Deilig med sommer, eller ikke..

[Gjest endelig sommer..]

Alle dører og vinduer står åpne. Glade stemmer fra voksne og barn høres overalt. Det klirrer i glass og kaffekopper, der naboene sitter i hagen og koser seg under parasollen, mens de slår av en prat.

Vi lukker og bolter alle dører og vinduer igjen. Vår lille pode skriker og hyler, sparker og slår, knuser og ødelegger som vanlig. Skriker når han skal ut, skriker når han skal inn. Hopper lynraskt gjennom hekken til naboene, drikker opp colaen og velter hagebordet i ett nu. Naboene sitter forskremt igjen mens poden er på vei til neste hage. Oj, der satt det visst noen barn og lekte fredelig i sandkassen, enn så lenge. Fine kaker blir trampet ned, og innholdet i bøtter tømt over hodene til de søte små, som en avskjed blir spaden klasket i hodet, først på den ene, så på den andre. Oj han må visst lette seg, det lar seg gjøre i blomsterkassa på verandaen til den tredje naboen, samtidig som verandagrinden blir åpnet så hundehvalpen kan få seg en skikkelig løpetur. Er det ikke søtt?

Snart ferie sa du? Ja, for de som har barn som gleder seg til å reise bort, til den trygge hytta, til besteforeldrene på landet eller til nye, spennende steder. Vår pode slår seg knappest til ro i sin egen hjemlige seng, ja han sover faktisk opp til fem timer i døgnet, når vi er hjemme altså. Vårt barn kan overhodet ikke klare å roe seg borte, verken natt eller dag.

Men ferie blir det allikevel, i år. Vi er selvsagt kjempeslemme, tankeløse og onde foreldre som reiser fra vårt lille barn. Men vi gjør det allikevel. Vi har skriki oss til 3 uker døgnavlastning, med trusselen om at BV får overta han for godt dersom vi ikke fikk det. Vi fikk det altså.. Men vi blir absolutt ikke sett på med blide øyne.

[Colombiamamma]

Høres slitsomt ut.

Synest dere for familien sin skyld skal ta en liten ferie alene med god samvittighet. Lade batteriene til ny dyst når dere kommer hjem.

Får dere ikke noe hjelp fra hjelpeapparatet overhode? Du sier ikke noe om barnet er adoptert eller ikke, men jeg går ut fra det siden du skriver på adopsjon- forumet. Virker som dere kunne trenge hjelp med å komme inn i en positiv sirkel hjemme. Hva med en Marte Meo terapeut el. (lærer å finne situasjonene som fungerer godt og fokusere på det gode samspillet)

Lykke til!

[Gjest môvenpink]

Hei.

Hvor gammel er barnet deres og hvor lenge har det vært hos dere? Det høres virkelig ut som om du/dere er veldig oppgitte og totalt lei. Høres ut som om barnet absolutt ikke oppfyller det du har sett for deg og at du på mange måter forakter barnet for at han er som han er. Flere ganger kan det være at adoptivforeldre får et barn som er ulikt dem selv. I slike situasjoner er det veldig viktig at adoptivforeldre er overbærende, tolerante og ikke minst elsker barnet ubetinget likevel. Dere kan ikke forandre barnets personlighet. Uansett tror jeg barnet deres ikke kan la seg unngå å merke din/deres oppgitthet. Hva med å oppsøke terapi for dere som familie? Noen barn er mer krevende enn andre, det er det ikke til å komme bort ifra. Desto viktigere er det å skape en god atmosfære i hjemmet der barnet opplever total kjærlighet fra foreldrene. Jeg tenker at kanskje barnet her kan få en slik trassatferd for å få oppmerksomhet. Får det ikke positiv oppmerksomhet, er det strengt tatt bedre å bli sett ved å handle negativt, enn å ikke bli sett i det hele tatt.

Dere bør begynne å fokusere på det positive barnet gjør og rose han for dette. Altså støtte opp under slik atferd. På den måten nærer dere mer opp under at slik atferd kan få mer grobunn.

Ikke la barnet bli syndebukk og roten til alt som er problematisk.

Når det er sagt kan det være at barnets utagering også har sammenheng med vanskelige tidligere erfaringer før det kom til dere. I tillegg kanskje vurdere en AD/HD utredning?

[trk1365380645]

Kjære dere!

Håper dere klarer å slappe av og lade batteriene i ferien, den er dere vel undt!

Sommerhilsen fra trk

[Gjest SIMAr]

Hei.

Hvor gammel er barnet deres og hvor lenge har det vært hos dere? Det høres virkelig ut som om du/dere er veldig oppgitte og totalt lei. Høres ut som om barnet absolutt ikke oppfyller det du har sett for deg og at du på mange måter forakter barnet for at han er som han er. Flere ganger kan det være at adoptivforeldre får et barn som er ulikt dem selv. I slike situasjoner er det veldig viktig at adoptivforeldre er overbærende, tolerante og ikke minst elsker barnet ubetinget likevel. Dere kan ikke forandre barnets personlighet. Uansett tror jeg barnet deres ikke kan la seg unngå å merke din/deres oppgitthet. Hva med å oppsøke terapi for dere som familie? Noen barn er mer krevende enn andre, det er det ikke til å komme bort ifra. Desto viktigere er det å skape en god atmosfære i hjemmet der barnet opplever total kjærlighet fra foreldrene. Jeg tenker at kanskje barnet her kan få en slik trassatferd for å få oppmerksomhet. Får det ikke positiv oppmerksomhet, er det strengt tatt bedre å bli sett ved å handle negativt, enn å ikke bli sett i det hele tatt.

Dere bør begynne å fokusere på det positive barnet gjør og rose han for dette. Altså støtte opp under slik atferd. På den måten nærer dere mer opp under at slik atferd kan få mer grobunn.

Ikke la barnet bli syndebukk og roten til alt som er problematisk.

Når det er sagt kan det være at barnets utagering også har sammenheng med vanskelige tidligere erfaringer før det kom til dere. I tillegg kanskje vurdere en AD/HD utredning?

Flott med alle innlegg! Men her oste det nærmest av en overbærende kritikk av foreldrene.De trengte kanskje ikke akkurat den type tilbakemelding.

Du nærmest antar at de ikke er glad i barnet,utfra hva? Jeg tolket innlegget som et rop om fortvilelse.jeg finne ikke noe i innlegget som kan gi meg det inntrykk av at barnet ikke er elsket.

Alle har vi forventninger til det barnet/a man venter på,enten det kommer fra magen eller langt borte ifra. Vi er ikke annet enn mennesker, med menneskelig svakheter og ufullkommenhet.Også vi som adopterer. Vi er alle sammen et gjennomsnittsmenneske. Flott at de som sliter på den ene eller andre måten får hjelp.På den måten samler man krefter til neste utfordring som for disse foreldren sliter med.

Fint at man tør å skrive ærlige innlegg rett fra "levra"

Ønsker dere en riktig-riktig god ferie.

[Gjest dere fortjener ferie]

Hjelpe meg, ble helt svett jeg!

Send barnet på avlastning og reis bort, dere trenger å få ladet batteriene det er helt sikkert.

Gjør det med god samvittighet.

Kanskje de som skal ha gutten deres gjør seg erfaringer som kan hjelpe dere videre framover mot en eventuell utredning.

Kos dere på ferie!!

[Gjest endelig sommer]

Hjelpe meg, ble helt svett jeg!

Send barnet på avlastning og reis bort, dere trenger å få ladet batteriene det er helt sikkert.

Gjør det med god samvittighet.

Kanskje de som skal ha gutten deres gjør seg erfaringer som kan hjelpe dere videre framover mot en eventuell utredning.

Kos dere på ferie!!

Tusen takk for støtte og forståelse!

[Gjest endelig sommer]

Kjære dere!

Håper dere klarer å slappe av og lade batteriene i ferien, den er dere vel undt!

Sommerhilsen fra trk

Tusen takk for støtte og forståelse!

[Gjest endelig sommer]

Flott med alle innlegg! Men her oste det nærmest av en overbærende kritikk av foreldrene.De trengte kanskje ikke akkurat den type tilbakemelding.

Du nærmest antar at de ikke er glad i barnet,utfra hva? Jeg tolket innlegget som et rop om fortvilelse.jeg finne ikke noe i innlegget som kan gi meg det inntrykk av at barnet ikke er elsket.

Alle har vi forventninger til det barnet/a man venter på,enten det kommer fra magen eller langt borte ifra. Vi er ikke annet enn mennesker, med menneskelig svakheter og ufullkommenhet.Også vi som adopterer. Vi er alle sammen et gjennomsnittsmenneske. Flott at de som sliter på den ene eller andre måten får hjelp.På den måten samler man krefter til neste utfordring som for disse foreldren sliter med.

Fint at man tør å skrive ærlige innlegg rett fra "levra"

Ønsker dere en riktig-riktig god ferie.

Ja vi elsker barnet vårt, men er dypt fortvilet over situasjonen han og vi er i. Så dypt fortvilet at vi vet snart om vi ikke klarer mer. Men nå skal vi i hvertfall nyte ferien og lade batteriene. Tusen takk for støtte og forståelse!

[Gjest vel undt!!]

REIS PÅ FERIE MED GOD SAMVITTIGHET!!!!!!!

De som skriver noe annet her har aldri vært i den situasjonen å ha et krevende barn, det er helt sikkert! Selv har vi et krevende barn, men ikke på langt nær slik som du beskriver. Jeg vet av erfaring at det er utrolig slitsomt, særlig det å være ute blant andre folk. Man vil så gjerne at ting skal fungere og når barnet mangler evne til å kommunisere normalt er det både trist, stressende og irritererende. Det handler ikke om at man ikke er glad i barnet, men det er lov å tenke på seg selv, ja det er faktisk et must for at livet skal kunne fungere etter ferien også!

Håper dere kan få henvisning fra helsesøster til PPT og BUP så fort som mulig for utredning og evt. medisinering/diett.

Og lykke til videre! Og ikke minst god sommer!! Nyt den!

[Gjest endelig sommer]

Høres slitsomt ut.

Synest dere for familien sin skyld skal ta en liten ferie alene med god samvittighet. Lade batteriene til ny dyst når dere kommer hjem.

Får dere ikke noe hjelp fra hjelpeapparatet overhode? Du sier ikke noe om barnet er adoptert eller ikke, men jeg går ut fra det siden du skriver på adopsjon- forumet. Virker som dere kunne trenge hjelp med å komme inn i en positiv sirkel hjemme. Hva med en Marte Meo terapeut el. (lærer å finne situasjonene som fungerer godt og fokusere på det gode samspillet)

Lykke til!

Han er adoptert, ja. Han er 5 år, og har vært hos oss to av dem. Og han er utredet og utredet og utredet.. Noe endelig resultat har ikke ekspertisen kommet fram til enda, men vi har hørt ord som autisme, relasjonsskader, alkoholskader, ADHD osv.Det kan egentlig være det samme hvilken diagnose han har. Bare han og vi kan få den rette hjelpen. Kanskje greit med en diagnose nettopp derfor, for uten diagnose er det visst ingen konkret hjelp å få..

Tusen takk for støtte og oppmuntring!

[avidi]

Han er adoptert, ja. Han er 5 år, og har vært hos oss to av dem. Og han er utredet og utredet og utredet.. Noe endelig resultat har ikke ekspertisen kommet fram til enda, men vi har hørt ord som autisme, relasjonsskader, alkoholskader, ADHD osv.Det kan egentlig være det samme hvilken diagnose han har. Bare han og vi kan få den rette hjelpen. Kanskje greit med en diagnose nettopp derfor, for uten diagnose er det visst ingen konkret hjelp å få..

Tusen takk for støtte og oppmuntring!

Ønsker dere alt godt, håper dere får en fin ferie og at gutten ders får hjelp slik at dere kan komme videre.

[frosken]

Så slitsomt som dette høres ut, så synes jeg det er bra at dere tar dere ferie uten gutten og lar noen andre ta vare på ham i tilstrekkelig grad mens dere er borte.

Håper også at hele familien etterhvert får det lettere.

God - og velfortjent - ferie:-)

[Gjest sommeren kan bli bra]

Han er adoptert, ja. Han er 5 år, og har vært hos oss to av dem. Og han er utredet og utredet og utredet.. Noe endelig resultat har ikke ekspertisen kommet fram til enda, men vi har hørt ord som autisme, relasjonsskader, alkoholskader, ADHD osv.Det kan egentlig være det samme hvilken diagnose han har. Bare han og vi kan få den rette hjelpen. Kanskje greit med en diagnose nettopp derfor, for uten diagnose er det visst ingen konkret hjelp å få..

Tusen takk for støtte og oppmuntring!

Heisann, jeg vet så inderlig godt hvordan du har det. Et av våre barn har

alokoholskade (FAS) og kan være en sann prøvelse fra tid til annen.

Diagnose er en god ting. Det løser ut en god del helt nødvendig hjelp.

Ta kontakt med Haukeland sykehus i Bergen. De er blant landets beste

på russkader. Vi har besøkshjem, støttekontakt, og på skolen

spes. ped og assistent og det er til god hjelp for både oss og

barnet vårt. At det kan gå heftig for seg og være totalt utmattende til

tider er ikke å ta for hardt i.At vi elsker barnet noe helt vanvittig er heller

ikke å ta for hardt i. Man skal også være utholdene i forhold til hjelpe-

apparatet og stå på. Jeg har mange ganger ønsket at det kom noen

til meg og spurte: hva kan vi gjøre for å hjelpe? Det kommer ingen

man må finne dem selv.Men når man først har slitt seg ut på å finne

den rette hjelpen så kan det lette litt. Etter 6,5 år har vi endelig fått

orden på legge/sove situasjonen. Nå har vi et par måneder hatt

noenlunde rolige kvelder og fått sove hele natten. O lykke.

Lykke til og ikke gi opp. Hjelpen finnes der ute.

Og for all del; nyt ferien. Vårt barn har det veldig godt i besøkshjemmet.

All oppmerksomhet bare til barnet og vi får ta oss litt inn igjen og

ikke minst gi våre andre barn litt mer konsentrert oppmerksomhet.

[Gjest ChiengMai]

Ja vi elsker barnet vårt, men er dypt fortvilet over situasjonen han og vi er i. Så dypt fortvilet at vi vet snart om vi ikke klarer mer. Men nå skal vi i hvertfall nyte ferien og lade batteriene. Tusen takk for støtte og forståelse!

Det høres lurt ut med en ferie der dere kan lade batteriene og få hvile ut. Syns ikke dere skal ha dårlig samvittighet av den grunn, Barnet greier seg godt uten mamma og pappa noen uker så lenge h*n blir godt tatt vare på.

Ha en flott ferie! :-)

[Gjest ChiengMai]

Han er adoptert, ja. Han er 5 år, og har vært hos oss to av dem. Og han er utredet og utredet og utredet.. Noe endelig resultat har ikke ekspertisen kommet fram til enda, men vi har hørt ord som autisme, relasjonsskader, alkoholskader, ADHD osv.Det kan egentlig være det samme hvilken diagnose han har. Bare han og vi kan få den rette hjelpen. Kanskje greit med en diagnose nettopp derfor, for uten diagnose er det visst ingen konkret hjelp å få..

Tusen takk for støtte og oppmuntring!

En diagnose er viktig for videre arbeid, særlig når barnet kommer i skolealder. Har selv et tantebarn som ikke har noen diagnose, men som trenger masse ekstra ressurser og har en eller annen form for psykisk utviklingshemming som ingen greier finne ut av. Ikke alltid like enkelt å finne lydhøre saksbehandlere i f.eks kommunen når det ikke finnes noen knagg å henge ressursbehovet på. Stå på hvis dere har energi til det, er jo ikke lenge til skolestart når barnet er 5 år nå.

[guttas]

Hei.

Hvor gammel er barnet deres og hvor lenge har det vært hos dere? Det høres virkelig ut som om du/dere er veldig oppgitte og totalt lei. Høres ut som om barnet absolutt ikke oppfyller det du har sett for deg og at du på mange måter forakter barnet for at han er som han er. Flere ganger kan det være at adoptivforeldre får et barn som er ulikt dem selv. I slike situasjoner er det veldig viktig at adoptivforeldre er overbærende, tolerante og ikke minst elsker barnet ubetinget likevel. Dere kan ikke forandre barnets personlighet. Uansett tror jeg barnet deres ikke kan la seg unngå å merke din/deres oppgitthet. Hva med å oppsøke terapi for dere som familie? Noen barn er mer krevende enn andre, det er det ikke til å komme bort ifra. Desto viktigere er det å skape en god atmosfære i hjemmet der barnet opplever total kjærlighet fra foreldrene. Jeg tenker at kanskje barnet her kan få en slik trassatferd for å få oppmerksomhet. Får det ikke positiv oppmerksomhet, er det strengt tatt bedre å bli sett ved å handle negativt, enn å ikke bli sett i det hele tatt.

Dere bør begynne å fokusere på det positive barnet gjør og rose han for dette. Altså støtte opp under slik atferd. På den måten nærer dere mer opp under at slik atferd kan få mer grobunn.

Ikke la barnet bli syndebukk og roten til alt som er problematisk.

Når det er sagt kan det være at barnets utagering også har sammenheng med vanskelige tidligere erfaringer før det kom til dere. I tillegg kanskje vurdere en AD/HD utredning?

Kjære bedreviter.

Ja, dette var jo en fantastisk god støtte til fortvilte foreldre.

"Flere ganger kan det være at adoptivforeldre får et barn som er ulikt dem selv. I slike situasjoner er det veldig viktig at adoptivforeldre er overbærende, tolerante og ikke minst elsker barnet ubetinget likevel. Dere kan ikke forandre barnets personlighet. Uansett tror jeg barnet deres ikke kan la seg unngå å merke din/deres oppgitthet."

Det er ikke bare adoptivforeldre som får barn som er ulike dem selv, men spesielt adoptivforeldre er nok mer enn vanlig forberedt på det. Men, det er da ikke det det er snakk om her. Det er vel ingen som vil kalle det som er beskrevet i dette innlegget som normal adferd. Barnet har tydeligvis alvorlige skader eller syndrom, og har behov for profesjonell hjelp. Man kan ikke forvente at foreldre skal være fagpersoner. Foreldre er foreldre, ikke terapeuter. Terapeuter har aldri ansvaret for barna de jobber med døgnet rundt, det er heller ikke meningen. Det er jobben deres. Det er en misforståelse hvis noen tror det forventes at man skal være fagperson fordi man har adoptivbarn. Foreldre som adopterer barn, ønsker seg barn, ikke en heldøgnsjobb som terapeut eller spesialpedagog.

Foreldre som får barn med alvorlige skader blir fortvilet og sørger over barnet de ikke fikk, enten det er egenfødt eller adoptert. Det er normalt. Det betyr ikke

at de ikke elsker barnet de har fått. De aller fleste gjør det, i hvertfall når de har kommet seg over det første sjokket. Og jeg kan ikke lese noe i innlegget til trådstarter som tyder på at de ikke elsker barnet sitt. Men du må da kunne se at de har fått en helt umenneskelig oppgave, som de ikke kan klare uten betydelig hjelp og støtte.

Og en ting er sikkert, de har ikke behov for noen fordømmelse.