Ettåring som slår

[Gjest GA]

Søstra mi har spurt meg til råds ang. datteren sin. Hun er nå 17 mndr, og har begynt å slå mamma'n sin i ansiktet.

Mammaen tar da hendene hennes vekk, ser henne inn i øynene og sier "nei, ikke slå" med streng stemme. Dette hjelper ikke, ungen synes bare det er en morsom leik, og fortsetter...

Søstra mi sier at i "den store kloke boken/bøkene" står det at ungen ikke skjønner hva hun gjør, og dermed ikke kan straffes for at hun slår. -og hva gjør man da?

Hva synes dere man skal gjøre?

[Helmi]

Det eneste som hjelper er å gjenta "nei" ... konsekvent.

Det er vel slik en må begynne, selv om barnet kanskje er for lite til å forstå?

Selv bruker jeg briller - en stoooooooor fristelse for små hender. Men det var aldri noe stort problem siden det naturlig nok var fullstendig utelukket at ungen skulle få leke med dem - og reaksjonen min var alltid "nei".

[PieLill]

En middels eksplosjon kan gjøre nytten.

Altså noe som er ubehagelig og skremmende for barnet og som ikke gir umiddelbar trøst. (Men selvsagt ikke et trestjerners traume.) F.eks. kan barnet settes brått deis i bakken med en _svært_ sint stemme og ignoreres i noen minutter etterpå før det trøstes. Slik må selvfølgelig tilpasses det aktuelle barnet.

Hvordan skal ungen finne ut hvor galt det er om det ikke kommer en passende reaksjon? En 17 månder gammel unge skjønner kaskje ikke helt hvor galt det er å slå i ansiktet.

Men barnet har lenge hatt vett til å småtrasse og utfordre mamma. Tøysebok!

Gjør det vondt nok, eller man blir lei nok, kommer eksplosjonen av seg selv...

mvh

[Gjest GA]

En middels eksplosjon kan gjøre nytten.

Altså noe som er ubehagelig og skremmende for barnet og som ikke gir umiddelbar trøst. (Men selvsagt ikke et trestjerners traume.) F.eks. kan barnet settes brått deis i bakken med en _svært_ sint stemme og ignoreres i noen minutter etterpå før det trøstes. Slik må selvfølgelig tilpasses det aktuelle barnet.

Hvordan skal ungen finne ut hvor galt det er om det ikke kommer en passende reaksjon? En 17 månder gammel unge skjønner kaskje ikke helt hvor galt det er å slå i ansiktet.

Men barnet har lenge hatt vett til å småtrasse og utfordre mamma. Tøysebok!

Gjør det vondt nok, eller man blir lei nok, kommer eksplosjonen av seg selv...

mvh

Ja, det var det jeg foreslo også. -bli sint på henne, evt lat som du er sint på henne...

-og ungen skjønner utmerket godt hva "Nei" betyr, hun er vel bare ute etter å se hva som skjer ...

[PieLill]

Ja, det var det jeg foreslo også. -bli sint på henne, evt lat som du er sint på henne...

-og ungen skjønner utmerket godt hva "Nei" betyr, hun er vel bare ute etter å se hva som skjer ...

Vi ble kvitt et sett stadig truende huggtenner etter et par helt spontane utbrudd. Og det gjaldt et yngre barn.

Det er nesten en fornærmelse mot småbarn og gjøre dem så dumme. Klart de kan forstå.

mvh

[Torv]

Hei!

vil bare si at det som funket kjempebra hos oss, var at når han dæljet løs på meg, tok jeg hånda til lillemann og strøk hånda hans over kinnet mitt og sa:

*navnet* være god mot mamma!!

Han skjønte dette relativt kjapt, og jeg ble overrasket over hvor godt det virket.

Lykke til!

[Torv]

Hei!

vil bare si at det som funket kjempebra hos oss, var at når han dæljet løs på meg, tok jeg hånda til lillemann og strøk hånda hans over kinnet mitt og sa:

*navnet* være god mot mamma!!

Han skjønte dette relativt kjapt, og jeg ble overrasket over hvor godt det virket.

Lykke til!

Glemte å si at jeg sa tydelig nei med rynke i panna før jeg tok hånda hans og strøk................ (kanskje viktig å si ja) :0)))

[linko]

Vi har også god erfaring med metoden som Torv beskriver, ta handa hans/hennes og stryk over kinnet og si at "nå er x god". Lært gjennom DOL, og anbefales videre...

[Åsemor]

Jeg satt henne på gulvet eller gikk vekk, og sa at jeg ikke ville ha henne på fanget om hun slo.

[Ulrikke]

Hun slår stort sett når hun er sint på meg - les: ikke får viljen sin der og da...

Jeg setter henne fra meg (litt "brutalt", altså, mer brått enn vanlig liksom), og går min vei. Ikke utenfor synsvidde, men nok til at jeg kan føles "langt" unna. F.eks. går jeg på kjøkkenet og begynner å vaske kjøkkenbenken - gjør meg altså opptatt av noe og hører ikke henne som hyler...

Etter en stund tilbyr jeg henne å komme til meg (rekker ut armene), og da er hun gjerne ferdig med trassgråten, og er klar for trøst... Da får hun komme opp, og jeg gjentar med mildere stemme at hun ikke skal slå, men kose... Også tar jeg hånda hennes og stryker på kinnet mitt, f.eks...

Det fungerte fint forrige runde - hun ga seg rimelig kjapt. Nå har vi startet på en ny runde, så vi følger samme "skjema" (hun er 19 mnd i morra).

Det jeg sliter mest med, er når hun slår meg fordi vi skal noe hun ikke vil (pusse tenner, for eksempel...) Jeg kan jo ikke sette henne fra meg og gå min vei, for da oppnår hun jo det hun vil - nemlig å slippe å pusse tenner... Da blir jeg streng, sier nei, hun vræler som besatt, også pusser jeg allikevel... (enklere når hun vræler ) Men jeg har liksom ikke funnet ut noen god løsning på akkurat den situasjonen...

[Tinkebøtta]

Hun slår stort sett når hun er sint på meg - les: ikke får viljen sin der og da...

Jeg setter henne fra meg (litt "brutalt", altså, mer brått enn vanlig liksom), og går min vei. Ikke utenfor synsvidde, men nok til at jeg kan føles "langt" unna. F.eks. går jeg på kjøkkenet og begynner å vaske kjøkkenbenken - gjør meg altså opptatt av noe og hører ikke henne som hyler...

Etter en stund tilbyr jeg henne å komme til meg (rekker ut armene), og da er hun gjerne ferdig med trassgråten, og er klar for trøst... Da får hun komme opp, og jeg gjentar med mildere stemme at hun ikke skal slå, men kose... Også tar jeg hånda hennes og stryker på kinnet mitt, f.eks...

Det fungerte fint forrige runde - hun ga seg rimelig kjapt. Nå har vi startet på en ny runde, så vi følger samme "skjema" (hun er 19 mnd i morra).

Det jeg sliter mest med, er når hun slår meg fordi vi skal noe hun ikke vil (pusse tenner, for eksempel...) Jeg kan jo ikke sette henne fra meg og gå min vei, for da oppnår hun jo det hun vil - nemlig å slippe å pusse tenner... Da blir jeg streng, sier nei, hun vræler som besatt, også pusser jeg allikevel... (enklere når hun vræler ) Men jeg har liksom ikke funnet ut noen god løsning på akkurat den situasjonen...

Jeg reagerer litt på det du sier om at barnet etterhvert får komme på armen for å få trøst. Tenker at det må være forvirrende for barnet, du gir jo sprikende signaler. Først er du bestemt og stopper den uønskede adferden, senere får barnet komme opp på armen for kos.

Konsekvensen blir at "skriker jeg lenge nok - får jeg belønningen til slutt".

Vi har noen venner som har holdt på sånn. Gutta deres slår foreldrene den dag i dag og nå er de skolebarn.

Husk også at hvis du takler dette noenlunde konsekvent, pleier det å gli greit over - ofte bedrer det seg når ordforrådet øker - da kan de lettere gi verbalt uttrykk for frustrasjon og sinne.

Når det gjelder tannpuss må du bare være bestemt og gjennomføre oppgaven. Visse ting må bare utføres og gjøres grundig. Hold godt tak slik at barnet ikke får slått i utgangspunktet. Lås den ene armen fast bak ryggen din, den andre holder du med ledig hånd. Barnets hode i armkroken. Men puss forsiktig selv om situasjonen blir opphetet. Snakk beroligende.

[PieLill]

Jeg reagerer litt på det du sier om at barnet etterhvert får komme på armen for å få trøst. Tenker at det må være forvirrende for barnet, du gir jo sprikende signaler. Først er du bestemt og stopper den uønskede adferden, senere får barnet komme opp på armen for kos.

Konsekvensen blir at "skriker jeg lenge nok - får jeg belønningen til slutt".

Vi har noen venner som har holdt på sånn. Gutta deres slår foreldrene den dag i dag og nå er de skolebarn.

Husk også at hvis du takler dette noenlunde konsekvent, pleier det å gli greit over - ofte bedrer det seg når ordforrådet øker - da kan de lettere gi verbalt uttrykk for frustrasjon og sinne.

Når det gjelder tannpuss må du bare være bestemt og gjennomføre oppgaven. Visse ting må bare utføres og gjøres grundig. Hold godt tak slik at barnet ikke får slått i utgangspunktet. Lås den ene armen fast bak ryggen din, den andre holder du med ledig hånd. Barnets hode i armkroken. Men puss forsiktig selv om situasjonen blir opphetet. Snakk beroligende.

Jeg ser ikke helt hva som er så galt.

Det er jo ikke gråten, men slåingen som er et problem. Gråten er bare en reaksjon på en kraftig irettesettelse. Trøster man med en gang, saboterer man effekten av irettesettelsen. Men en eller annen gang må man jo vise at mamma ikke er sint for bestandig. Barn må få lære tilgivelse og forsoning.

Jeg kan ikke se hva som skal være forvirrende med at mamma viser at hun ikke er sint mer når barnet begynner å roe seg ned igjen.

mvh

[Gjest GA]

Vi ble kvitt et sett stadig truende huggtenner etter et par helt spontane utbrudd. Og det gjaldt et yngre barn.

Det er nesten en fornærmelse mot småbarn og gjøre dem så dumme. Klart de kan forstå.

mvh

Sånne huggtenner var jeg utsatt for også fra min eldste. Han beit meg i låret så jeg skvatt og ga ham en skikkelig kraftig spontan tilbakemelding en gang. Siden beit han aldri mer...

[PieLill]

Sånne huggtenner var jeg utsatt for også fra min eldste. Han beit meg i låret så jeg skvatt og ga ham en skikkelig kraftig spontan tilbakemelding en gang. Siden beit han aldri mer...

Av og til tror jeg det er mer barmhjertig med en kort og litt voldsom reaksjon, en den seigpinende forklare-på-nytt-og-på-nytt-modellen. Ungen brålærer at det der var det jammen ikke verdt!

Som å dra ut en tann sakte eller kjapt.

mvh

[Ulrikke]

Jeg reagerer litt på det du sier om at barnet etterhvert får komme på armen for å få trøst. Tenker at det må være forvirrende for barnet, du gir jo sprikende signaler. Først er du bestemt og stopper den uønskede adferden, senere får barnet komme opp på armen for kos.

Konsekvensen blir at "skriker jeg lenge nok - får jeg belønningen til slutt".

Vi har noen venner som har holdt på sånn. Gutta deres slår foreldrene den dag i dag og nå er de skolebarn.

Husk også at hvis du takler dette noenlunde konsekvent, pleier det å gli greit over - ofte bedrer det seg når ordforrådet øker - da kan de lettere gi verbalt uttrykk for frustrasjon og sinne.

Når det gjelder tannpuss må du bare være bestemt og gjennomføre oppgaven. Visse ting må bare utføres og gjøres grundig. Hold godt tak slik at barnet ikke får slått i utgangspunktet. Lås den ene armen fast bak ryggen din, den andre holder du med ledig hånd. Barnets hode i armkroken. Men puss forsiktig selv om situasjonen blir opphetet. Snakk beroligende.

Jeg synes jeg blir mer brutal og "hard" om jeg aldri lar ungen si "unnskyld" for at hun slo... Jeg hører forskjell på gråten, i starten er den rasende og frustrert, det er når den går over til fortvilelse fordi hun ikke vet hvordan hun og mamma skal bli "venner" igjen at jeg lar henne få komme til meg. Jeg kan jo ikke la henne hyle og være fortvilet i mange timer, heller...

Og tro meg, ellers nytter det overhodet ikke å vræle her i huset. Det ignorerer vi glatt. Hun har hylt i 45 minutter fordi hun ikke fikk leke med en kniv. Hun har hylt i en time fordi vi måtte gå inn istedenfor å være ute. Sånne ting gir vi oss ikke på. Men når hun har gjort noe som gjør meg sint, så synes jeg at hun må få lov til å etter hvert - på sin enkle måte, hun har ikke så mange begreper å bruke enda, akkurat - at hun må få lov til å få trøst og bli venner igjen... Den dagen hun kan si "unnskyld at jeg slo mamma, men jeg ble så sint" blir det litt annerledes... Det at gråten forandrer seg, og at hun ikke ser rasende ut, men mer fullstendig fortvilet, det tolker jeg som et ønske om en slags "forsoning". Og da får hun det.

[PieLill]

Jeg synes jeg blir mer brutal og "hard" om jeg aldri lar ungen si "unnskyld" for at hun slo... Jeg hører forskjell på gråten, i starten er den rasende og frustrert, det er når den går over til fortvilelse fordi hun ikke vet hvordan hun og mamma skal bli "venner" igjen at jeg lar henne få komme til meg. Jeg kan jo ikke la henne hyle og være fortvilet i mange timer, heller...

Og tro meg, ellers nytter det overhodet ikke å vræle her i huset. Det ignorerer vi glatt. Hun har hylt i 45 minutter fordi hun ikke fikk leke med en kniv. Hun har hylt i en time fordi vi måtte gå inn istedenfor å være ute. Sånne ting gir vi oss ikke på. Men når hun har gjort noe som gjør meg sint, så synes jeg at hun må få lov til å etter hvert - på sin enkle måte, hun har ikke så mange begreper å bruke enda, akkurat - at hun må få lov til å få trøst og bli venner igjen... Den dagen hun kan si "unnskyld at jeg slo mamma, men jeg ble så sint" blir det litt annerledes... Det at gråten forandrer seg, og at hun ikke ser rasende ut, men mer fullstendig fortvilet, det tolker jeg som et ønske om en slags "forsoning". Og da får hun det.

Veldig godt forklart.

mvh

[jubalong70]

Straff og straff. Jeg tar et fast tak i ungens hender, holder dem unna og sier noe som: Nei, vi slår ikke! med bestemt stemme.

Hvis ungen ikke gir seg, så setter jeg ungen ned. Det blir straffen da, og ungen forstår så absolutt det.

Nå er det som regel slik at å avlære noe gjerne tar litt tid, men med tålmodighet og standhaftighet så går det

[Gjest mij]

Hei!

vil bare si at det som funket kjempebra hos oss, var at når han dæljet løs på meg, tok jeg hånda til lillemann og strøk hånda hans over kinnet mitt og sa:

*navnet* være god mot mamma!!

Han skjønte dette relativt kjapt, og jeg ble overrasket over hvor godt det virket.

Lykke til!

Men.. ungen må jo få lov å være sint, vi må bare omdirigere utfallet av sinnet. Vi kan ikke forvente av ungen at de skal kose oss på kinnet dersom ungen føler sinne eller frustrasjon. Det er måten de _viser_ følelsene på som evt må få konsekvenser.

[Tinkebøtta]

Jeg synes jeg blir mer brutal og "hard" om jeg aldri lar ungen si "unnskyld" for at hun slo... Jeg hører forskjell på gråten, i starten er den rasende og frustrert, det er når den går over til fortvilelse fordi hun ikke vet hvordan hun og mamma skal bli "venner" igjen at jeg lar henne få komme til meg. Jeg kan jo ikke la henne hyle og være fortvilet i mange timer, heller...

Og tro meg, ellers nytter det overhodet ikke å vræle her i huset. Det ignorerer vi glatt. Hun har hylt i 45 minutter fordi hun ikke fikk leke med en kniv. Hun har hylt i en time fordi vi måtte gå inn istedenfor å være ute. Sånne ting gir vi oss ikke på. Men når hun har gjort noe som gjør meg sint, så synes jeg at hun må få lov til å etter hvert - på sin enkle måte, hun har ikke så mange begreper å bruke enda, akkurat - at hun må få lov til å få trøst og bli venner igjen... Den dagen hun kan si "unnskyld at jeg slo mamma, men jeg ble så sint" blir det litt annerledes... Det at gråten forandrer seg, og at hun ikke ser rasende ut, men mer fullstendig fortvilet, det tolker jeg som et ønske om en slags "forsoning". Og da får hun det.

Da er jeg helt enig med deg.

Tidsaspektet er nemlig helt avgjørende her. Dessuten din vurdering at trassen/raseriet har lagt seg, og at det nå dreier seg om et ønske om forsoning.

Våre bekjente som jeg nevnte har fått noen h***** unger (unnskyld språkbruken) praktiserer dette slik at ungene først får irettesettelse for ugjerningen, og deretter trøst, knusekosing, nussing osv. kort tid etter at de brister i gråt over å få kjeft. Akkurat som foreldrene får dårlig samvittighet over å ha satt foten ned i første omgang og må kompensere - om du skjønner. Både 1. og 3. klassingen deres driver fortsatt og klabber til mor og far rett i fleisen ved hver minste uenighet!

Dette synes jeg er svært usjarmerende oppførsel og jeg tror bestemt at foreldrenes håndtering av "slå-situasjoner" har noe med saken å gjøre. Av den grunn har jeg nok lett for å "se spøkelser ved høylys dag" når jeg hører om foreldre som trøster unger som slår... :-)

[Ulrikke]

Da er jeg helt enig med deg.

Tidsaspektet er nemlig helt avgjørende her. Dessuten din vurdering at trassen/raseriet har lagt seg, og at det nå dreier seg om et ønske om forsoning.

Våre bekjente som jeg nevnte har fått noen h***** unger (unnskyld språkbruken) praktiserer dette slik at ungene først får irettesettelse for ugjerningen, og deretter trøst, knusekosing, nussing osv. kort tid etter at de brister i gråt over å få kjeft. Akkurat som foreldrene får dårlig samvittighet over å ha satt foten ned i første omgang og må kompensere - om du skjønner. Både 1. og 3. klassingen deres driver fortsatt og klabber til mor og far rett i fleisen ved hver minste uenighet!

Dette synes jeg er svært usjarmerende oppførsel og jeg tror bestemt at foreldrenes håndtering av "slå-situasjoner" har noe med saken å gjøre. Av den grunn har jeg nok lett for å "se spøkelser ved høylys dag" når jeg hører om foreldre som trøster unger som slår... :-)

Da er jeg enig med deg også!

Å skifte oppførsel i det ungene reagerer på irettesettelsen blir jo helt feil. Da ber man på en måte om unnskyldning for at man ble sint for at de slo. Helt feil...

Nei, jeg har ingen problemer med at datteren min er sinna på meg. Jeg har ingen problemer med å irettesette henne og "avvise" henne når hun har uønsket oppførsel. Men en gang må man jo bli venner igjen, og det føler jeg at vi får til ganske ok...