Utslitt "karrierre-mamma" - hva gjør jeg

[Gjest jobbedama]

Dette er utenom tema, men jeg vil gjerne høre litt meninger... Jeg har siste året gått fra jobb i offentlig sektor til privat. Tjener mye bedre, og er svært glad for det. Presset har vært høyt, med mye reiser og endel ikke-betalt overtid og pålagte sammenkomster med kunder på kveldstid. Jeg har svært dårlig samvittighet overfor familien, mannen min har stilt opp på alt og følger og henter barna og sier det er helt greit. Men jeg ser han blir mer og mer irritert... Jeg får ikke fulgt opp barna og når jeg en sjelden gang henter lurer alle på hvem den mammaen er...Jeg føler et veldig behov for å si opp jobben. Venninner og familie synes jeg er helt gal som tenker på det, så egentlig er jeg vel ute etter å hente aksept her..? Jeg er så utrolig sliten og full av dårlig samvittighet. Sier jeg opp får jeg dårlig samvittighet overfor dem som satset på meg til tross for jeg var mamma også... Huff, nei, beklager hvis dette virker som et luksusproblem

[jubalong70]

Jeg synes du skal gjøre det som føles riktig for deg.

En gang leste jeg at når man står overfor vanskelige avgjørelser skal man tenke etter hva som føles rett om 10 minutter, om 10 dager og om 10 år.

Jeg tror du vet svaret

[Gjest snakke med hverandre]

Dette er jo ikke noe man skal gå å føle på og synse om, du må ha en skikkelig samtale med mannen din, og finne ut hvor mye mer en halvparten av arbeidet med hus og barn han er villig til å ta på seg, og for hvor lenge.

Har han hatt perioder med karriereprioritering, hvor du har tatt mer enn halvparten av ansvaret hjemme, er det ikke noe galt i at det er omvendt en periode. Eller at du åpner for at du jobber mye en periode nå, så kan hans jobb eller andre interesser prioriteres senere.

Det er også viktig at dere ser på hva det er som må gjøres, og hvem som må / kan gjøre det. Tjener man godt, og jobber mye, er det enkelt å betale noen for å vaske huset, stryke klær osv.

Og det burde ikke være vanskelig å få til en eller to faste hentedager i barnehagen, og så heller jobbe mer når barna har lagt seg. At du nå i mai har hentet så få ganger i løpet av året at de i barnehagen ikke vet hvem sin mamma du er, virker ekstremt.

Sett av tid i kalenderen som er hellig, og som du ikke godtar noe jobbing, og vær 100% til stede for familien. Og ikke bruk tid på unødvendige ting, som andre kan gjøre.

Hvis du for deg selv vet at dette er for en begrenset periode, er det greiere å få til en slik intens tid.

[Sofline]

Familien foran jobben, mener jeg. Hvis du sliter deg ut på jobben og ikke synes du har nok tid til barna, ville jeg ikke vært i tvil.

Men hvor lenge har du jobbet der? Kanskje det går seg til når du har fått litt mer rutiner. Jobber er alltid vanskelige i starten.

[Sofline]

Jeg synes du skal gjøre det som føles riktig for deg.

En gang leste jeg at når man står overfor vanskelige avgjørelser skal man tenke etter hva som føles rett om 10 minutter, om 10 dager og om 10 år.

Jeg tror du vet svaret

Det rådet har du kommet med før, og det pleier jeg å bruke når jeg har vanskelig for å ta beslutninger. :-)

[jubalong70]

Det rådet har du kommet med før, og det pleier jeg å bruke når jeg har vanskelig for å ta beslutninger. :-)

Jeg syntes det var et kjempebra råd og bruker det selv også. Det setter ting litt i perspektiv.

Koselig at du også bruker det.

[Gjest Mom33]

Jeg har også en slik jobb som krever at jeg er borte endel, har mye overtid i perioder, kontoret ligger 10 mil hjemmefra - men rimelig godt betalt og også mye frihet.

Jeg har forhandlet fram hjemmekontor 3 dager i uka. Det gir meg masse muligheter, både hva levering/henting i barnehagen gjelder og ikke minst i forhold til å ta ungene ut av barnehagen og ta en hel fridag.

Jeg har også blitt beinhard på at jeg skal ha fridager med ungene uka før/etter helgereiser, og jeg er gjerrig på hjemmekontordagene mine; da er jeg ikke lett å få på kontoret for en ekstradag (selv om det skjer).

Å ha muligheten for å jobbe hjemmefra gir mye mer frihet, det er deilig å slippe stresset med å være borte om kvelden for å ta igjen det tapte.

Dessuten: Jeg takler fint hybelkaniner og litt rot, og gubben og jeg har en helt klar avtale om arbeidsoppgaver hjemme. Vi prioriterer ungene når vi har fri, framfor vindusvask og sølvtøypussing.

Klesvask er f.eks. en fin greie å ta når man har hjemmekontordager, det samme med brødbaking og bretting av klær (sammen med telefonsamtaler med kundene. De skulle bare visst! :-)).

Når det er sagt, så skal man selvfølgelig alltid være lydhør for hva samvittighet og overskudd sier. Vi har forskjellige terskler for både hjemmearbeid, samvær med ungene og samvær med mann, og alle må finne sin egen balanse. Samtidig må man heller ikke utslette seg selv bare fordi "omverdenen" mener man er en dårlig mor fordi man ikke leverer mest i barnehagen.

Det er du som skal leve med deg selv, både som privatperson, mamma, kone/elskerinne/kjæreste og arbeidstaker. Finn ut hva som er viktig, og gjør en innsats for å påvirke egen hverdag.

:-)

[PieLill]

Om du ikke klarer å sette grenser i forhold til den jobben slik at du en der om med å misstrives er det kanskje en idé å se seg om etter en annen jobb.

Tror du det er mulig å sette mer grenser i forhold til jobben og løse arbeidsoppgavene på en annen måte. Er noen av kravene som stilles urimelige? Er det noen ganger slik at jo mer du yter, jo mer får du lesset på deg?

Om de setter pris på deg på jobben, vil de hjelpe til å finne gode løsninger som gjør at du slipper å ofre familien. Om de ikke vil spandere en slik romslighet på deg, er det kanskje ikke drømmejobben likevel.

Har du diskutert denne situasjonen på en konstruktiv og ikke konfliktfull måte med mannen din.

Jeg mener man selvsagt må ha lov til å gå ned i "jobbstandard" om man totalt sett får det bedre i forhold til balansegangen mellom jobb og familie. Topp karriere kan ikke være en plikt.

mvh