Ja, hun er jo enebarn........

[Dorthe]

Å fysjom fysjom! Du var vel kanskje heller ikke "ung nok" til at du burde formere deg en gang til? ;-)

Nei, jeg var da altfor gammel. Og burde være fornøyd med de to jeg hadde ;o)

[morsan]

Nei, jeg var da altfor gammel. Og burde være fornøyd med de to jeg hadde ;o)

Ja, så klart! :-)

Bare apropos det med å være "for gammel": Husker du en sak fra Haugesunds-området for noen år siden da en forstyrret dame kidnappet et nyfødt barn fra barselavdelinga? Det sto ikke angitt nøyaktig alder på dama, men det ble sagt at hun var "i 30-årene".

Barnet kom til rette i god behold etter få timer, og på nyhetene kunne vi se en lettet barnefar. Han hadde faktisk sett dama forsvinne ut med en baby i en bærebag, men uten å vite at det var hans baby oppi der. Han kommenterte at han hadde stusset da han så henne, for hun var da altfor gammel til å skulle ha et nyfødt barn! ;-)

Videre var det et innslag der man intervjuet en annen mor på barselavdelinga om hvordan denne hendelsen hadde påvirket dem som var der. Det kom da fram at hun var 19 år og annengangsfødende!!

Jommen sa jeg smør - JEG synes det er rarere å være annengangsfødende som 19-åring enn å være (i verste fall) 39 år og ha en nyfødt en! ;-)

[Dorthe]

Ja, så klart! :-)

Bare apropos det med å være "for gammel": Husker du en sak fra Haugesunds-området for noen år siden da en forstyrret dame kidnappet et nyfødt barn fra barselavdelinga? Det sto ikke angitt nøyaktig alder på dama, men det ble sagt at hun var "i 30-årene".

Barnet kom til rette i god behold etter få timer, og på nyhetene kunne vi se en lettet barnefar. Han hadde faktisk sett dama forsvinne ut med en baby i en bærebag, men uten å vite at det var hans baby oppi der. Han kommenterte at han hadde stusset da han så henne, for hun var da altfor gammel til å skulle ha et nyfødt barn! ;-)

Videre var det et innslag der man intervjuet en annen mor på barselavdelinga om hvordan denne hendelsen hadde påvirket dem som var der. Det kom da fram at hun var 19 år og annengangsfødende!!

Jommen sa jeg smør - JEG synes det er rarere å være annengangsfødende som 19-åring enn å være (i verste fall) 39 år og ha en nyfødt en! ;-)

Det er jeg helt enig i.

Jeg hadde en klassevenninne som giftet seg tidlig og nå er dattera hennes 37 og barnebarnet 13. Jeg blir nesten litt matt når jeg begynner å regne på det nå... Og mannen var et år yngre enn henne.

[morsan]

Det er jeg helt enig i.

Jeg hadde en klassevenninne som giftet seg tidlig og nå er dattera hennes 37 og barnebarnet 13. Jeg blir nesten litt matt når jeg begynner å regne på det nå... Og mannen var et år yngre enn henne.

Oi! Jevngamle venninner som er bestemødre til tenåringer må være nokså spesielt!! ;-)

Men 37-åringen kunne jo fort ha hatt en datter på 20 også, og et barnebarn på 3! ;-)

[Dorthe]

Oi! Jevngamle venninner som er bestemødre til tenåringer må være nokså spesielt!! ;-)

Men 37-åringen kunne jo fort ha hatt en datter på 20 også, og et barnebarn på 3! ;-)

Kusina mi er litt eldre enn meg og er oldemor samtidig som hun har ei som er jevnaldrene med dattera mi. Det er jo helt sykt å tenke på det og. Merkelig )

[morsan]

Kusina mi er litt eldre enn meg og er oldemor samtidig som hun har ei som er jevnaldrene med dattera mi. Det er jo helt sykt å tenke på det og. Merkelig )

Ja, jeg kjenner noen forholdene var omtrent slik da siste tilskudd ble født for et par-tre år siden:

faren 21, farmora 40, oldemora 58

Det kunne jo lett ha vært 16-års-generasjoner, men en oldemor på 48!! ;-)

[Bookworm]

Kan aldri tenke meg at stebarn ser etter sin stemor på henners gamle dag....

Hvorfor ikke det? Jeg har en "stemor" som kom inn i livet til faren min da jeg var over 20. Vi har et kjempegodt forhold, og jeg kommer helt klart til å se etter henne når hun bli gammel. I enda større grad vil nok dette gjelde hvis stemoren har vært en del av husholdningen...

[Gjest Elextra]

Skjønner godt at det er irriterende. Enebarn er jo like ulike som andre barn, noen er bortskjemte og andre ikke.

Når det er sagt kjenner jeg til et par voksne "skrekkeksempler" på enebarn. De er litt dominerende og vant til å få først, mest og best av alt. Litt slitsomme å omgås, med andre ord. Ikke godt å si hvordan disse hadde vært om de hadde vært søsken, men jeg mistenker foreldrene for å ha gjort dem en bjørnetjeneste.

Misforstå meg rett - langt fra alle enebarn er slik, selvfølgelig!

[morsan]

Skjønner godt at det er irriterende. Enebarn er jo like ulike som andre barn, noen er bortskjemte og andre ikke.

Når det er sagt kjenner jeg til et par voksne "skrekkeksempler" på enebarn. De er litt dominerende og vant til å få først, mest og best av alt. Litt slitsomme å omgås, med andre ord. Ikke godt å si hvordan disse hadde vært om de hadde vært søsken, men jeg mistenker foreldrene for å ha gjort dem en bjørnetjeneste.

Misforstå meg rett - langt fra alle enebarn er slik, selvfølgelig!

Akkurat den beskrivelsen passer på enkelte ikke-enebarn jeg kjenner også.

Men når det er enebarn som er slik, så er det lett for folk å tenke "typisk enebarn, altså", mens den som ikke er enebarn bare får følgende tanke "typisk Lars, altså".

Denne typen generalisering er veldig fort gjort å ta, hva enten det gjelder enebarn, vernepliktige i uniform, russ eller folk som er fargede i huden. Man dømmer det negative trekket eller handlingen som noe som tilhører _gruppen_ og ikke_individet_.

[Gjest har enebarn er enebarn]

Enebarn får jo mere av både oppmerksomhet og "utstyr" det er jo selvklart. Vi har økonomi til å kjøpe merkeklær og litt kostbare leker noe vi ikke hadde hatt hvis vi hadde hatt flere å dele på.

Det at folk da velger å kalle enebarn for bortskjemte definerer jeg som sjalusi.

[Sofline]

Ja, så klart! :-)

Bare apropos det med å være "for gammel": Husker du en sak fra Haugesunds-området for noen år siden da en forstyrret dame kidnappet et nyfødt barn fra barselavdelinga? Det sto ikke angitt nøyaktig alder på dama, men det ble sagt at hun var "i 30-årene".

Barnet kom til rette i god behold etter få timer, og på nyhetene kunne vi se en lettet barnefar. Han hadde faktisk sett dama forsvinne ut med en baby i en bærebag, men uten å vite at det var hans baby oppi der. Han kommenterte at han hadde stusset da han så henne, for hun var da altfor gammel til å skulle ha et nyfødt barn! ;-)

Videre var det et innslag der man intervjuet en annen mor på barselavdelinga om hvordan denne hendelsen hadde påvirket dem som var der. Det kom da fram at hun var 19 år og annengangsfødende!!

Jommen sa jeg smør - JEG synes det er rarere å være annengangsfødende som 19-åring enn å være (i verste fall) 39 år og ha en nyfødt en! ;-)

Her en en sak som endte knapt så godt. Jeg har hørt den fra en brasiliansk jente; det hadde skjedd i nærheten av der hun bodde.

En kvinne hadde et forhold til en gift mann som ikke ville forlate kona si. Hun var desperat og sa hun var gravid. Senere kom hun med en baby, og mannen forlot kona. Senere fikk hun ett barn til. Etter at barna ble store, døde mannen. En stund etter dette igjen -jeg vet ikke hvordan- viste det seg at eldstebarnet var kidnappet av "moren" (jeg mener å huske nummer to også var det, men er ikke sikker). De to døtrene var i 20-årene da de fant ut at moren deres ikke var moren deres allikevel, og "faren" deres fikk aldri vite det. Tragisk!

[Mrs. Wallace]

Akkurat den beskrivelsen passer på enkelte ikke-enebarn jeg kjenner også.

Men når det er enebarn som er slik, så er det lett for folk å tenke "typisk enebarn, altså", mens den som ikke er enebarn bare får følgende tanke "typisk Lars, altså".

Denne typen generalisering er veldig fort gjort å ta, hva enten det gjelder enebarn, vernepliktige i uniform, russ eller folk som er fargede i huden. Man dømmer det negative trekket eller handlingen som noe som tilhører _gruppen_ og ikke_individet_.

Nemlig!

Jeg kjenner brautende, dominerende og egosiske mennesker med ett og to søsken, eldre og yngre. Heldigvis er de i mindretall, uansett hvor mange eller få søsken de måtte ha. Men det er ingen tvil om at folk griper etter den knaggen de finner for å forklare avvik. Det blir litt trettende i lengden...

[morsan]

Her en en sak som endte knapt så godt. Jeg har hørt den fra en brasiliansk jente; det hadde skjedd i nærheten av der hun bodde.

En kvinne hadde et forhold til en gift mann som ikke ville forlate kona si. Hun var desperat og sa hun var gravid. Senere kom hun med en baby, og mannen forlot kona. Senere fikk hun ett barn til. Etter at barna ble store, døde mannen. En stund etter dette igjen -jeg vet ikke hvordan- viste det seg at eldstebarnet var kidnappet av "moren" (jeg mener å huske nummer to også var det, men er ikke sikker). De to døtrene var i 20-årene da de fant ut at moren deres ikke var moren deres allikevel, og "faren" deres fikk aldri vite det. Tragisk!

Huff! :-(

[Sofline]

Enebarn er i likhet med utenlendinger, trøndere og kvinner og menn med hatt i bil en yndet gruppe å snakke om.

Et av de mest eksemplariske barna jeg kjenner er en gutt på 6 år som er enebarn.

Jeg har litt en følelse av at folk lett ser på enebarn som bortskjemte fordi de ikke må dele lekene sine med noen. De har jo både playstation, trampoline og dukkestue alene, mens andre må dele med søsken.

[Mrs. Wallace]

Som så mange andre her har sagt: For noen er ingenting godt nok, uansett hva du velger. Jeg er vokst opp som enebarn, og husker fremdeles de geipende kommentarene om å være "enebarn og bortskjemt". Jeg har aldri opplevd akkurat det som å være ulempene med enebarntilværelsen (for ulemper finnes det, selvsagt).

Selv har jeg fått barn med "for stor" aldersforskjell. Er litt usikker på hva den aldersforskjellen er for stor for, ifølge besserwisserne. For stor for søskenkjærlighet? Overhodet ikke. For stor for krangling? Oh no! For stor for at vi kan finne på felles ting med familien? På ingen måte. Men folk mener nå sitt, uansett.

Som om ikke det var nok, har vi valgt å sette sammen familien vår med forskjellige opprinnelser og hudfarger. Du kan sikkert tenke deg hvordan dette er en utømmelig kilde til problemsøk for beskjeftige bedrevitere. Er guttungen sur en dag? Det må være fordi han har et søsken med en annen hudfarge, stakkars. Er lillesøster sint? Det må være fordi hun er adoptert. Er jeg sliten? Jeg har bare meg selv å takke, som har valgt å få flere barn.

Og slik går nå dagene. Det beste du kan gjøre, mariamamma, er å irettesette dem som synser i din datters påhør og gi blankt f&%¤ i resten av dem. Et godt tilsvar er alltid: "Hva mener du med det" eller "Hvorfor sier du det"? Da overlater du forklaringsansvaret til motparten, og det er ikke alltid like lett.

[laban]

Ja, så klart! :-)

Bare apropos det med å være "for gammel": Husker du en sak fra Haugesunds-området for noen år siden da en forstyrret dame kidnappet et nyfødt barn fra barselavdelinga? Det sto ikke angitt nøyaktig alder på dama, men det ble sagt at hun var "i 30-årene".

Barnet kom til rette i god behold etter få timer, og på nyhetene kunne vi se en lettet barnefar. Han hadde faktisk sett dama forsvinne ut med en baby i en bærebag, men uten å vite at det var hans baby oppi der. Han kommenterte at han hadde stusset da han så henne, for hun var da altfor gammel til å skulle ha et nyfødt barn! ;-)

Videre var det et innslag der man intervjuet en annen mor på barselavdelinga om hvordan denne hendelsen hadde påvirket dem som var der. Det kom da fram at hun var 19 år og annengangsfødende!!

Jommen sa jeg smør - JEG synes det er rarere å være annengangsfødende som 19-åring enn å være (i verste fall) 39 år og ha en nyfødt en! ;-)

Da jeg var 39 og hadde en nyfødt, følte jeg meg i hvert fall ca. tre ganger så sprek som den nybakte førstegangsmoren jeg delte rom med. Hun var i "riktig" alder (i 20-årene, tenker jeg).

I jenteklubben jeg er med i, er vi seks barndomsvenninner som alle fyller 50 år før 2010. Vi har barn alle sammen - den eldste av oss har en sønn som nylig fylte 30 år (men også to jenter i slutten av tenårene), så er det en hel flokk tenåringer, bl.a. datteren min - og to gutter på 8 år, hvorav den ene er min.

Det er absolutt ikke vi to med smågutter som føler oss eldst og mest slitne.

[Gjest Elextra]

Akkurat den beskrivelsen passer på enkelte ikke-enebarn jeg kjenner også.

Men når det er enebarn som er slik, så er det lett for folk å tenke "typisk enebarn, altså", mens den som ikke er enebarn bare får følgende tanke "typisk Lars, altså".

Denne typen generalisering er veldig fort gjort å ta, hva enten det gjelder enebarn, vernepliktige i uniform, russ eller folk som er fargede i huden. Man dømmer det negative trekket eller handlingen som noe som tilhører _gruppen_ og ikke_individet_.

Hehe, ventet på den der.

Jeg tror nå mitt, sier på ingen måte at flertallet av enebarn er slik, som alltid er de individuelle forskjellene gjerne størst. Likevel mener jeg det ikke er tvil om at enebarn er overrepresentert blant barn med denne atferden, i hvertfall i forrige generasjon. Har en gang eller to hatt rett når jeg har gjettet at enkelte har vært enebarn - kun ut fra atferden deres (og har kun gjettet disse gangene).

Forventer ikke at vi blir enige om dette :-).

[morsan]

Hehe, ventet på den der.

Jeg tror nå mitt, sier på ingen måte at flertallet av enebarn er slik, som alltid er de individuelle forskjellene gjerne størst. Likevel mener jeg det ikke er tvil om at enebarn er overrepresentert blant barn med denne atferden, i hvertfall i forrige generasjon. Har en gang eller to hatt rett når jeg har gjettet at enkelte har vært enebarn - kun ut fra atferden deres (og har kun gjettet disse gangene).

Forventer ikke at vi blir enige om dette :-).

Nei, vi blir nok ikke enige da, ettersom du har bestemt deg! :-)

Jeg vokste opp med tre venninner som alle var enebarn, og de var ekstremt forskjellige.

Den ene var en slik som man gjerne sa "typisk enebarn" med en oppgitt hoderysting; bortskjemt, kranglete, ekstremt selvsentrert.

De andre to var ikke slik overhodet - de var skvære og reale jenter. Men ellers var de to heller ikke like: Der den ene av dem var meget sprudlende, utadvendt og snakkesalig, var (er) den andre mer den stille typen.

Rart i grunn at man bare plukker ut egenskapene til en av de tre som "typisk enebarn". ;-)

Senere i livet har jeg blitt kjent med mange flere enebarn, av begge kjønn. Og dersom jeg skal komme opp med ett fellestrekk for dem alle, må det være at de alle er over gjennomsnittlig trygge på seg selv og på at de er elsket og har en verdi.

Jeg tilskriver det at de aldri har fått følelsen av tilsidesettelse i forhold til søsken eog aldri har blitt kuet og ertet på samme måte som bare søsken kan.

[morsan]

Da jeg var 39 og hadde en nyfødt, følte jeg meg i hvert fall ca. tre ganger så sprek som den nybakte førstegangsmoren jeg delte rom med. Hun var i "riktig" alder (i 20-årene, tenker jeg).

I jenteklubben jeg er med i, er vi seks barndomsvenninner som alle fyller 50 år før 2010. Vi har barn alle sammen - den eldste av oss har en sønn som nylig fylte 30 år (men også to jenter i slutten av tenårene), så er det en hel flokk tenåringer, bl.a. datteren min - og to gutter på 8 år, hvorav den ene er min.

Det er absolutt ikke vi to med smågutter som føler oss eldst og mest slitne.

Ja, det kan være utrolig stor variasjon på folk i cirka alder 35-55, både når det gjelder hvor unge/spreke de _ser ut_, og hvor unge/spreke de _er_!

Tenk bare på at Jan Simonsen og Pirece Brosnan er født i samme år! ;-)

Og til forsvar for denne barnefaren i Haugesunds-området kan det jo være slik at denne barnenapperen så ekstra gammel ut.

[Gjest Elextra]

Nei, vi blir nok ikke enige da, ettersom du har bestemt deg! :-)

Jeg vokste opp med tre venninner som alle var enebarn, og de var ekstremt forskjellige.

Den ene var en slik som man gjerne sa "typisk enebarn" med en oppgitt hoderysting; bortskjemt, kranglete, ekstremt selvsentrert.

De andre to var ikke slik overhodet - de var skvære og reale jenter. Men ellers var de to heller ikke like: Der den ene av dem var meget sprudlende, utadvendt og snakkesalig, var (er) den andre mer den stille typen.

Rart i grunn at man bare plukker ut egenskapene til en av de tre som "typisk enebarn". ;-)

Senere i livet har jeg blitt kjent med mange flere enebarn, av begge kjønn. Og dersom jeg skal komme opp med ett fellestrekk for dem alle, må det være at de alle er over gjennomsnittlig trygge på seg selv og på at de er elsket og har en verdi.

Jeg tilskriver det at de aldri har fått følelsen av tilsidesettelse i forhold til søsken eog aldri har blitt kuet og ertet på samme måte som bare søsken kan.

Det med trygge på seg selv stemmer også med de jeg henviste til i mitt tidligere innlegg - enkelte er det så til de grader .

Og det _er_ selvfølgelig en viktig egenskap.