vil/ville dere vite kjønnet?

[Lotte :o)]

1. gang - nei, ikke jeg, men min mann løp inn på UL-rommet og spurte, da kontrollen var ferdig. Jeg fikk vite det av han 3 dager senere...

2. og 3. gang - ja.

[Gjest Elextra]

Ja, vi ville vite. Først og fremst fordi jeg er veldig nysgjerrig, og ikke så noen grunn til å vente mange måneder med å få vite det.

Synes dessuten kjønnet var ganske underordnet, det var jo mye mer "spenning" knyttet til om barnet var normalt, jeg anså ikke det som noen selvfølge.

[pekkaline]

Av altfor stor nyskjerrighet så ba vi om å få vite kjønnet første gangen. Andre gangen klarte vi la være, mens siste gangen hadde jeg en ultralyd på tampen av svangerskapet, og da kunne jeg ikke dy meg, og spurte om kjønn

[linko]

Nei, vi ville ikke vite kjønnet noen av gangene. Vet om noen som fikk "feil" kjønn, og tror det er et større "problem" enn å vente og se... synes det var litt spennende å gå å tenke på hvordan det ville bli med en liten jente evt. en gutt...

I første svangerskap var jeg ganske sikker på at det ble en jente, da vi begge kommer fra "jente-slekter", men var jo ikke sikkert da min mann selv er et unntak fra regelen... ;-) Men det ble jente ja!

I svangerskap nr 2 hadde jeg ingen følelse av hvilket kjønn det var - det ble gutt.

[Gjest togli]

Ja, vi ønsket å vite kjønnet alle tre gangene. Var altfor nysgjerrig Vi har tre døtre og ingen klarte å si sikkert hvilket kjønn vi bar på.

Noen mente vi ikke burde vite kjønnet siden fødselen ikke ble så spennende da. Når babyene var vel ute, "glemte" vi faktisk å tenke på om det var gutt eller jente. Det var mye viktigere å se "hvem" babyen var

[laban]

Ikke første gangen. Siden UL ikke gir 100% sikkert resultat (i hvert fall ikke i 1990, utstyret har blitt mye bedre siden da), syntes vi det var like greit å vente i spenning. Det ble jente.

Andre gangen tok jeg fostervannsprøve, og den gir sikkert resultat. Man får velge om man vil vite kjønnet allikevel, men legen man går til, får jo oversendt hele analysen, så det er en viss risiko for at legen kommer til å si "han" eller "hun" i løpet av svangerskapet.

Vi syntes det ble for dumt å si ja til mye informasjon, men ikke kjønnet, og fikk vite at vi ventet gutt. Det var en overraskelse, ettersom svangerskapet var veldig likt det første (ikke at jeg tror det trenger å være så stor forskjell avhengig av kjønn). Det var veldig greit at hun som hadde ventet i mange år på å bli storesøster, kunne forberede seg litt - hun var høylydt skuffet i ca. to minutter før hun aksepterte at det ble en lillebror.

[Gjest Vekten87]

vi ville vite det. rein nyskjerrighet hehe.. klarte ikkje å la være.. angrer ikke..

[emin]

Nyskjerrigheten i meg klarte ikke å la være å spørre. Nå gjenstår det bare å se om det vi fikk oppgitt stemmer.

[Gjest Lotus78]

Aner ikke.

Jeg har en romantisk forestiling om å vite kjønnet før fødselen er som for et barn å få vite hva han skal få til jul selv om ønsket blir oppfylt.

[Gjest Mom33]

I første svangerskap ville vi ikke, det var ikke viktig. Jeg "følte på meg" hva det ville bli. Dessverre døde hun i magen min, og det var en hun, ikke en han som jeg trodde. Det førte til veldig dårlig samvittighet for meg, tenk at jeg - den vesle tiden jeg "hadde henne" tenkte helt feil...

Så da det ble et nytt svangerskap, var det veldig, veldig viktig å få vite kjønnet. Da snakket jeg med henne på en riktigere måte, og fikk et annet forhold til den i magen. Hun hadde navn fra uke 18. Dette var jo såklart helt irrasjonelle tanker, da, men man blir ikke rasjonell i dyp sorg.

Når nr. 3 var på vei, så ba vi også om å få vite kjønnet. Det var allikevel ikke så veldig sentralt, og etter hvert i svangerskapet angret vi litt på at vi ba om å få vite det. Det var så uvesentlig tross alt, det eneste vi ønsket oss var en ny, levende baby.

Så - min konklusjon er: Gjør som DERE ønsker!

[Torv]

Nei, ikke på noen av våre små.

Dette var min gulrot til å "holde" ut fødselen.............altså spenningen med dette også!!

Nå, lurer du litt nå???? :0))))