Når foreldre skal bli besteforeldre

[DarkPink]

Nå er ikke jeg tenåring, men det er faktisk bare to år siden jeg var det. Og nå sitter jeg her med en spire i magen og lurer på hvordan jeg skal få fortalt det til min mor uten at hun sier noe som gjør dette enda vanskeligere for meg...

Hva ville dere som tenåringsmødre + foretrukket? Over telefon så fort som mulig, eller neste gang man møtes, som kan bli en stund til? Skal jeg liksom bare buse ut med det? Hvilke tanker har dere rundt det? I det hele tatt, hvordan kan jeg komme gjennom denne vanskeligste delen på best mulig måte?

Moren min ble selv mor da hun var 20, og har ikke fått advart meg nok mot å bli mor for tidlig... Og hun er ikke noen type klemme-mamma, som blir rørt og går ut og feirer.

[morsan]

OI! Supervanskelig å gi råd her ettersom min mor er det motsatte av din!

Men dersom du frykter at hun kommer med kommentarer som gjør det vanskelig for deg, og eventuelt hinte om abort (dersom du selv ikke ønsker det), så ville jeg nok ihvertfall ha ventet til etter 12. uke, slik at hun skjønner at DET toget har gått, og at hun ikke kan påvirke deg/presse deg.

Dersom jeg hadde vært sikker på at graviditetsbudskapet ble godt mottatt uten tenkepause hos den vordende besteforelderen, ville jeg foretrukket å si det ansikt til ansikt, for å få gleden av å se reaksjonen hos vedkommende.

Men hadde jeg vært usikker på hva slags reaksjon som ville komme, tror jeg at jeg ville ha gitt beskjed på annen måte først, og så ventet til vedkommende får summet seg litt før h*n ringer og forhåpentligvis har lagt sjokket bak seg og er glad.

Samtidig så synes jeg at mail eller sms er litt upersonlig, men hva med å sende henne et postkort som liksom er "fra babyen"? Noe ala..."vi kjenner hverandre ikke så godt ennå, for foreløpig er jeg veldig liten og helt avhengig av moren min, men i januar (?) vil jeg ha vokst meg stor og sterk, og håper da at vi kan møtes, og at vi får mange anledninger til å bli godt kjent..." (eller ble det for klissklass??)

[Gjest Shira :o)]

Jeg ble gravid som 17-åring, mamma hadde selv en jente på 5.

Jeg valgte og ta det via telefon. Da kunne hun få roe seg litt etter praten, la det synke inn. I tillegg kunne jeg velge og avslutte om jeg ikke taklet reaksjonen hennes.

Jeg leste det andre innlegget ditt, på Åpent.

Du, det går bra. Jeg skjønner følelsene er helt opp ned akkurat nå. Jeg nektet og tro det da jeg satt med testen i hånden. He he, jeg dro til legen jeg, for dette kunne da ikke stemme i det hele tatt ;o)

Vi var unge, vi bodde trangt, vi hadde mange planer.

I dag er vi forsatt unge, vi har planer, noen har vi realisert, noen plannlegger vi enda. Guttungen er (i dag faktisk) 6 år, og vi har det veldig bra. Vi har utviklet oss med oppgaven.

Lykke til med valgene deres, og lykke til med fremtiden. Har du en god venninne eller noen du kan snakke med? Ofte hjelper det og få lufte tanker, frustrasjoner og redsler.

*sender over en klem til DarkPink*

[Dorthe]

Jeg tror jeg hadde blitt kjempehappy hvis jeg plutselig skulle bli bestemor og jeg ville visst det med en gang og hadde blitt utrolig skuffet hvis jeg ikke hadde fått vite det med en gang. Dattera mi er snart 22. Jeg hadde nok synes det var i tidligste laget men gjort er gjort og jeg hadde ikke sagt noe hvis hun allerede var gravid.

Mora mi derimot ble ikke happy når jeg ble gravid og jeg var gift og endel eldre og maste vettet av meg på at jeg skulle ta abort. Men når eldstemann kom så ble hun helt frelst og det ble hun også når nestemann ble født. Men hun maste om abort da også. Så kanskje du skulle vente de magiske 12 ukene til det er for seint å gjøre noe slik at du slipper maset hvis du tror hun reagerer negativt.

[Sofline]

Jeg tror jeg hadde blitt kjempehappy hvis jeg plutselig skulle bli bestemor og jeg ville visst det med en gang og hadde blitt utrolig skuffet hvis jeg ikke hadde fått vite det med en gang. Dattera mi er snart 22. Jeg hadde nok synes det var i tidligste laget men gjort er gjort og jeg hadde ikke sagt noe hvis hun allerede var gravid.

Mora mi derimot ble ikke happy når jeg ble gravid og jeg var gift og endel eldre og maste vettet av meg på at jeg skulle ta abort. Men når eldstemann kom så ble hun helt frelst og det ble hun også når nestemann ble født. Men hun maste om abort da også. Så kanskje du skulle vente de magiske 12 ukene til det er for seint å gjøre noe slik at du slipper maset hvis du tror hun reagerer negativt.

Det samme, altså masing om abort, skjedde da moren min ventet både meg og broren min. Hvis DarkPink er redd for det, ville jeg valgt å vente til de 12 ukene var overstått var jeg henne.

[Sofline]

Enten ville jeg feiget ut og sendt en mail eller SMS, eller så ville jeg sagt det ansikt til ansikt. Nå er jeg dog ikke i tvil om at mamma ville støttet meg, litt sjokkert, om jeg ble gravid (jeg er på samme alder som deg), ettersom hun selv har stått i den situasjonen. Mamma valgte å skrive brev da hun var i den situasjonen, fordi hun visste hvordan moren hennes ville reagere. (Faren fikk hun støtte fra med en gang.) Men bestemor smeltet da vi kom, altså, bare så det er sagt. :-)

Jeg tror ikke jeg ville tatt det over telefonen, men det er fordi jeg ikke liker å snakke i telefon. Umiddelbart er det kanskje den beste løsningen i ditt tilfelle. Det er ikke så upersonlig som en SMS, du slipper å lurer på om hun vet det ennå og du kan bare legge på røret om hun begynner å skape seg.

[Gjest kvinne 46]

Dattera mi var 21 år då ho fortalde ho var så kvalm. "Er du gravid?", spurte eg med håp i stemma. Det var ho :-) Ho var samboar med ein alle tiders gut. Dei fekk ei deileg jente som er snart tre år.

Eg var 18 år og gift då eg blei gravid. Mor mi laga yndlingsmiddagsretten min, huska eg :-)

[Dorthe]

Det samme, altså masing om abort, skjedde da moren min ventet både meg og broren min. Hvis DarkPink er redd for det, ville jeg valgt å vente til de 12 ukene var overstått var jeg henne.

Jeg kunne skjønt det hvis vedkommende som var gravid var 15 år men er man fyllt 20 så synes jeg sannelig at foreldre skal la være å mase om abort. Jeg håper og tror at de fleste i den alderen vet hva som er riktig å gjøre for seg og handler deretter og at foreldre stiller opp enten man gjør det ene eller det andre.

[DarkPink]

Takk for mange fine svar. Jeg er litt sånn uttafor, og orker ikke svare individuelt, men leser alt med stor interesse. Jeg tror jeg satser på å ringe og si det så fort som mulig, så jeg kan ta fatt på alle de gledelige sidene ved det. Kjøpe videokamera, bøker, etc.

Jeg tror nok hun vil holde seg for god til å nevne abort, men hun vil kanskje komme med noen stikkende kommentarer som "jøje meg, dette blir noe å fortelle til den tungt religiøse bestemoren din!" og "ja, dere må vel finne et nytt sted å bo nå da? kan ikke flytte inn i den nye leiligheten, den har jo bare et soverom" etc.

Høres kanskje ikke ut som noe å bekymre seg for på dere, men hun har en egen tone i stemmen som hun vet å bruke for å såre meg, vanskelig å forklare. Det kan også være at jeg bekymrer meg for mye.

Jeg husker f.eks da jeg tok piercing i navlen for mange år siden, og da jeg skaffet meg katt. Det var ikke måte på til formaninger på forhånd, men når "skaden" først var skjedd, så hørte jeg ikke et ord mer. Hun elsker katten min.

Anyhows, jeg skal prøve å få gjort det så fort som mulig. Via telefon. Men noe festmiddag blir det nok ikke.. =)

[Sofline]

Jeg kunne skjønt det hvis vedkommende som var gravid var 15 år men er man fyllt 20 så synes jeg sannelig at foreldre skal la være å mase om abort. Jeg håper og tror at de fleste i den alderen vet hva som er riktig å gjøre for seg og handler deretter og at foreldre stiller opp enten man gjør det ene eller det andre.

Så enig, så enig!

[Sofline]

Takk for mange fine svar. Jeg er litt sånn uttafor, og orker ikke svare individuelt, men leser alt med stor interesse. Jeg tror jeg satser på å ringe og si det så fort som mulig, så jeg kan ta fatt på alle de gledelige sidene ved det. Kjøpe videokamera, bøker, etc.

Jeg tror nok hun vil holde seg for god til å nevne abort, men hun vil kanskje komme med noen stikkende kommentarer som "jøje meg, dette blir noe å fortelle til den tungt religiøse bestemoren din!" og "ja, dere må vel finne et nytt sted å bo nå da? kan ikke flytte inn i den nye leiligheten, den har jo bare et soverom" etc.

Høres kanskje ikke ut som noe å bekymre seg for på dere, men hun har en egen tone i stemmen som hun vet å bruke for å såre meg, vanskelig å forklare. Det kan også være at jeg bekymrer meg for mye.

Jeg husker f.eks da jeg tok piercing i navlen for mange år siden, og da jeg skaffet meg katt. Det var ikke måte på til formaninger på forhånd, men når "skaden" først var skjedd, så hørte jeg ikke et ord mer. Hun elsker katten min.

Anyhows, jeg skal prøve å få gjort det så fort som mulig. Via telefon. Men noe festmiddag blir det nok ikke.. =)

Lykke til! (Og fortell oss hvordan det går. :-))

[Gjest kvinne 46]

Må få sei gratulere med den lille spiren :-)

[morsan]

Jeg kunne skjønt det hvis vedkommende som var gravid var 15 år men er man fyllt 20 så synes jeg sannelig at foreldre skal la være å mase om abort. Jeg håper og tror at de fleste i den alderen vet hva som er riktig å gjøre for seg og handler deretter og at foreldre stiller opp enten man gjør det ene eller det andre.

Helt enig!! Det er da virkelig uhørt av foreldre å i det hele tatt _antyde_ abort hos voksne barn! Enda verre å _mase_!!

[DarkPink]

Lykke til! (Og fortell oss hvordan det går. :-))

Jeg måtte få det gjort, så nå er det det. Hun sa det obligatoriske "vi støter deg jo uansett, men", men la ikke skjul på hva som egentlig var den eneste løsning. Jeg gråt, og hun sa at det var jo ikke verdens undergang å ta en abort. Hun trodde ikke jeg var moden nok til dette, og det beste var å vente. Men nå måtte jeg ikke tenke mer på dette, og konsentrere meg om eksamen...

[Gjest mij]

Jeg måtte få det gjort, så nå er det det. Hun sa det obligatoriske "vi støter deg jo uansett, men", men la ikke skjul på hva som egentlig var den eneste løsning. Jeg gråt, og hun sa at det var jo ikke verdens undergang å ta en abort. Hun trodde ikke jeg var moden nok til dette, og det beste var å vente. Men nå måtte jeg ikke tenke mer på dette, og konsentrere meg om eksamen...

Som med katten - hun kommer til å elske barnebarnet sitt. Garantert!! ;-)

[Dorthe]

Jeg måtte få det gjort, så nå er det det. Hun sa det obligatoriske "vi støter deg jo uansett, men", men la ikke skjul på hva som egentlig var den eneste løsning. Jeg gråt, og hun sa at det var jo ikke verdens undergang å ta en abort. Hun trodde ikke jeg var moden nok til dette, og det beste var å vente. Men nå måtte jeg ikke tenke mer på dette, og konsentrere meg om eksamen...

Jeg synes hun reagerte helt greit. Ikke alltid lett for mammaer å gjøre det rette heller.

[morsan]

Jeg måtte få det gjort, så nå er det det. Hun sa det obligatoriske "vi støter deg jo uansett, men", men la ikke skjul på hva som egentlig var den eneste løsning. Jeg gråt, og hun sa at det var jo ikke verdens undergang å ta en abort. Hun trodde ikke jeg var moden nok til dette, og det beste var å vente. Men nå måtte jeg ikke tenke mer på dette, og konsentrere meg om eksamen...

Ja, ja, det kan jo hende at hun tenkte at dette var den beste støtten også. Hvis datteren selv ønsker å ta abort, må det jo være hjerteskjærende at ens egen mor kjefter på en for det. Kanksje hun tenkte slik??

[DarkPink]

Jeg synes hun reagerte helt greit. Ikke alltid lett for mammaer å gjøre det rette heller.

Synes du?? Hva skjedde med "hva har du tenkt å gjøre? ok, da skal vi gjøre det vi kan for å støtte deg i det valget. Glad i deg"

[Dorthe]

Synes du?? Hva skjedde med "hva har du tenkt å gjøre? ok, da skal vi gjøre det vi kan for å støtte deg i det valget. Glad i deg"

Hun fikk vel litt sjokk med en gang. Resten kommer siden )

[PieLill]

Er det lov å si gratulerer, eller blir det helt feil?

Om du tror hun kan reagere på en måte som kan være vanskelig for deg og takle og hun kanskje angrer på etterpå, tror jeg brev eller en kort telefon er det beste. Da får hun anledning til å blåse litt ut og finne tilbake til fornuften uten at det går ut over deg.

Det kan hende hun overrasker deg positivt.

Om jeg hadde en ung datter som var gravid og syntes det var vanskelig, ville jeg først og fremst ønsket at hun stolte nok på meg til at hun kom å fortalte meg det. Så hadde jeg mulighet til å støtte henne og hjelpe henne om hun ønsket det.

Visst kunne jeg ha gitt henne noen forhåndsformaninger om hva som er lurt og ikke. Det er en mors jobb å gjøre det. Men når man står midt oppi det er det bare dumt og barnslig å komme med "Hva var det jeg sa?!" Da er det eneste interessante hvordan man skal gjøre det beste ut av situasjonen som har oppstått.

For meg er det å få et barn, for ikke å snakke om et barnebarn, en så stor glede at vi alltids skal takle de skjærene som måtte være i sjøen.

Men det er bare meg og foreløpig litt teoretisk.

mvh