Ja, hun er jo enebarn........

[mariamamma]

Nå er jeg så lei av å få høre at "hun er jo enebarn" som årsak eller unskyldning.

Vel, hun er ikke enebarn (har 3store søsken fra mannen min), men vokser jo opp alene.

Enebarn blir liksom en unskyldning for alt. Det være seg antall leker, oppmerksomhetstrang osv osv osv. Jenta vår har fått mye leker og ting oppigjennom, som barn flest, men det skyldes ikke at hun er bortskjemt av oss. Hun elsker tingene sine og jeg som mamma har ikke vært "flink" nok til å kaste/gi bort. hun har ikke for mange leker iforhold til dagens barnerom... Hun har normalt mye klær, men det meste er arvet eller kjøpt på salg eller loppings.

Svigermor nevner stadig at hun har så mange ting i en negativ tone. Jeg sier tenk så heldig hun er. Hun har så mange i familien, venner, naboer som setter pris på henne og hva skal jeg pakke bort? Lekene, bøkene osv fra henne?, fra mormor? fra naboene?, vennene? fra oss? Alle som gir noe liker da vel å se at tingen de har gitt blir satt pris på? Hun er også et barn som elsker tingene sine og leker med alt.

Og så har jeg en datter som fra 1.dag har vært veldig sosial. Hun elsker besøk og selskaper. Hun er utadvent og sosial, men har jo også sine nykker som barn flest samtidig som hun er i en alder der de fra å bli oppfordret til å snakke og vise seg, skal sitte stille og holde munn ;o) Hun er 6 år og skal selvfølgelig kunne klare å være stille, hvilket hun også kan, men hun er da ikke annerledes enn de fleste barn jeg kjenner?

Og hva er et typisk enebarn?

Enebarn finnes da i alle varianter på lik linje med de som har søsken? jJeg var eldst av 3 søsken. Måtte klare meg selv fra ganske tidlig. Minstmann fikk aldri bli stor, og mellomste var jo i midten da.Har selv jobbet i barnehage og de små enebarna har kanskje blitt dikket litt mere med av foreldrene, men de unger det har vært en tendens til å se utagerende adferd på er da heller de som har vært en del av store søskenflokker og hatt behov for å bli sett. men dette har ikke vært noen regel. Unger er da unger?

ja hun er kanskje bortskjemt på kos og kjærlighet, men hun er ikke bortskjemt materialistisk - av oss. Vi bruker tid sammen istedet for å kjøre henne til aktiviteter og vi har åpent hjem for de som ønsker å være her. Hun er kanskje bortskjemt på å være en del av familien ved at vi snakker mye sammen og selvfølgelig har vi mer tid til henne enn vi ville hatt hvis vi hadde mange barn. men det er jo noe av det jeg husker som sårt fra min barndom - tid.

Det som sårer meg mest er at jeg faktisk ikke kommer til å kunne få flere barn enn henne. Hun er kommet til verden ved hjelp av ivf og med min rygg kan jeg ikke klare et svangerskap. Tiden begynner også å renne ut for meg biologisk sett.

Hvis et barn oppfører seg mindre pent i en søskenflokk, er det så annerledes enn om et barn som vokser opp uten søsken gjøre det. det er liksom alltid et "hun er jo enebarn". Hun har 2 foreldre som elsker henne og som er der for henne, men hun må da ikke underholdes. Hun elsker mennesker og hun tar seg spesielt av mindre barn og viser stor empati. Kanskje nettop fordi hun er enebarn?

Hvorfor skal det alltid ligge en negativ undertone i det å ikke ha søsken? Hun gir bort av lekene sine til venner, hun deler og hun har alltid noe på hjertet om det så er til en tigger på gaten eller familie. Hun liker å være med og liker å ta del i fellesskapet. Selv var jeg så sjenert at mamma var fortvilet. Vel jeg har et barn som er motsatt av meg som barn.

Ja hun er enebarn. men i første omgang er hun seg selv på godt og vondt.

Vi gjør så godt vi kan, og det gjør vel de fleste av oss - med ett eller flere barn?

[morsan]

Don't get me started!!! ;-) Veldig enig i mye av det du skriver!!!

Det er også veldig typisk at det liksom er "lov" å trekke frem alt som er eller kan være negativt med enebarn, men strengt forbudt å trekke fram det som tross alt er positivt, som f eks at mange enebarn føler seg "sett" i familien.

Det er få ting du kan gjøre som er verre mot barnet ditt enn å la det forbli enebarn..... ;-/

[kaffepiken]

Verden er full av bedrevitere.. Og så har jeg lagt merke til at det aldri blir bra nok uansett. Har man fått ungene tett, så er ikke det bra. Har man litt større aldersforskjell, så er det også galt - da får de ikke "glede av hverandre".. Har man ett barn må folk absolutt kommentere det, og har man mange barn er det alltid noen som syns det er rart også. Jeg har to gutter, da lurer alle på når jeg skal "få jenta" som om det er noe som mangler i vår familie.

Man må enten prøve å la sånt prelle av, eller så må man be vedkommede slutte med maset.

[Speak]

Don't get me started!!! ;-) Veldig enig i mye av det du skriver!!!

Det er også veldig typisk at det liksom er "lov" å trekke frem alt som er eller kan være negativt med enebarn, men strengt forbudt å trekke fram det som tross alt er positivt, som f eks at mange enebarn føler seg "sett" i familien.

Det er få ting du kan gjøre som er verre mot barnet ditt enn å la det forbli enebarn..... ;-/

Vel, folk får vel mene hva de vil. Dette er uansett ikke noe du kan gjøre noe med. Kroppen din tåler ikke et svangerskap til. Ganske enkelt. Du har en oppgave om å oppdra dette barnet, og gjør det på den måten du føler er riktig for deg. Stå på videre og ha selvtillit.

[Speak]

Vel, folk får vel mene hva de vil. Dette er uansett ikke noe du kan gjøre noe med. Kroppen din tåler ikke et svangerskap til. Ganske enkelt. Du har en oppgave om å oppdra dette barnet, og gjør det på den måten du føler er riktig for deg. Stå på videre og ha selvtillit.

Sorry, denne skulle jo vært under hovedinnlegget.

[morsan]

Verden er full av bedrevitere.. Og så har jeg lagt merke til at det aldri blir bra nok uansett. Har man fått ungene tett, så er ikke det bra. Har man litt større aldersforskjell, så er det også galt - da får de ikke "glede av hverandre".. Har man ett barn må folk absolutt kommentere det, og har man mange barn er det alltid noen som syns det er rart også. Jeg har to gutter, da lurer alle på når jeg skal "få jenta" som om det er noe som mangler i vår familie.

Man må enten prøve å la sånt prelle av, eller så må man be vedkommede slutte med maset.

Ja, det tror jeg du har helt rett i. Man må vel nesten ha 2 barn med 2-3 års aldersforskjell, og helst en av hvert kjønn for at det ikke skal komme kommentarer! ;-)

[laban]

Nå er hun blitt såpass stor at du skal være litt påpasselig med hva folk sier så hun hører det. Mange tror at enebarn er døve i tillegg til alle de negative egenskapene de har. Bare svar noe i retning av at "enebarn har normal hørsel og intelligens, så ikke si sånt mens hun hører på" hvis du synes det går over streken.

Jeg har det eneste mange synes er verre enn enebarn - nemlig det de kaller TO enebarn, to med for stor aldersforskjell. Datteren min var enebarn (uten at noen av oss ønsket det, men det raker egentlig ingen) i 8 1/2 år. Hun syntes det var veldig leit å svare på spørsmål fra voksne som ikke kjente henne så godt, om hvorvidt hun hadde søsken. Dette fordi hun ble stor nok til å forstå at det de egentlig spurte om, var "er du en bortskjemt, materialistisk egoist?"

Datteren min var også veldig sosial og fleksibel, kanskje nettopp fordi hun ikke hadde noen søsken hun alltid kunne leke med. Hvis f.eks. ikke venninnene var tilgjengelige, spilte hun dataspill med naboens sønn. Hun er ikke særere enn andre tenåringer nå, og jeg tror heller ikke hun ligger spesielt høyt på ego-toppen. Barn omgås så mange i våre dager, at de kan bli fullt ut sosialiserte og omgjengelige uten søsken. Det er heller ikke alle søskenforhold som fungerer så kjempegodt før mesteparten av barndommen er over.

De færreste klarer å tilfredsstille alle forståsegpåere - det er mange som møter liknende holdninger. Bare spør de som har f.eks. barn med for kort avstand, for lang avstand (som jeg selv), litt flere barn enn gjennomsnittet, barn med litt flere fedre enn gjennomsnittet eller har utradisjonelle barnepassordninger. Verden er ikke så enkel at slike "avvik" kan årsaksforklares bare utfra denne ene "feilen"

tror

[Gjest Tatjana]

Det vil aldri bli bra nok! Kort og godt. Be forståsegpåerne holde munn, du.

Jeg har seks år mellom nr en og nr to. Dette kvalifiserer til det som laban også sier, to enebarn. I tillegg har jeg nr tre som er tre og et halvt år yngre enn nr to. Det gjorde bare saken verre.

Den eldste var enebarn lenge nok til å begynne å ønske seg søsken, veldig. Og lenge nok til å forstå og bli lei seg av alle voksne forståsegpåere som måtte påpeke akkurat det du refererer til: Enebarn er bortskjemte egoister som ikke kan eller vil dele.

Da jeg var gravid med nr to fikk jeg hele tiden høre at det var "for sent". De ville ikke bli ordentlige søsken. De ville aldri kunne krangle med hverandre. (akkurat som om det er kranglingen som gjør søsken til ordentlige søsken.) Vel, de har samme mor og samme far, de vokser opp i samme hjem. De kan leke sammen, og de kan krangle. Tro det eller ei.

Da jeg var gravid med nr tre fikk jeg hele tiden kommentarer om at det ble for mange, hadde ikke vi hørt om prevensjon, trodde vi at vi skulle befolke verden alene? Og jeg kom til å bli aldeles utslitt som skulle oppdra tre barn. (Som om det er noen bragd, jeg er da slett ikke alene om det her i verden.)

Jeg har funnet ut at det beste er faktisk å kunne si fra til alle forståsegpåere på en slik måte at de skjønner hvor hårreisende uhøflige de er. Få dem til å skamme seg. Som laban sier, påpek gjerne at også enebarn har noemal hørsel og intelligens og faktisk blir såret av hele tiden å få høre hvor negativt det er å være enebarn. Fortell dem også at det sårer deg.

Selv har jeg hatt mest suksess når jeg har klart å være rolig og saklig og si: "Den bemerkningen der var sårende og jeg ble ordentlig lei meg." Men det har hendt at jeg har blitt skikkelig ond og har gitt slemme svar tilbake. Ved f.eks å sette det folk _egentlig_ sier helt på spissen og slenge det tilbake i ansiktet på dem. Det er ingen lur metode hvis du fortsatt ønsker å ha et vennskap til dem da...

Dette ble langt og rotete. Poenget mitt er vel egentlig at det finnes ingen fasit for livet. Men noen innbiller seg at de har denne fasiten, og ønsker å tre den ned over hodet på alle oss andre. Etter disse menneskenes mening vil det aldri bli bra nok, uansett. Så hev deg over det du.

[laban]

Det vil aldri bli bra nok! Kort og godt. Be forståsegpåerne holde munn, du.

Jeg har seks år mellom nr en og nr to. Dette kvalifiserer til det som laban også sier, to enebarn. I tillegg har jeg nr tre som er tre og et halvt år yngre enn nr to. Det gjorde bare saken verre.

Den eldste var enebarn lenge nok til å begynne å ønske seg søsken, veldig. Og lenge nok til å forstå og bli lei seg av alle voksne forståsegpåere som måtte påpeke akkurat det du refererer til: Enebarn er bortskjemte egoister som ikke kan eller vil dele.

Da jeg var gravid med nr to fikk jeg hele tiden høre at det var "for sent". De ville ikke bli ordentlige søsken. De ville aldri kunne krangle med hverandre. (akkurat som om det er kranglingen som gjør søsken til ordentlige søsken.) Vel, de har samme mor og samme far, de vokser opp i samme hjem. De kan leke sammen, og de kan krangle. Tro det eller ei.

Da jeg var gravid med nr tre fikk jeg hele tiden kommentarer om at det ble for mange, hadde ikke vi hørt om prevensjon, trodde vi at vi skulle befolke verden alene? Og jeg kom til å bli aldeles utslitt som skulle oppdra tre barn. (Som om det er noen bragd, jeg er da slett ikke alene om det her i verden.)

Jeg har funnet ut at det beste er faktisk å kunne si fra til alle forståsegpåere på en slik måte at de skjønner hvor hårreisende uhøflige de er. Få dem til å skamme seg. Som laban sier, påpek gjerne at også enebarn har noemal hørsel og intelligens og faktisk blir såret av hele tiden å få høre hvor negativt det er å være enebarn. Fortell dem også at det sårer deg.

Selv har jeg hatt mest suksess når jeg har klart å være rolig og saklig og si: "Den bemerkningen der var sårende og jeg ble ordentlig lei meg." Men det har hendt at jeg har blitt skikkelig ond og har gitt slemme svar tilbake. Ved f.eks å sette det folk _egentlig_ sier helt på spissen og slenge det tilbake i ansiktet på dem. Det er ingen lur metode hvis du fortsatt ønsker å ha et vennskap til dem da...

Dette ble langt og rotete. Poenget mitt er vel egentlig at det finnes ingen fasit for livet. Men noen innbiller seg at de har denne fasiten, og ønsker å tre den ned over hodet på alle oss andre. Etter disse menneskenes mening vil det aldri bli bra nok, uansett. Så hev deg over det du.

"De ville aldri kunne krangle med hverandre" ?!

Ha, de skulle hørt mine to. Har man språk, kan man krangle.

Det er ikke sånn at den eldste nødvendigvis er voksen og fornuftig hele tiden. Det kan være nok å slenge ut en replikk om at "den der (dvs. den gamle leken som jeg selvsagt forlengst har sluttet å bry meg om ) er EGENTLIG MIN"...

[PieLill]

Du har så rett. Det er bare så alt for lettvint og billig og forklare en hel person ut fra en så snever detalj.

Forstår godt du blir møkk lei. Så usaklig.

Skulle jeg mot all formodning komme på noen gigakommentarer og svare tilbake med, skal jeg poste dem her. Men ikke gjør deg ikke for store forhåpninger.

mvh

[PieLill]

"De ville aldri kunne krangle med hverandre" ?!

Ha, de skulle hørt mine to. Har man språk, kan man krangle.

Det er ikke sånn at den eldste nødvendigvis er voksen og fornuftig hele tiden. Det kan være nok å slenge ut en replikk om at "den der (dvs. den gamle leken som jeg selvsagt forlengst har sluttet å bry meg om ) er EGENTLIG MIN"...

"Har man språk, kan man krangle."

LOL

Jeg tror deg!

;-)

[flowy]

Jeg er enebarn selv og har hatt det utmerket gjennom hele oppveksten. Men jeg kan fremdeles huske kommentarer fra voksne om at jeg helt sikkert var bortskjemt osv.. Jeg er enig med det om at det er veldig dumt at folk kommer med slike kommentarer. Det er negative sider uansett hvor man er i en søskenflokk.

http://www.kk.no/php/art.php?id=289036

Det eneste negative jeg kan komme på, er at jeg blir alene om å ta meg av mine foreldre når de blir eldre. Savner ikke søsken selv om jeg er voksen nå.

[Sofline]

Jeg er enebarn selv og har hatt det utmerket gjennom hele oppveksten. Men jeg kan fremdeles huske kommentarer fra voksne om at jeg helt sikkert var bortskjemt osv.. Jeg er enig med det om at det er veldig dumt at folk kommer med slike kommentarer. Det er negative sider uansett hvor man er i en søskenflokk.

http://www.kk.no/php/art.php?id=289036

Det eneste negative jeg kan komme på, er at jeg blir alene om å ta meg av mine foreldre når de blir eldre. Savner ikke søsken selv om jeg er voksen nå.

"Det eneste negative jeg kan komme på, er at jeg blir alene om å ta meg av mine foreldre når de blir eldre. Savner ikke søsken selv om jeg er voksen nå."

Det slipper jo datteren til mariamamma, siden hun har eldre søsken. :-)

[Gjest Lotus78]

"Det eneste negative jeg kan komme på, er at jeg blir alene om å ta meg av mine foreldre når de blir eldre. Savner ikke søsken selv om jeg er voksen nå."

Det slipper jo datteren til mariamamma, siden hun har eldre søsken. :-)

Kan aldri tenke meg at stebarn ser etter sin stemor på henners gamle dag....

[Sofline]

Kan aldri tenke meg at stebarn ser etter sin stemor på henners gamle dag....

Vel, den ene foreldren da i alle fall, og er de fortsatt sammen når de blir gamle og hun ikke dør først, så sier det seg jo selv.

[Sofline]

Kan aldri tenke meg at stebarn ser etter sin stemor på henners gamle dag....

Forresten kan jeg godt forestille meg å ta meg av min stefar når han blir gammel.

[Dorthe]

Ja, det tror jeg du har helt rett i. Man må vel nesten ha 2 barn med 2-3 års aldersforskjell, og helst en av hvert kjønn for at det ikke skal komme kommentarer! ;-)

Tja, da kan du vel tenke deg alle kommentarene jeg fikk da jeg hadde to med 3års mellomrom og startet med en til 11 år etterpå )

[Gjest benadith]

jaaa dæven. Jeg husker slike kommentarer som du er enebarn du må være bortskjemt blabla selv...

var ikke mere bortskjemt jeg enn søskenbarna mine som hadde søsken, tvert imot vil jeg si.

Har nå en lillesøster jeg er 16 år eldre enn, hun vokser opp som enebarn, finner ikke tegn til at hun er bortskjemt eller noe annet negativt. Trygg flott 8-åring er hun. :-)

[Sofline]

Tja, da kan du vel tenke deg alle kommentarene jeg fikk da jeg hadde to med 3års mellomrom og startet med en til 11 år etterpå )

Kommer jeg fra et sted med utrolig mye folkeskikk mon tro (ikke noe jeg merker så mye til ellers)? Da moren min ble gravid med nummer fire elleve år etter nummer tre og neste tyve år etter nummer en var reaksjonene bare positive.

Jeg fatter ikke at folk kan få seg til å si mange av de tingene som har blitt nevnt i denne tråden.

[morsan]

Tja, da kan du vel tenke deg alle kommentarene jeg fikk da jeg hadde to med 3års mellomrom og startet med en til 11 år etterpå )

Å fysjom fysjom! Du var vel kanskje heller ikke "ung nok" til at du burde formere deg en gang til? ;-)