, la jeg ut på en lengre tur på egen hånd. Det ble litt krise: Jeg følte meg så rotløs og alene at for hvert nye sted jeg kom til ble jeg minnet på at jeg ikke har noe "hjem", alt rullet frem på den måten.

Hvilket forhold har jeg til min far og mine søsken.. Delvis godt. Det vil si, jeg var syndebukken da jeg var liten, og opplevde at de alle vendte seg mot meg, mobbet, hang ut. Derfor er det fremdeles litt utrygt, selv om jeg har hatt mange gode samtaler med mine søsken der vi har snakket om en del av dette. Min far hadde mye vondt av meg i tenårene da han virkelig så hvordan jeg hadde det, men har aldri tatt mitt parti og stått opp for meg, bare bedt meg "holde ut" med mor og at han vet hvordan hun er. Litt vanskelig.

Andre slektninger... (Ironisk nok nettopp vært på slektstreff føler jeg meg skamfull sammen med, etter hendelser i barndommen og det at min mor delvis har utlevert meg. Jeg vet liksom ikke hva de tenker eller hvordan de ser på meg.

Kontakt med mer voksne kvinner som kan tette noen av hullene etter min mor: Jeg har hatt et nært og godt forhold til besteforeldre og førskolelærere, noe som sikkert har gitt meg en viss basis tross alt. Fortalte aldri noe til dem. Hun min far var gift med da jeg var i tenårene var også en god støtte, og henne kunne jeg virkelig snakke med. Førstnevnte er i dag for gamle, sistnevnte for syk, til at det er forsvarlig at jeg legger noe av dette over på dem. Jeg skulle gjerne hatt en "adoptivmor for voksne" ja Men hvordan går det til? Av og til møter jeg jo hyggelige, varme mennesker, men jeg er så redd for at de egentlig ikke vil ha meg så nært innpå seg. Jeg er ikke ute etter noen å være avhengig av for resten av livet, bare et sted å komme videre fra før det eventuelt kan gå over til å bli et mer likeverdig vennskapsforhold, om du skjønner?

"Kan det hende at mannen hun lever med føler seg enda mindre og mer ydmyket når en kvinne/jente han kunne vært far til tar ham i forsvar?"

Kanskje. Han er vel i utgangspunktet en martyr og føler seg større av å være overbærende med andre. Det er bare så synd, jeg tror ofte at det som skal til er en annen "voksen" tar meg kraftig i forsvar og sier i klartekst til henne at hun må kutte ut og slutte å behandle oss på den måten. Det hjelper ihvertfall ikke når det kommer fra meg.

[Gjest thixotropia]

Enig med innlegget under her. Selvstendighet og avstand er nok den beste medisin. Å prøve å forandre et annet mennsket er bare mulig hvis vedkommende selv vil bli forandret. Men man har rett til å sette sine grenser, men hvis disse ikke blir respektert er det bare avstand som hjelper.

Men utrolig vanskelig å akseptere... Jeg håper fremdeles på at det er et eller annet jeg kan si eller gjøre som kan få henne til å forandre det som er skadelig. Det er vanskelig å gå bort fra det når jeg så sterkt føler at jeg trenger akkurat dét for nettopp å komme videre.

[Gjest thixotropia]

Hei

Jeg skjønner meget godt din frustrasjon. Er gift med en kvinne som oppfører seg på sammen måten som din mor. Dette er ødeleggende for alle parter og jeg er på vei ut av dette ekteskapet. Jeg ønsker deg lykke til og håper at du kan finne roen med deg selv fordi mennesker som dette er i sine egne øyne ufeilbarlige.

Takk for det.

Ja, særlig i det siste har jeg sluttet å ta for god fisk det hun sier der og da, og heller sett helheten: Hun kan kanskje benekte at hun tror hun er perfekt og ufeilbarlig, men det er ganske tydelig at hun ofte føler det sånn.

Håper en skilsmisse blir til det bedre i for alle i din situasjon, det ble det desverre ikke i vår.