konsekvenser til barn

[Gjest hjelp meg Pielill og alle andre]

Jeg vet at man skal være konsekvent og aldri "true" barn med ting man ikke gjennomfører. Men jeg får det liksom ikke til. Så nå spør jeg dere kloke damer hva dere ville gjort i ulike situasjoner som ofte oppstår i vår familie. (synes pielill har så mange kloke og forklarende svar, men håper at mange av dere andre og kan hjelpe meg litt)

Altså hva ville dere gjort i følgende situasjoner når barnet/barna er 3-6 år:?

1. Barna i baksetet på bilen sparker i setene til de framme, noe som forstyrrer føreren. Barna roper/gaper og plager søskenet i setet ved siden av. Er jo ikke alle steder det passer å stoppe bilen heller. (motorvei, kø)

2. Hva når barna ikke gidder kle av/på seg selv, feks uteklærne. Størsten vil nok mer en gjerne være inne så det nytter liksom ikke si at dersom han ikke kler på seg får han ikke gå ut.

3. Barna sitter og tøyser og tuller ved bordet når vi spiser. Lydnivået blir høyt, størstemann tøyser og tuller og hører ikke på hva vi sier til han. Dette gjelder for så vidt generellt. Han gidder ikke høre og ofte dersom jeg spør han "hva sa jeg nå" når jeg "kjefter" på han så vet han ikke hva jeg har sagt. Jeg vet jeg kunne tatt han fra bordet uten mat men problemet er at han blir skikkelig sur og grinete når han ikke får mat så da får vi bare mer problemer senere.

Kan jo nevne at det nok er vi foreldre som har sviktet når det gjelder konsekvenser oppigjennom. Ungene har god hørsel og er kvikke unger som tidlig hadde språk. Men hvilke konsekvener skal barn få?

[Gjest jlkjgjsdgsjg]

Dette blir litt teoretisk, men bare ta det som et innspill. Du vil nok få mer matnyttige svar av mammaene her.

Hvis du skal analysere atferd for å prøve å lære hva som skjer i de ulike situasjonene så må en også se på hva som skjer FØR episodene, under episoden og etterpå. Målet er vel å få til en positiv endring og da må en se på hele kjeden av handlinger og ikke bare på konsekvensene. Før barnet begynner å "ikke høre" så har det allerede skjedd en del ting. Se på Nannyhjelpen for eksempel, det er som regel ikke barna det er noe i veien med, men de voksnes kommunikasjon seg i mellom og med barnet.

Hvordan gir dere beskjeder? Er beskjedene lette å forstå? Ser dere på barna, er dere i nærheten når beskjeden gis, er dere sikre på at barna er "til stede", hva gjør dere om de ikke "hører"?, blir det mast kjeftet og diskutert?, får barna noe tid til å gjøre tingene riktig før dere begynner å mase/kjefte?, roser dere når de hører med en gang?, andre momenter er i hvilken grad en har rutiner eller om alt skjer forskjellig fra gang til gang..

Kremting, et blikk og lignende kan være straff nok i enkelte situasjoner. Et smil, nikk eller en berøring kan være belønning nok. Men kanskje trengs det hardere skyts til å begynne med. Når dere skal endre på noe i oppdragelsen så vil det til å begynne med bli verre, før det flater ut for å bli bedre. I denne perioden gjelder det å være sterk og holde ut. :-)

Jeg ville lånt bok om PMT eller snakket med en PMT terapeut var jeg deg. De har enkle og gode virkemidler som fungerer. PMT = Parent management training. Finner dessverre ingen gode, enkle linker bare store artikler og hovedoppgaver.

[jubalong70]

Altså hva ville dere gjort i følgende situasjoner når barnet/barna er 3-6 år:? 1. Barna i baksetet på bilen sparker i setene til de framme, noe som forstyrrer føreren. Barna roper/gaper og plager søskenet i setet ved siden av. Er jo ikke alle steder det passer å stoppe bilen heller. (motorvei, kø)

Jeg hadde sagt klart i fra at hvis de ikke stopper så stopper vi bilen (hvis det er mulig). Og så står jeg der til de lover å oppføre seg skikkelig. Spesifiserer hva jeg mener med skikkelig - ikke sparke i setene og ikke erte søsknene.

Hvis det ikke skulle være mulig å stoppe ville jeg sagt at hvis de ikke roet seg nå, så ble det ikke noen is neste gang vi stopper. Og jeg holder alltid det jeg lover

2. Hva når barna ikke gidder kle av/på seg selv, feks uteklærne. Størsten vil nok mer en gjerne være inne så det nytter liksom ikke si at dersom han ikke kler på seg får han ikke gå ut.

Jeg ville sagt at han ikke har noe valg. Skal han være med til mormor/på butikken/ut og kjøpe is så må han kle på seg.

Når han så gjør det, så får han MASSE ros. Og alle voksne og barn vi treffer får høre hvor flink han var.

Det kan også være en ide å si at hvis han tar på seg det ene ermet i jakka, så kan du hjelpe med den andre - altså møte ham litt på halvveien i begynnelsen.

3. Barna sitter og tøyser og tuller ved bordet når vi spiser. Lydnivået blir høyt, størstemann tøyser og tuller og hører ikke på hva vi sier til han. Dette gjelder for så vidt generellt. Han gidder ikke høre og ofte dersom jeg spør han "hva sa jeg nå" når jeg "kjefter" på han så vet han ikke hva jeg har sagt. Jeg vet jeg kunne tatt han fra bordet uten mat men problemet er at han blir skikkelig sur og grinete når han ikke får mat så da får vi bare mer problemer senere.

Jeg ville tatt ham unna bordet likevel. Kanskje blitt med ham inn på et annet rom for å snakke med ham. Forklare at det ikke går ann å oppføre seg slik ved matbordet. Spørre om han er klar til å sitte rolig hvis vi går tilbake nå. Sier han ja, så går dere inn og snakker ikke mer om den saken. Er han ikke klar, så sier du at han kan sitte der til han blir klar - og at maten vil stå på bordet og vente på ham.

Det er ikke lett å finne på konsekvenser til alle ting de små finner på - man må være utrolig kreativ og det er neimen ikke alltid man er i det lunet

Lykke til

[kijjo]

Anbefaler boken "De utrolige årene - en foreldreveileder" av Carolyn Webster-Stratton. Den tar for seg strategier og prinsipper i barneoppdragelse og er en variant av PMT som "jlkjgjsdgsjg" beskriver. Boken finnes også som lydbok, og jeg har lånt denne på biblioteket. Er du heldig arrangeres det også kurs med denne boken som basis i nærheten av der du bor. Sjekk med helsestasjon og evt. bup/barnevern.

[kaffepiken]

Jeg har ingen fasitsvar og kan heller ikke skryte av å ha barn som oppfører seg perfekt. Tvert imot så er de to vimsete urokråker begge to som lett kan ende opp med å få mye negativ oppmerksomhet i løpet av en dag hvis ikke mannen og jeg er oppmerksomme på hvordan vi griper an ting.

I grove trekk er det et par enkle ting som absolutt fungerer best hos oss. Det aller viktigste er å ligge i forkant av situasjonene, klargjøre tydelig og forståelig hva vi forventer av dem. Hvis det er situasjoner der det pleier å skjære seg, hender det at det lokkes med en liten belønning etterpå for god oppførsel. Belønningen kan være f.eks en halv time playstation-spilling.

Jeg ser at når vi snakker om ting i forkant, er de mer oppmerksomme på sin egen oppførsel i situasjonen, og tar mye lettere til seg rettledning av oss. De får tenkt igjennom ting og blir mer bevisst på sosiale spilleregler i ulike situasjoner.

Et eksempel er søndagsmiddager hos farmor. Det gikk ofte dårlig, Urolige grinete unger som ikke liker maten og nekter å sitte pent ved bordet.. Så begynte vi å snakke om det i forkant. "Sånn og sånn vil vi ha det rundt bordet hos farmor, ellers blir det leit for farmor som har strevet for å gjøre det hyggelig for oss.." Og så pleide vi å love film i bilen på vei hjem dersom de klarte å gjennomføre god bordskikk. Det fungerte veldig bra!

Og så må man være bevisst på å "se" ungene når de gjør noe bra, som f.eks hvis de en dag kler på seg uten sure miner. Da må man være raskt ute med å vise at man anerkjenner det. F.eks: "Oi, har du kledd på deg helt selv, nå ble jeg jammen overrasket"..

Unger som ikke vil kle på seg for å gå ut høres kjent ut ja!

Hos oss står nintendo og playstation høyt i kurs. Jeg bruker det litt som lokkemiddel. Sier f.eks at ingen får spille playstation på kvelden hvis de ikke har vært ute og fått masse frisk luft først. Da kommer de seg ut, om enn surmulende.. Men når de først har kommet ut, har de det kjempegøy. Snodig