Når foreldre skal bli besteforeldre

[Sofline]

Jeg måtte få det gjort, så nå er det det. Hun sa det obligatoriske "vi støter deg jo uansett, men", men la ikke skjul på hva som egentlig var den eneste løsning. Jeg gråt, og hun sa at det var jo ikke verdens undergang å ta en abort. Hun trodde ikke jeg var moden nok til dette, og det beste var å vente. Men nå måtte jeg ikke tenke mer på dette, og konsentrere meg om eksamen...

*trøster*

Jeg synes det virker som om du allerede har bestemt deg for å beholde barnet? Ikke hør på moren din. Det er ditt barn, ikke hennes, og dette klarer du så fint at. Du er i begynnelsen av 20-årene, ikke seksten. På 70-tallet var gjennsomsnittsfødealderen 23 år har jeg hørt. Mørdene var vel ikke dårligere mødre den gangen? (Nå må jeg nesten understreke at jeg ikke er ihuga abortmotstander, hvis det skulle høres sånn ut.)

Lykket til med svangerskapet, og lykke til med eksamen!

[laban]

Jeg kunne skjønt det hvis vedkommende som var gravid var 15 år men er man fyllt 20 så synes jeg sannelig at foreldre skal la være å mase om abort. Jeg håper og tror at de fleste i den alderen vet hva som er riktig å gjøre for seg og handler deretter og at foreldre stiller opp enten man gjør det ene eller det andre.

Det er vanskelig å uttrykke dette uten å virke veldig egoistisk, men en av de viktigste årsakene til at jeg håper datteren min ikke blir gravid "for tidlig", er at jeg ikke vil være i den situasjonen at jeg synes at det kanskje ville vært best om hun fjernet mitt potensielle barnebarn.

Jeg er for selvbestemt abort og ønsker på ingen måte å bli bestemor før hun (eller broren, men han er bare 8 år og ikke akkurat i "faresonen") planlegger det. Men samtidig har år med strev for å bli gravid gjort meg veldig bløthjertet når det gjelder å ta imot de barna man kan få.

Jeg synes moren din reagerte helt uhyrlig og hadde sikkert hatt problemer med å tilgi henne.

[laban]

Synes du?? Hva skjedde med "hva har du tenkt å gjøre? ok, da skal vi gjøre det vi kan for å støtte deg i det valget. Glad i deg"

Forhåpentligvis vil hun komme dit når det første sjokket har gitt seg.

Det er _deres_ valg, ingen andre sitt. Det er haugevis av studenter som får barn, og babyen krever verken eget rom eller noe annet dyrt på lenge ennå.

[Dorthe]

Det er vanskelig å uttrykke dette uten å virke veldig egoistisk, men en av de viktigste årsakene til at jeg håper datteren min ikke blir gravid "for tidlig", er at jeg ikke vil være i den situasjonen at jeg synes at det kanskje ville vært best om hun fjernet mitt potensielle barnebarn.

Jeg er for selvbestemt abort og ønsker på ingen måte å bli bestemor før hun (eller broren, men han er bare 8 år og ikke akkurat i "faresonen") planlegger det. Men samtidig har år med strev for å bli gravid gjort meg veldig bløthjertet når det gjelder å ta imot de barna man kan få.

Jeg synes moren din reagerte helt uhyrlig og hadde sikkert hatt problemer med å tilgi henne.

Jeg tror mora mi var/er noe spesiell. Vi var uvenner et helt år da jeg skulle ha minstemann pga det og da ville hun ikke engang se de store ungene.

Dattera mi er nå over den verste faresonen, hun er vel omtrent så gammel som Dark Pink og ferdig med utdannelsen foreløpig. Jeg puster lettet ut over at hun ikke kom i den situasjonen du snakker om da hun var yngre. Jeg er også for selvbestemt abort men det betyr ikke at jeg ikke hadde reagert hvis det var min datter som skulle ta abort med mitt barnebarn.

[Gjest prust]

Min lillesøster ble gravid som 19 åring. Hun skrev brev til meg (jeg studerte langt hjemmefra) hvor hun fortalte at jeg var den første til å få vite at hun var gravid. Husker så utrolig godt det brevet....... Jeg var tre år eldre, og hjertet mitt banket av glede og spenning over at jeg skulle bli tante :-)

Da jeg ringte henne, viste det seg at hun hadde fortalt det til mamma dagen før jeg fikk brevet, slik at hun fikk vite det før meg - men jeg syntes det var litt fint at hun "fortalte" det første til meg.....

Ellers har jeg en far som kan buse ut med de rareste kommentarene når viktige ting blir sagt...f.eks. da vi fortalte at vi skulle gifte oss, plumpet han ut med at han var fullt opptattt med et arrangmement den sommeren, og syntes det passet veldig dårlig med et bryllup akkurat det året.....

[Gjest Persille]

Nå er det lenge siden du skrev dette - og jeg håper det har bedre seg litt med moren din siden det.

Men; jeg ble gravid da jeg var 23, fikk barn rett før jeg fylte 24 - og nå er hun 4 år

Mamma var veldig negativ, sa det passet dårlig, at det var for tidlig, at hun syntes jeg burde vente, det var så mye jeg ikke hadde gjort, hva med utdanning, var faren den rette - i det hele tatt.

Det varte en stund, men hun var omsorgsfull da jeg ble kjempedårlig, skaffet meg ordentlig legehjelp, støttet meg gjennom endel dårlige episoder - og var der når jeg trengte det. Dog med formanende ord i bakgrunnen hele tiden... På godt og vondt med andre ord

Billa er født 01.15, og jeg ringte henne ved to-tiden for å fortelle det. Faren fikk ikke være på sykehuset over natten pga rom-mangel, dro hjem og sov, og til mamma for å spise frokost og vise bilder ved 8-tiden. Kl 11.15 ringte jeg henne for å si at hun kunne komme kl 12 når jeg fikk rom på hotellet, da hadde hun ringt fire ganger siden kl 8 for å spørre når hun kunne komme, og 11.50 var hun der.

Siden har hun vært der ikke bare for meg, men for Billa. Hun stiller alltid opp, hun sier alltid ja, jeg fikk komme hjem da jeg flyttet fra faren, hun har støttet meg i jobben, med Billa, med skolen - med alt jeg har tatt meg til etter det. Og alt uten en eneste gang å si noe negativt om valget jeg tok.

Det var noen tøffe måneder i begynnelsen, men så fort Billa så dagens lys har hun vært drømme-mormor for henne. Billa får mormor-abstinens når vi reiser på ferie, er like komfortabel hos henne som hos meg, og er like stolt når hun forteller henne ting som når hun forteller meg.

Så - ting kan endre seg med litt tid! Som Dorthe skrev er det sikkert et "sjokk" først, hun hadde sett for seg at ting skulle bli annerledes - og så ble det ikke sånn. Det trenger ikke være vondt ment, bare tankeløst.

Uansett; lykke til - det ordner seg med litt tid, som du dessverre må ta til hjelp nå

[DarkPink]

Nå er det lenge siden du skrev dette - og jeg håper det har bedre seg litt med moren din siden det.

Men; jeg ble gravid da jeg var 23, fikk barn rett før jeg fylte 24 - og nå er hun 4 år

Mamma var veldig negativ, sa det passet dårlig, at det var for tidlig, at hun syntes jeg burde vente, det var så mye jeg ikke hadde gjort, hva med utdanning, var faren den rette - i det hele tatt.

Det varte en stund, men hun var omsorgsfull da jeg ble kjempedårlig, skaffet meg ordentlig legehjelp, støttet meg gjennom endel dårlige episoder - og var der når jeg trengte det. Dog med formanende ord i bakgrunnen hele tiden... På godt og vondt med andre ord

Billa er født 01.15, og jeg ringte henne ved to-tiden for å fortelle det. Faren fikk ikke være på sykehuset over natten pga rom-mangel, dro hjem og sov, og til mamma for å spise frokost og vise bilder ved 8-tiden. Kl 11.15 ringte jeg henne for å si at hun kunne komme kl 12 når jeg fikk rom på hotellet, da hadde hun ringt fire ganger siden kl 8 for å spørre når hun kunne komme, og 11.50 var hun der.

Siden har hun vært der ikke bare for meg, men for Billa. Hun stiller alltid opp, hun sier alltid ja, jeg fikk komme hjem da jeg flyttet fra faren, hun har støttet meg i jobben, med Billa, med skolen - med alt jeg har tatt meg til etter det. Og alt uten en eneste gang å si noe negativt om valget jeg tok.

Det var noen tøffe måneder i begynnelsen, men så fort Billa så dagens lys har hun vært drømme-mormor for henne. Billa får mormor-abstinens når vi reiser på ferie, er like komfortabel hos henne som hos meg, og er like stolt når hun forteller henne ting som når hun forteller meg.

Så - ting kan endre seg med litt tid! Som Dorthe skrev er det sikkert et "sjokk" først, hun hadde sett for seg at ting skulle bli annerledes - og så ble det ikke sånn. Det trenger ikke være vondt ment, bare tankeløst.

Uansett; lykke til - det ordner seg med litt tid, som du dessverre må ta til hjelp nå

Nå ble jeg faktisk litt rørt =)

Jeg tror nok min mor er mye på samme måten som din. I begynnelsen var liksom alt galt, fra termindatoen til stedet vi skal bo, osv.

Etter noen blødninger var jeg på besøk hjemme, og da vi skulle dra, klappet hun meg på magen og sa at jeg fikk ta godt vare på den der.

Hun kommer fortsatt med noen kommentarer her og der, som at jeg kommer til å gå på veggene når jeg skal sitte helt alene hjemme med baby osv, men det blir færre av de, og flere av de mer aksepterende kommentarene. Jeg vet også at hun liker barnefaren veldig godt.

Jeg ser for meg at hun kommer til å bli en veldig god mormor når den lille først er ute, jeg ser hvor flink hun er med søsteren hennes sine barn. Og katten min da, hun ba meg nesten velge mellom å skaffe den eller komme på besøk til de. Nå duller hun sånn med den at jeg har ikke sett på maken, ringer og spør hvordan hun har det osv. =p

Så jeg tror i grunn du har helt rett, og merker sakte men sikkert tendensene mot det du sier. Jeg håper at også min mor vil holde seg for god til å si noe om ting skulle skjære seg.

Tusen takk for støttende ord

[Gjest Persille]

Nå ble jeg faktisk litt rørt =)

Jeg tror nok min mor er mye på samme måten som din. I begynnelsen var liksom alt galt, fra termindatoen til stedet vi skal bo, osv.

Etter noen blødninger var jeg på besøk hjemme, og da vi skulle dra, klappet hun meg på magen og sa at jeg fikk ta godt vare på den der.

Hun kommer fortsatt med noen kommentarer her og der, som at jeg kommer til å gå på veggene når jeg skal sitte helt alene hjemme med baby osv, men det blir færre av de, og flere av de mer aksepterende kommentarene. Jeg vet også at hun liker barnefaren veldig godt.

Jeg ser for meg at hun kommer til å bli en veldig god mormor når den lille først er ute, jeg ser hvor flink hun er med søsteren hennes sine barn. Og katten min da, hun ba meg nesten velge mellom å skaffe den eller komme på besøk til de. Nå duller hun sånn med den at jeg har ikke sett på maken, ringer og spør hvordan hun har det osv. =p

Så jeg tror i grunn du har helt rett, og merker sakte men sikkert tendensene mot det du sier. Jeg håper at også min mor vil holde seg for god til å si noe om ting skulle skjære seg.

Tusen takk for støttende ord

Det var så lite

Det er ikke så lett å være den yngste i barselgruppen, den eneste i vennegjengen med barn, utenfor arbeidslivet osv - men etterhvert dukker det opp andre goder.

Det har ingen hensikt å forklare hva du vil føle for barnet - for det forstår du ikke før du står midt oppi det likevel. Jeg hørte det mange ganger før jeg fikk barn, mens jeg var gravid også - og trodde jeg skjønte det, men det gjorde jeg ikke.

Nå derimot - har alle de teite og upraktiske tingene blitt bagateller, jeg fikset det jo - og man lærer seg å være fleksibel

Bare vent, det kommer til å gå HELT fint

[Gjest Shira :o)]

Det var så lite

Det er ikke så lett å være den yngste i barselgruppen, den eneste i vennegjengen med barn, utenfor arbeidslivet osv - men etterhvert dukker det opp andre goder.

Det har ingen hensikt å forklare hva du vil føle for barnet - for det forstår du ikke før du står midt oppi det likevel. Jeg hørte det mange ganger før jeg fikk barn, mens jeg var gravid også - og trodde jeg skjønte det, men det gjorde jeg ikke.

Nå derimot - har alle de teite og upraktiske tingene blitt bagateller, jeg fikset det jo - og man lærer seg å være fleksibel

Bare vent, det kommer til å gå HELT fint

Signerer her jeg Persille.

Jeg var og er yngst i de fleste sammenhenger med guttungen, 18 år var jeg da han ble født. Det går helt fint!

Jeg har også en god del av samme erfaringen med guttungens mormor. De har ett flott forhold, sammen med lillesøsteren min på 12.