tilbakefall

[Gjest jeg faller]

alt gikk så bra en stund, jeg tenkte det gjorde det fortsatt, men gleden tok slutt, og jeg ville bare legge meg i senga og grine. Ikke lenger tenke på jobb, venner og alt det som følger med...jeg trodde jeg ville klare det,men jeg er ikke like sikker lenger, tenk hvis alt blir for mye, at jeg ikke klarer jobben. Det jeg helst vil gjøre er å slippe å tenke på alt dette, gjøre som før, bare ta masse piller og drite i alt, jeg vet jeg ikke klarer dette..Tenkte det skulle bli så mye enklere å leve, alt var jo så gøy, alt var så perfekt, men bare en liten stund, jeg fikk kjenne lukten, men aldri riktig smake det. Nå vet jeg ikke riktig lenger hva jeg vil...alle sier jeg bør prøve,men jeg har jo prøvd, og jeg makter det ikke, jeg vil ikke lenger gjøre noe jeg ikke er skapt for. Jeg er ikke skapt for å leve, ikke for å dø heller for den sagt skyld, jeg er bare skapt for å være, og det er den saken. Men det er vanskelig å være uten inntekt, derfor må jeg enten leve som så mange andre...men jeg vil ikke leve, vet ikke lenger om jeg vil være heller...alt er så vanskelig. Vil legge meg i senga og grine, grine, og bare være surr i hodfet av alle pillene....så vil jeg gå til kirkegården, grave et stort hull, legge meg der og tenke...tenke hardt...hva er det jeg vil...

tenke hardt hardt.,...jeg klarer dette, jeg klarer jobben, jeg vet det...eller...men er det egentlig det jeg vil, nei det tror jeg ikke...men skal jeg være må jeg ha penger..men da lever jeg..og jeg klarer ikke det...jeg er ingen...

jeg går rundt...surr i hodet og svimmel hele tida, jeg smiler og spretter, men det er ikke meg, jeg ligger krøllet sammen, med armene rundt beina og tårer nedover kinnene mine...jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg klarer ikke dette..

jeg er alene, ingen jeg kan fortelle det til, de tror meg ikke lenger, de sier jeg har brukt opp alle sjansene mine...så truer jeg dem med å ta livet mitt, sier de bare..."du gjør det ikke uansett" de blir sinte, og for det vil jeg straffe dem, men allikevel vil jeg ikke at de skal føle seg skyldige, jeg vil ikke skuffe dem...men alt er så vanskelig...kan noen vær så snill å bare komme til meg, g meg en klem og det er det...de trenger ikke si noe...bare vise at dere er der og bryr dere om meg...jeg føler meg så ensom...men jeg vil være ensom, jeg trenger ingen, men allikevel trenger jeg alle...alt er så vanskelig...døden ser så lett ut...men det er den heller ikke...

jeg venter litt til...noen dager...så ligger pillene der, og tankene svirmler rundt i hodet mitt, jeg vet aldri hva som kommer til å skje...jeg vet ikke enda hva jeg egentlig vil skal skje heller...jeg vil ha hjelp, men allikevel klare alt alene..

noen som skjønner no her av rabbelet mitt...langt kjedelig innlegg.,..men det er bare noen tanker jeg måtte få ned på papiret..

takker masse de som tar seg tid til å lese dette...

og lykke til der ute..

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære jeg faller! Ditt innlegg bærer preg av at du sliter på flere områder, hvor spiseforstyrrelsen bare er en del av et sammensatt problem. For mange er det til stor hjelp å dele sine tanker og følelser med andre,- og det viser seg at samtaleterapi hjelper. Jeg vet ikke om du er alene med dine tildels kaotiske tanker og følelser- ellers vil jeg råde deg til å snakke med en du stoler på eller ta direkte kontakt med helsearbeidere der du bor. Noen velger å kontakte selvhjelperorganisasjonene , Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, IKS, internett;www.iks.no eller Anoreksia/Bulimia-Foreningen, ABF, internett;www.abf.no som bidrar med viktig informasjon og støtte til mange som er usikre på hvor de kan få hjelp på veien videre, lykke til!

[Gjest Celina]

Aner ikke hva jeg skal si. Skjønner at du virkelig sliter nå. Tanken på selvmord er så enkel, men allikevel, tenk deg nøye om. Vil du virkelig utsette familie og venner for det store savnet det blir å miste noen som står en nær?

Skulle så ønske at jeg var hos deg nå og kunne gi deg en stooor klem! Holde rundt deg og trøste deg. Du fortjener så absolutt bedre enn dette!!!

Prøv det hardeste du kan å tenke tilbake på det livet du engang levde. Er det ikke bryet verdt å leve videre i håp om å komme tilbake dit du var en gang. Leve et lykkelig liv! Jeg er sikker på at alle vil få det engang!!!

Noen ganger går alt i feil retning. Man føler at man bare faller og faller dypere og dypere, eller går rundt seg selv i sirkler, eller går baklengs, men allikevel, du må kjempe. Blås i hva andre sier om at du har hatt din siste sjanse, du får nok flere skal du se... Er det ingen du kan prate med heller?

Er fullstendig klar over at det er mye lettere å si ting enn å gjøre det selv, men prøv ihvertfall. Værsåsnill, ikke gjør noe dumt!!!

Prøv så godt du kan å ta vare på deg selv!!!

Stor klem fra

[blesha]

Det er ikke rabbel, kjære deg, det er dine tanker og følelser! Krysser fingrene for deg!

[Gjest huva]

Åja, mener å forstå en hel del...det er sårt å lese, det er ordentlig slitsomt å tenke slik! Har du noen der du bor som du kan dele tankene med, noen som kan hjelpe deg å bære byrdene dine ei stund, og til å sortere tankene dine litt? Du vil greie deg aleine...vil du være sterk? Du er kanskje sterkest hvis du tør be om hjelp!! Om du ikke allerede får behandling, håper jeg virkelig du tar mot til deg og oppsøker noen, det være seg helsesøster, lærer, familiemedlemmer, lege etc...noen kan sikkert hjelpe deg med å komme i kontakt med psykolog om det skulle være ønskelig!

Stå på!

Lykke til!

KLemmer fra

[Gjest kjemper]

Aner ikke hva jeg skal si. Skjønner at du virkelig sliter nå. Tanken på selvmord er så enkel, men allikevel, tenk deg nøye om. Vil du virkelig utsette familie og venner for det store savnet det blir å miste noen som står en nær?

Skulle så ønske at jeg var hos deg nå og kunne gi deg en stooor klem! Holde rundt deg og trøste deg. Du fortjener så absolutt bedre enn dette!!!

Prøv det hardeste du kan å tenke tilbake på det livet du engang levde. Er det ikke bryet verdt å leve videre i håp om å komme tilbake dit du var en gang. Leve et lykkelig liv! Jeg er sikker på at alle vil få det engang!!!

Noen ganger går alt i feil retning. Man føler at man bare faller og faller dypere og dypere, eller går rundt seg selv i sirkler, eller går baklengs, men allikevel, du må kjempe. Blås i hva andre sier om at du har hatt din siste sjanse, du får nok flere skal du se... Er det ingen du kan prate med heller?

Er fullstendig klar over at det er mye lettere å si ting enn å gjøre det selv, men prøv ihvertfall. Værsåsnill, ikke gjør noe dumt!!!

Prøv så godt du kan å ta vare på deg selv!!!

Stor klem fra

vil takke dere alle som har svart på innlegget mitt, spesielt Celina, det var kjempebra at du tok deg tid til å skrive så mye til MEG...det vil jeg takke fra mitt innerste hjerte...det hjelper å høre at andre bryr seg, men noen ganger, vil jeg bare at ingen skal like meg, slik at det er mye lettere å ta det hoppet, de pillene, henge meg i den snora osv...dere skjønner. Har fri denne helga, planla masse rart, som jeg helst vil holde hemmelig, men jeg vet at jeg ikke bør det, fordi da kan det godt hende jeg ikke er her neste dag, og jeg vil egentlig vente litt til, bare se, men det er så utrolig vanskelig, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Bare jeg har noe å gjøre går det bedre...men så kommer unnskyldningene om at jeg har så mye annet å gjøre, slik at jeg blir alene, og da kommer tankene, blodet og alt annet som jeg ikke vil skal komme, tårene kommer, og jeg vil bare dø...vil ikke mer..

jeg har venner, og jeg går til psykiater, men allikevel, jeg klarer ikke si mine innerste tanker, jeg kan ikke si jeg vil hoppe i morra, fordi da stanser de meg, og jeg vil ta den beslutningen på egenhånd..men jeg bør ikke være alene, og jeg sa det til venninna mi i går, at jeg håper ho blir hos meg i helga, ellers er det ikke sikkert ho ser meg mer, helst vil jeg bare binde meg fast til senga, og ligge der til det er over..jeg vil ikke mer, men jo...det er så mye bra i verden, men hvorfor opplever ikke jeg det..

jeg drikker ofte, jeg tar piller, jeg skjærer meg, og jeg sulter, men for hvor lenge..eller hvor kort?! Skal jeg kjempe i denne krigen, hvert minutt i hver time i hvert døgn i hver uke i hver måned...det blir alt så altfor mye...

jeg sier igjen hjelp..

en venn av meg trua med å kontakte politi hvis jeg skulle gjøre det jeg skulle, jeg ble litt redd, og ville heller gjøre det en dag ingen vet om det, og hvis jeg ikke får noen mldr da, så er ingen gla i meg, og da kan jeg dø, det høres sikkert helt idiotisk ut, men det er bare sånn jeg tenker..

jeg vet at jeg er elsket....men allikevel...

jeg gjorde ikke mer den kvelden vennen min trua med politi, men det var bare fordi jeg fant på en enda bedre mulighet...og dagen kommer i morra, da jeg må ta beslutningen...

[Gjest twisted]

vil takke dere alle som har svart på innlegget mitt, spesielt Celina, det var kjempebra at du tok deg tid til å skrive så mye til MEG...det vil jeg takke fra mitt innerste hjerte...det hjelper å høre at andre bryr seg, men noen ganger, vil jeg bare at ingen skal like meg, slik at det er mye lettere å ta det hoppet, de pillene, henge meg i den snora osv...dere skjønner. Har fri denne helga, planla masse rart, som jeg helst vil holde hemmelig, men jeg vet at jeg ikke bør det, fordi da kan det godt hende jeg ikke er her neste dag, og jeg vil egentlig vente litt til, bare se, men det er så utrolig vanskelig, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Bare jeg har noe å gjøre går det bedre...men så kommer unnskyldningene om at jeg har så mye annet å gjøre, slik at jeg blir alene, og da kommer tankene, blodet og alt annet som jeg ikke vil skal komme, tårene kommer, og jeg vil bare dø...vil ikke mer..

jeg har venner, og jeg går til psykiater, men allikevel, jeg klarer ikke si mine innerste tanker, jeg kan ikke si jeg vil hoppe i morra, fordi da stanser de meg, og jeg vil ta den beslutningen på egenhånd..men jeg bør ikke være alene, og jeg sa det til venninna mi i går, at jeg håper ho blir hos meg i helga, ellers er det ikke sikkert ho ser meg mer, helst vil jeg bare binde meg fast til senga, og ligge der til det er over..jeg vil ikke mer, men jo...det er så mye bra i verden, men hvorfor opplever ikke jeg det..

jeg drikker ofte, jeg tar piller, jeg skjærer meg, og jeg sulter, men for hvor lenge..eller hvor kort?! Skal jeg kjempe i denne krigen, hvert minutt i hver time i hvert døgn i hver uke i hver måned...det blir alt så altfor mye...

jeg sier igjen hjelp..

en venn av meg trua med å kontakte politi hvis jeg skulle gjøre det jeg skulle, jeg ble litt redd, og ville heller gjøre det en dag ingen vet om det, og hvis jeg ikke får noen mldr da, så er ingen gla i meg, og da kan jeg dø, det høres sikkert helt idiotisk ut, men det er bare sånn jeg tenker..

jeg vet at jeg er elsket....men allikevel...

jeg gjorde ikke mer den kvelden vennen min trua med politi, men det var bare fordi jeg fant på en enda bedre mulighet...og dagen kommer i morra, da jeg må ta beslutningen...

Hei kjemper. Ville bare si at du er utrolig heldig som har så mange som er glad i deg. Du sier jo at du vet at du er elsket, ta vare på dem, ta vare på deg selv, og ta vare på livet ditt!!

Du må prøve å dele tankene dine med psykiateren slik at dere sammen kan finne ut hvorfor du piner deg selv som du gjør med kutting, sulting og piller... du sier igjen hjelp, så la de som er så glad i deg hjelpe deg!

Skulle nok ha svrt deg bedre og ikke så rotete, men er litt lei meg i dag jeg også

Well you call your self a fighter, SO FIGHT! Jeg vet du klarer det. Venter å høre fra deg også etter helgen!

Klemmer fra meg

[Camilla]

Kjære jeg faller! Ditt innlegg bærer preg av at du sliter på flere områder, hvor spiseforstyrrelsen bare er en del av et sammensatt problem. For mange er det til stor hjelp å dele sine tanker og følelser med andre,- og det viser seg at samtaleterapi hjelper. Jeg vet ikke om du er alene med dine tildels kaotiske tanker og følelser- ellers vil jeg råde deg til å snakke med en du stoler på eller ta direkte kontakt med helsearbeidere der du bor. Noen velger å kontakte selvhjelperorganisasjonene , Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, IKS, internett;www.iks.no eller Anoreksia/Bulimia-Foreningen, ABF, internett;www.abf.no som bidrar med viktig informasjon og støtte til mange som er usikre på hvor de kan få hjelp på veien videre, lykke til!

jeg er hvertfall kjempeglad i deg, det sa jeg jo også på torsdag eller noe..vet du ikke har gjort det før, og at det er vanskelig, men vit at du har meg også...

kommer til byen etterpå jeg, med klærne dine og sånn..

*masse goklemmer*