Ekkel situasjon

[GeirT1365381094]

Sitter her å føler meg helt tom ...

Vi har en datter på 7 år, og hun har en vennine på besøk i natt. De la seg ca kl ni, men ble liggende å tulle og ha det morro i senga. Kona gikk inn ca 10:30 for å si god natt og gikk så og la seg. Noen minutter etterpå så er det full rulle på rommet igjen, så jeg går inn for å hysje på dem. Min datter synes situasjonen er veldig morsom og vil ikke høre. Hun spreller og tuller rundt mens jeg ser på og jeg ber henne roe seg flere ganger. Jeg forsøker å være streng i stemmen, men hun vil ikke høre. Jeg vil ikke skjenne på henne mens venninen høre på, så jeg ber henne å bli med til et annet rom. Desverre så skrur jeg av lyset på rommet, men lar døra stå oppe slik at det ikke blir helt mørkt. Jeg visste ikke at venninen var mørkredd. Noe motvillig så blir datteren med inn i stuen.

I dette øyeblikket så kommer kona stormende opp, og starter å skjenne på meg for at jeg har skrudd av lyset, og sier at hun hadde ordnet alt, og at alt var bra før jeg begynnte å "bry meg". Hun er fly forbanna, og kjefter i vei mens datteren hører på. Jeg klarer å få roet gemyttene såpass at datteren går å legger seg, men hele situasjonen var meget ubehagelig. Jeg fikk ikke ikke mulighet til å snakke med datteren om hennes oppførsel, hun sa bare at jeg var alt for streng (akkurat det samme som min kone skjelte meg ut for).

Vi har forsøkt å diskutere situasjonen etterpå, men hun står på at hun hadde alt under kontroll, og at jeg var alt for streng fordi jeg ikke kunne la barn være barn, osv. Hun mener at jeg overreagerte. Jeg vet ikke hva annet jeg burde ha gjort i den situasjonen.

Så nå føler jeg meg helt overkjørt, og lurer på hvordan jeg skal forholde meg til min datter i morgen. Desverre så får jeg ikke snakket med henne før i morgen kveld. Hva bør jeg gjøre?

Jeg burde nok ha roet gemyttene på alle sammen og brukt litt tid på snakke om dette der og da, men raseriet til min kone var så stort at det ikke var aktuellt.

[Sofline]

Jeg forstår du synes dette var en ikke så hyggelig opplevelse, og jeg forstår også godt at du er rasende på kona di. Hun hadde ingen rett til å kjefte på deg på denne måten, og minst av alt foran datteren deres.

Jeg prøver også å forstå kona di litt her, siden jeg er kvinne. Hun var nok også fryktelig lei av situasjonen, hadde kanskje også hatt en dårlig dag, og at du blandet deg i noe hun mente hun hadde kontroll på gjorde nok at hun kokte over. Det unnskylder selvsagt ingenting, men vi kan alle koke over noen ganger.

Når det gjelder hva du skal si til datteren din, så syens jeg både du og kona di skal gå sammen og unnskylde for opptrinnet. Vil kona di ikke med på det, får du ta det alene. Du må si at oppførselen hennes ikke var i orden, men at du er lei deg for at det endte med krangling mellom deg og din kone. Små barn kan bli redde når foreldrene krangler (jeg snakker av erfaring), men det hjelper med en unnskyldning etterpå.

Jeg synes også du og kona bør ta en snakk om hvordan dere skal ordne opp i slike situasjoner i fremtiden.

[PieLill]

Hvem som var for streng eller for slepphent har jeg ingen formening om.

Det største problemet er ikke om jentene burde få lov å fjase eller ikke.

Hovedproblemet er at deres uenighet om grensesettingen ble utspilt foran ungene. Å ikke framstå som en enhet foran ungene er grunnoppskriften til å få usikre og nevrotiske barn samt en lang liste med andre problemer. Dessuten sliter det på forholdet.

I mange situasjoner tror jeg det er mindre skadelig å tillate ektefellen å gjøre feil, enn å korrigere han/henne foran barna. Begge foreldrene mister autoritet på det både individuelt og som "enhet". Den prinsippielle diskusjonen får man ta på kamerset siden.

Er konflikten du beskriver symptomatisk for et mønster der du synes kona er for slepphendt og hun synes du er for streng? Så forsøker dere begge å kompensere for den andres "feil"? Og så er dere i hver deres grøft og maktkampen er et faktum?

Om så er tilfelle er dere langt fra alene.

Likefullt er det viktig at dere i fredstid blir enige om en strategi for hvordan uenighet skal takles og skjules for barna. Det kan også være greit at dere snakker om forskjellene i hvordan dere oppfatter og takler ting i forhold til barna. Gi hverandre gjensidig rom for ulikhetene. Barn trenger ulikheter mellom foreldrene innenfor en ramme av enighet og gjensidig respekt.

Barn trenger det detaljsynet og den finslipte kløkten og forhandlingsevnen som mor ofte står for. Mor, som ofter er den som må lappe sammen følelser, har ofte sterke meninger og fornuftig teft for hva som er verdt å gå inn i av konflikter eller ikke.

Far har ofte en like viktig evne til å skjære gjennom alt snikksnakk og dilldall og få skapet på plass der det hører hjemme. (Nå generaliserer jeg i forhold til kjønnene.)

Om mors og fars spisskompetanse (hva den måtte bestå i) konkurerer og kommer i konflikt, kan det bli ganske giftig. Om man deriomt lærer seg å se styrken hos den andre og gi den spillerom i et gjensidig samarbeid, har man funnet en juvel.

Kanskje den viktigste praten du har i morgen ikke er med din datter, men med din kone? Kan du klare å formidle et ønske om et bedre samarbeidsklima bygd på gjensidig tillit og respekt, selv om din kone tråkket langt over streken?

Selv om vi sier at din framgangsmåte var helt feil og prinsippene din kone forfektet var de riktige, kan det, etter mitt syn, likevel ikke rettferdiggjøre måten du beskriver hun sablet deg ned på foran jentene. Jeg synes det gjør mer skade enn den eventuelle feilen du må ha gjort. Men når slike ting skjer er det ofte symptomer på en langvarig og gnagende ueninghet.

Det er til barnas beste at foreldrene gjør opp sine uenigheter om oppdragelse og grensesetting seg imellom og fremstår som en usplittelig enhet foran barna.

mvh

[GeirT1365381094]

Hvem som var for streng eller for slepphent har jeg ingen formening om.

Det største problemet er ikke om jentene burde få lov å fjase eller ikke.

Hovedproblemet er at deres uenighet om grensesettingen ble utspilt foran ungene. Å ikke framstå som en enhet foran ungene er grunnoppskriften til å få usikre og nevrotiske barn samt en lang liste med andre problemer. Dessuten sliter det på forholdet.

I mange situasjoner tror jeg det er mindre skadelig å tillate ektefellen å gjøre feil, enn å korrigere han/henne foran barna. Begge foreldrene mister autoritet på det både individuelt og som "enhet". Den prinsippielle diskusjonen får man ta på kamerset siden.

Er konflikten du beskriver symptomatisk for et mønster der du synes kona er for slepphendt og hun synes du er for streng? Så forsøker dere begge å kompensere for den andres "feil"? Og så er dere i hver deres grøft og maktkampen er et faktum?

Om så er tilfelle er dere langt fra alene.

Likefullt er det viktig at dere i fredstid blir enige om en strategi for hvordan uenighet skal takles og skjules for barna. Det kan også være greit at dere snakker om forskjellene i hvordan dere oppfatter og takler ting i forhold til barna. Gi hverandre gjensidig rom for ulikhetene. Barn trenger ulikheter mellom foreldrene innenfor en ramme av enighet og gjensidig respekt.

Barn trenger det detaljsynet og den finslipte kløkten og forhandlingsevnen som mor ofte står for. Mor, som ofter er den som må lappe sammen følelser, har ofte sterke meninger og fornuftig teft for hva som er verdt å gå inn i av konflikter eller ikke.

Far har ofte en like viktig evne til å skjære gjennom alt snikksnakk og dilldall og få skapet på plass der det hører hjemme. (Nå generaliserer jeg i forhold til kjønnene.)

Om mors og fars spisskompetanse (hva den måtte bestå i) konkurerer og kommer i konflikt, kan det bli ganske giftig. Om man deriomt lærer seg å se styrken hos den andre og gi den spillerom i et gjensidig samarbeid, har man funnet en juvel.

Kanskje den viktigste praten du har i morgen ikke er med din datter, men med din kone? Kan du klare å formidle et ønske om et bedre samarbeidsklima bygd på gjensidig tillit og respekt, selv om din kone tråkket langt over streken?

Selv om vi sier at din framgangsmåte var helt feil og prinsippene din kone forfektet var de riktige, kan det, etter mitt syn, likevel ikke rettferdiggjøre måten du beskriver hun sablet deg ned på foran jentene. Jeg synes det gjør mer skade enn den eventuelle feilen du må ha gjort. Men når slike ting skjer er det ofte symptomer på en langvarig og gnagende ueninghet.

Det er til barnas beste at foreldrene gjør opp sine uenigheter om oppdragelse og grensesetting seg imellom og fremstår som en usplittelig enhet foran barna.

mvh

Takk for et fyldig svar!

Stort sett så er vi ganske enige om hvor grensene går, men jeg er kanskje litt tydligere i grensesettingen. Min kone er nok litt mer fleksibel og kan overtales lettere, uten at jeg synes det er noe galt i det. Sånn sett så er nok jeg "strengere". Det kan være ganske "underholdene" å høre på diskusjonene som oppstår mellom de to, men jeg gidder nok ikke å diskutere så mye hvis jeg har bestemt meg. Men når det gjelder de store linjene (kan jeg få lov til ..., osv) så er vi stort sett ganske enige.

Den store praten med min kone kommer nok også i kveld, men den er kanske mer egnet for "samliv" forumet ...

[GeirT1365381094]

Jeg forstår du synes dette var en ikke så hyggelig opplevelse, og jeg forstår også godt at du er rasende på kona di. Hun hadde ingen rett til å kjefte på deg på denne måten, og minst av alt foran datteren deres.

Jeg prøver også å forstå kona di litt her, siden jeg er kvinne. Hun var nok også fryktelig lei av situasjonen, hadde kanskje også hatt en dårlig dag, og at du blandet deg i noe hun mente hun hadde kontroll på gjorde nok at hun kokte over. Det unnskylder selvsagt ingenting, men vi kan alle koke over noen ganger.

Når det gjelder hva du skal si til datteren din, så syens jeg både du og kona di skal gå sammen og unnskylde for opptrinnet. Vil kona di ikke med på det, får du ta det alene. Du må si at oppførselen hennes ikke var i orden, men at du er lei deg for at det endte med krangling mellom deg og din kone. Små barn kan bli redde når foreldrene krangler (jeg snakker av erfaring), men det hjelper med en unnskyldning etterpå.

Jeg synes også du og kona bør ta en snakk om hvordan dere skal ordne opp i slike situasjoner i fremtiden.

Takk, jeg tror at jeg kommer til å gjøre akkurat dette, si litt om oppførselen og så be om unskylding for krangelen. Jeg vet ikke om kona vil være med på dette, men jeg skal snakke med henne først.

[trultis]

Hvem som var for streng eller for slepphent har jeg ingen formening om.

Det største problemet er ikke om jentene burde få lov å fjase eller ikke.

Hovedproblemet er at deres uenighet om grensesettingen ble utspilt foran ungene. Å ikke framstå som en enhet foran ungene er grunnoppskriften til å få usikre og nevrotiske barn samt en lang liste med andre problemer. Dessuten sliter det på forholdet.

I mange situasjoner tror jeg det er mindre skadelig å tillate ektefellen å gjøre feil, enn å korrigere han/henne foran barna. Begge foreldrene mister autoritet på det både individuelt og som "enhet". Den prinsippielle diskusjonen får man ta på kamerset siden.

Er konflikten du beskriver symptomatisk for et mønster der du synes kona er for slepphendt og hun synes du er for streng? Så forsøker dere begge å kompensere for den andres "feil"? Og så er dere i hver deres grøft og maktkampen er et faktum?

Om så er tilfelle er dere langt fra alene.

Likefullt er det viktig at dere i fredstid blir enige om en strategi for hvordan uenighet skal takles og skjules for barna. Det kan også være greit at dere snakker om forskjellene i hvordan dere oppfatter og takler ting i forhold til barna. Gi hverandre gjensidig rom for ulikhetene. Barn trenger ulikheter mellom foreldrene innenfor en ramme av enighet og gjensidig respekt.

Barn trenger det detaljsynet og den finslipte kløkten og forhandlingsevnen som mor ofte står for. Mor, som ofter er den som må lappe sammen følelser, har ofte sterke meninger og fornuftig teft for hva som er verdt å gå inn i av konflikter eller ikke.

Far har ofte en like viktig evne til å skjære gjennom alt snikksnakk og dilldall og få skapet på plass der det hører hjemme. (Nå generaliserer jeg i forhold til kjønnene.)

Om mors og fars spisskompetanse (hva den måtte bestå i) konkurerer og kommer i konflikt, kan det bli ganske giftig. Om man deriomt lærer seg å se styrken hos den andre og gi den spillerom i et gjensidig samarbeid, har man funnet en juvel.

Kanskje den viktigste praten du har i morgen ikke er med din datter, men med din kone? Kan du klare å formidle et ønske om et bedre samarbeidsklima bygd på gjensidig tillit og respekt, selv om din kone tråkket langt over streken?

Selv om vi sier at din framgangsmåte var helt feil og prinsippene din kone forfektet var de riktige, kan det, etter mitt syn, likevel ikke rettferdiggjøre måten du beskriver hun sablet deg ned på foran jentene. Jeg synes det gjør mer skade enn den eventuelle feilen du må ha gjort. Men når slike ting skjer er det ofte symptomer på en langvarig og gnagende ueninghet.

Det er til barnas beste at foreldrene gjør opp sine uenigheter om oppdragelse og grensesetting seg imellom og fremstår som en usplittelig enhet foran barna.

mvh

Du skriver alltid så utrolig bra svar!! Jeg lærer så mye av deg! Takk for at du er her.