Spille på pcn..hvor lenge? og litt andre ting.

[Gjest noen råd og tips til ei frustrert jente? ;)]

Min samboer har en sønn på snart 6 år. Jeg er en god del strengere enn han..mildt sagt. Jeg har litt strenge regler ovenfor datteren min...og hun må gjøre noe for å gjøre seg fortjent til noe.

Mens samboeren min sin sønn har egentlig ikke noen regler. Noen har jeg innført, som sambo er enig i..og prøver å følge (prøver..).

Nå gjelder det pc-spilling.. Jeg er ikke helt fan av det, men er glad i pc og sånt selv, og vet det er bra at barn lærer seg litt.

Men jeg synes det blir så mye..og der er vi ikke enige i d hele tatt.. Så mens snuppa mi har sine regler, må hun forholde seg til at han ikke har det.

Og da må vel jeg gi etter?

Gutten står opp om morgenen å setter seg ned å spiller i stua..han kan ikke lage seg mat selv, og faren er for trøtt og vil bare sove. (jeg er på jobb og jenta mi i barnehage).

Gutten kan sitte i tre-fire timer å spille i strekk på morningen..og så litt senere også.

(hvis han oppfører seg bra sier faren...men gir etter hver gang når barnet ikke oppfører seg..og håper det vil gi husfred)

Sambo har den oppfatning av barneoppdragelse at det ikke er så viktig! rett å slett..heh..

Han sier han var en vanskelig unge når han var liten, og han ble en bra mann. Så da mener han at det ikke er vits i med så mye oppdragelse med sønnen sin..for han kommer uansett til å bli sånn som faren..og faren hans osv..

Så.....hvor lenge mener DERE at man kan sitte med pc? Det er en vanskelig unge som ikke har noe regler..og gjør ingenting av det han får beskjed om.. men får gjøre alt han vil.

Barn på hans alder er ikke så ivrige på å leke sammen med han...mens de sier hei til han for å bli kjent..ligger han på gulvet å hyler og ruller i de.... sånn han blir kjent..

Jeg mener da at faren kan gjøre litt mer enn å plassere han framfor pcn for å få fred. De kan være ute å leke.. klatre i trær og sykle osv.. Ungen sitter heller inne med pcn i finværet, enn å være ute.

Han er dobbelt så gammel som jenta mi..og hun gjør mer enn han gjør..og det til tross for at hun har et handicap..

Som å kle på seg selv, lage mat selv, dusje og tørke seg selv..osv..

Hun er tre år...og hun gjør mer enn forventet. Men synes sambo burde ha noen forventninger til sønnen sin.

Når gutten er sammen med meg forventer jeg at han skal gjøre diverse..jeg står ikke å prøver å lure han til det med en is..

Og da gjør han det. Han er en helt annen unge da.

Hvordan kan vi snu på dette litt..?

Ble jo bare rot her..hehe.. men ting blir bare fort veldig vanskelig når vi er så forskjellige mht barna..

Og grunnen for at jeg skriver nå er fordi han ble så sur på meg når jeg foreslo at sønnen hans kunne spille litt mindre kanskje.... han har spillt i 2 og en halv time allerede i dag..men nå ser han på film. Det er sol og nydelig vær ute..og vi har stor hage og bor på et lite sted hvor det er perfekt for barn.

Jeg er syk..men måtte jo opp for å få jenta mi i barnehagen..måtte også ordne alt for sønnen hans..mens han lå i senga og sov. Og da jeg spurte om hjelp mente han at jeg syter!! Blir så forbannet... Prøver iallefall..hehe..

[Gjest har vært der selv]

Jaså, du syter når du ber om hjelp med hans barn.

Jeg har bare ett råd: Flytt. Dette ender aldri godt. Flytt før dere har barn sammen.

[jubalong70]

Oj, oj, oj. Dette får alle varselslampene mine til å blinke.

Du må sette deg ned med faren og virkelig få ham til å forstå hvordan du opplever dette. Hvis han virkelig ikke evner å se at dette ikke fungerer, hverken for sønnen eller for dere som par og familie, så må du komme deg unna.

Dette vil ikke endre seg. Sønnen vil bli uutholdbar å være i hus med. Faren vil fortsette å være egoistisk og uten evne til å se utover sine egne behov.

Er det greit for deg - så bli (men pass på datteren din). Er det ikke greit - kom deg bort før det er for sent.

[PieLill]

Det der var jo to ytterligheter!

Du skriver ikke så mye om hvor mange eller hvor strenge regler det bør være. Du skriver heller ikke noe om hvor mange ting du synes barn må gjøre seg fortjent til og hvor mye som skal være kostnadsfritt for et barn.

Derfor er jeg ikke helt sikker på hvor enig eller uenig jeg skal være med deg. ;-)

Jeg mener det bør være en balanse mellom regler og frihet, mellom det barnet må fortjene og det som er kostnadsfritt. For mye regler og forbud skaper til slutt opprør. For mye som må betales med god oppførsel eller andre gode gjerninger kan til slutt gi uttrygge og/eller slue og beregnende barn. Gutter er ofte mye mindre selvstendige og pliktoppfyllende enn jenter.

Samtidig, barn som ikke opplever konsekvenser og krav i det hele tatt, vil kunne få enorme problemer.

Jeg synes det er vanskelig å lage regler på generelt grunnlag fordi både barn og familier er forskjellige. Jeg har lite sans for regler bare for å ha regler. Regler skal etter mitt syn regulere ting som ikke regulerer seg selv på en tilfredstillende måte.

(Jeg skriver ikke dette for å belære deg, men for å forklare hva jeg tenker ut fra.)

Kan det hende at dere har gått i skyttergravene på dette området? At ditt "regime" er så fjernt fra hans at han har gitt opp den minste tilnærming.

Om han virkelig mener et en fullstendig regelfri og konsekvensfri oppdragelse er det riktige og hans passivitet ikke bare skyldes konflikten mellom dere, tror jeg som andre foreslår at du bør vurdere holdbarheten i dette forholdet.

Og jeg synes ikke du skal servere hans sønn, mens faren ligger å drar seg. Ærlig talt!

mvh

[Gjest Elextra]

Bare en kommentar om/til din samboer:

Han sier han var en vanskelig unge, men ble en bra mann.

Om han ble sett på som en vanskelig unge var det tydeligvis noen som forsøkte å sette grenser for ham og oppdra ham! Kanskje derfor han ble en (noenlunde?) bra mann likevel...

[PieLill]

Bare en kommentar om/til din samboer:

Han sier han var en vanskelig unge, men ble en bra mann.

Om han ble sett på som en vanskelig unge var det tydeligvis noen som forsøkte å sette grenser for ham og oppdra ham! Kanskje derfor han ble en (noenlunde?) bra mann likevel...

Glimrende!

;-)

mvh