Bestefar flyttet inn eller ...Litt fortvilet :(

[skygge]

Sorry at jeg klager mer her på DOL...

Nå hadde jeg endelig akseptert at svigerfar skulle være her i

maks. 3 mnd (han har bobil stående på utsiden) fordi han

skulle bare vente på at leieboeren flyttet ut av leiligheten hans.

3 mnd. oppsigelsestid.

Men NÅ forteller mannen min at han har ikke tenkt å si opp

leieboeren allikavel. MEN vente til det blir vinter. Og hvor har

han tenkt å være imellomtiden .... Jo da, mye her og så av

og til ta korte turer.

Har IKKE lyst til å ha svigerfar så mye inn på oss, vil ha

privatlivet vårt tilbake. Han har ingen grunn til å være her utover

3 mnd, han har god økonomi så det er ingen grunn til å vente

med å flytte inn i leiligheten etter de 3 mnd. Hvorfor vil en

voksen mann stå utanfor vårt hus og bo i bobilen sin i

så lang tid Leiligheten er bare 15 min. unna vårt

hus jo)

Og det er skikkelig irriterende at man ikke får slappet av i

sitt eget hjem, kveldene er slik at han og mannen min

skravler eller holde på med noe. Imens jeg blir sittende

alene med alt husarbeid. Grrrrrrr...

Greit nok at jeg trives alene, men føler at vi har mistet alt privatliv.

Vi venter med å snakke sammen til sent på kvelden.

Og det er slutt på å ligge og holde rundt hverandre og se på

god film sammen. Men det er også stor porsjon irritasjon over

HVORFOR han skal være her så lenge utover det som var avtalt.

Hele tiden så har mannen min måttet dra ut av han svar, hva han har tenkt å gjøre osv.

Også er dette ekstra slitsomt fordi det er ganske kort tid

siden jeg vurderte å avslutte hele forholdet og bli alenemor for

3 små barn. Pga andre ting selvfølgelig. Men nå skulle vi liksom

virkelig jobbe med forholdet og ting skulle bli bedre. Men nå snakker

vi nesten ikke sammen i det hele tatt, og all nærhet er snart borte

fordi vi ikke føler oss komfortable med at svigerfar er i samme rom.

Dette kommer ikke til å gå bra... en ting er å stille opp når det er

krise eller sykdom. En helt annen ting at en slektning nesten

"flytter inn" i mange måneder uten at det er sterkt behov for det.

Har så utrolig lyst til å si at sorry, dette her går ikke. Men holder

alt inne i meg fordi jeg vet at det er ikke sikkert forholdet vårt

tåler mer.Svigerfar vil ikke sette pris på det hvis jeg blir ærlig...

Og selvom mannen min klager over at faren hans er her (har vært

her i litt over 2 uker). Og ikke vil at han skal være her til i vinter

så kommer han aldri i livet til å si noe som helst.

Så hva gjør jeg ? Bare aksepterer at jeg må leve med

situasjonen i mange måneder framover.

Er det virkelig normalt at en foreldre parkerer bobilen sin

utanfor og sier at her skal han være neste halve året.. Og så er det store spørsmålet, han kan jo endre mening etterhvert og bestemme seg

for å være enda lenger en det.... HJELP!!!

Ingen av mine foreldre ville noen gang vurdere noe lignende engang...

Hva syns dere ? Er jeg helt blåst når jeg syns dette går litt

over grensen ?

Er litt deppa i dag, så selvom jeg blåser litt ut her så har jeg ikke

snakket med svigerfar om noe som helst. Selvom jeg ikke likte 3 mnd

engang så sa jeg at han var velkommen til å være her de 3 mnd.

Men nå trives jeg ikke med at han vil være her så mye lenger en det...

Skal jeg si noe ? eller holde kjeft og leve med frustrasjonen ?

Vet ikke om forholdet vårt tåler dette... *sukk*

Føler nesten at det er noe galt med meg, siden jeg tenker slikt

Kunne dine foreldre finne på noe slikt ? Er det bare meg som syns dette er litt merkelig ?

Og så NÅ, når det endelig er litt fredelig med svigermor. (dvs.liten kontakt)

[Gjest Elextra]

Høres ut til at du trenger en alvorsprat med mannen din, både om svigerfars bosted, og om hans (din manns) prioriteringer mens han bor hos dere. Vil tro sistnevnte er det største problemet.

[skygge]

Høres ut til at du trenger en alvorsprat med mannen din, både om svigerfars bosted, og om hans (din manns) prioriteringer mens han bor hos dere. Vil tro sistnevnte er det største problemet.

Vet ikke om det nytter å snakke med han, synd men sant.

Føler at han ikke eier rygggrad, alle vanskelige ting skal ikke snakkes om.

Og selvom han sier selv at han syns det er slitsomt at faren hans er her så

kommer han ikke til å si noe.

Og her sitter jeg da, frusterert. Og syns ikke det er min oppgave å ta en prat med hans far, noe annet hvis det var min familie som trengte å snakkes med.

Var villig til å gi forholdet siste sjanse pga ungene, men er nå så lei at.....

[PieLill]

Trøsteklem.

Nei, du overreagerer ikke. Det får da være grenser for grenseløshet. Gjester og fisk stinker etter tre dager.

Etter tre måneder er det bare forråtnelse. Og ut over tre måneder tørr jeg ikke tenke på.

Jeg kan ikke huske at jeg i vårt ekteskap har stilt et ultimatum om meg eller xxx. Men en slik situasjon ville det nok kommet.

Jeg hadde rett og slett flytta ut om ingen annen gjorde det.

For det første er tre mndr. for mye å be om i utgangspunktet når det ikke er full krise og ingen andre løsninger. For det andre bærer dette preg av gi lillefingeren, så tar de hele hånden. Det er et grovt tillitsbrudd av både svigers og din mann og forlenge en periode som er alt for lang i utgangspunktet. Det lukter manipulasjon og kynisk spill.

Tror du du noen gang vil klare å ikke bebreide mannen din om han ikke skjærer gjennom og får slutt på galskapen. Det bør bli langt mindre enn tre mndr, ikke mer. Og han bør skjære gjennom og sette grenser på en slik måte at ikke du får skylden og blir store stygge ulven.

Om min mann ikke hadde skåret gjennom hadde jeg definitivt sett meg om etter en leilighet i hvert fall så jeg hadde det fram til hjemmet var mitt eget igjen. Så fikk man se om det var mulig å berge sumpene av et samliv etterpå.

Jeg tror du er nødt til å sette foten ned om du skal ha noen som helst mulighet til å berge samlivet. Men du må sette foten ned overfor din mann. Han er ille tvunget til å lære seg å sette grenser for sin far.

mvh

[skygge]

Trøsteklem.

Nei, du overreagerer ikke. Det får da være grenser for grenseløshet. Gjester og fisk stinker etter tre dager.

Etter tre måneder er det bare forråtnelse. Og ut over tre måneder tørr jeg ikke tenke på.

Jeg kan ikke huske at jeg i vårt ekteskap har stilt et ultimatum om meg eller xxx. Men en slik situasjon ville det nok kommet.

Jeg hadde rett og slett flytta ut om ingen annen gjorde det.

For det første er tre mndr. for mye å be om i utgangspunktet når det ikke er full krise og ingen andre løsninger. For det andre bærer dette preg av gi lillefingeren, så tar de hele hånden. Det er et grovt tillitsbrudd av både svigers og din mann og forlenge en periode som er alt for lang i utgangspunktet. Det lukter manipulasjon og kynisk spill.

Tror du du noen gang vil klare å ikke bebreide mannen din om han ikke skjærer gjennom og får slutt på galskapen. Det bør bli langt mindre enn tre mndr, ikke mer. Og han bør skjære gjennom og sette grenser på en slik måte at ikke du får skylden og blir store stygge ulven.

Om min mann ikke hadde skåret gjennom hadde jeg definitivt sett meg om etter en leilighet i hvert fall så jeg hadde det fram til hjemmet var mitt eget igjen. Så fikk man se om det var mulig å berge sumpene av et samliv etterpå.

Jeg tror du er nødt til å sette foten ned om du skal ha noen som helst mulighet til å berge samlivet. Men du må sette foten ned overfor din mann. Han er ille tvunget til å lære seg å sette grenser for sin far.

mvh

Tusen takk for svar PieLill,

Det sitter alltid litt tvil i meg om vurderingsevnen min er riktig eller

om jeg overreagerer. Så det er alltid greit å lufte ut noen tanker og

se om det er flere som tenker likt, eller om noen kansje kan se ting fra

en annen vinkel en man selv når man kansje er litt blendet av å være

midt opp i det hele.

Skulle ønske at jeg var flink til å formulere tankene mine, fordi jeg vet

at hvis noen må ta dette opp med svigerfar. Så blir det nok meg, siden

mannen min skyr slike samtaler som ilden. Og jeg er redd for å bli

misforstått, liker egentlig svigerfar. Han har alltid vært snill og grei,

men ville ikke engang hatt min egen far her i månedsvis uten at det

var nød. Overrasker meg bare at svigerfar syns det er helt greit liksom

å bare annonsere at her skal han være de neste 6 mnd, kansje mer..

Mine egne foreldre ville aldri i livet, vurdert noe lignende engang.

Og nå som vi har nettopp kommet oss igjennom hele situasjonen med

svigermor så var dette det siste vi trengte nå. Sliter ennå med å ikke

bebreide han for måten han håndterte det hele da. Den følelsen av å

urettferdig behandlet, og det at jeg skal kunne stole på han igjen.

Tror jeg må sortere noen tanker før jeg tar en samtale, vet jammen ikke

om jeg orker å være i dette forholdet mer. Men så har vi barna da, og

jeg er villig til å strekke meg langt for de.

Føler ofte at han er så flink til å snakke, men at handlinger sier mer en

tusen ord. Og handlingene hans forteller meg noe annet en ordene.

[PieLill]

Tusen takk for svar PieLill,

Det sitter alltid litt tvil i meg om vurderingsevnen min er riktig eller

om jeg overreagerer. Så det er alltid greit å lufte ut noen tanker og

se om det er flere som tenker likt, eller om noen kansje kan se ting fra

en annen vinkel en man selv når man kansje er litt blendet av å være

midt opp i det hele.

Skulle ønske at jeg var flink til å formulere tankene mine, fordi jeg vet

at hvis noen må ta dette opp med svigerfar. Så blir det nok meg, siden

mannen min skyr slike samtaler som ilden. Og jeg er redd for å bli

misforstått, liker egentlig svigerfar. Han har alltid vært snill og grei,

men ville ikke engang hatt min egen far her i månedsvis uten at det

var nød. Overrasker meg bare at svigerfar syns det er helt greit liksom

å bare annonsere at her skal han være de neste 6 mnd, kansje mer..

Mine egne foreldre ville aldri i livet, vurdert noe lignende engang.

Og nå som vi har nettopp kommet oss igjennom hele situasjonen med

svigermor så var dette det siste vi trengte nå. Sliter ennå med å ikke

bebreide han for måten han håndterte det hele da. Den følelsen av å

urettferdig behandlet, og det at jeg skal kunne stole på han igjen.

Tror jeg må sortere noen tanker før jeg tar en samtale, vet jammen ikke

om jeg orker å være i dette forholdet mer. Men så har vi barna da, og

jeg er villig til å strekke meg langt for de.

Føler ofte at han er så flink til å snakke, men at handlinger sier mer en

tusen ord. Og handlingene hans forteller meg noe annet en ordene.

Jeg forstår meg ikke på ellers hyggelige folk som bare velter seg på andre på den måten du beskriver uten å tenke konsekvenser.

Jeg synes du skal gi mannen din en sjanse til å ordne opp i det, selv om du har dårlige odds. Slikt blir 1000 ganger mer komplisert når det kommer fra et svigerbarn i stedet for et barn. Dessuten trenger forholdet deres at han gjør det.

Forsøk å forklare mannen din uten å bebreide, men fortsatt klinkende klart at du følte deg presset til å godta de tre månedene og at du ikke egentlig følte du hadde noe valg. (Var det ikke slikt det var?) Si at mer enn tre måneder er helt uaktuelt. Forklar hvor ødeleggende dette er for et allerede skjørt forhold, mangelen på privatliv, at han ignorerer både deg og felles plikter i hjemmet til fordel for faren. La han forstå at han setter hele samlivet på spill ved å være grenseløs på vegne av hele familien. Han krenker hele sin familie, mest deg slik han holder på nå.

Om du ikke forteller han dette og gir ham en sjanse til å ordne opp, vil du sitte med hele skylden når svigerfar blir sår over det du eventuelt sier til ham. Og mannen din vil kunne påstå at du burde overlatt det til ham og ikke bare turet fram selv.

Om han da ikke viser seg å være villig til å snurpe sammen ryggraden og ta konsekvensen av hvor hjertet hans burde være får du heler vurdere hva du vil gjøre videre.

Håper dere får sendt svigerfar på lang campingferie og berget forholdet.

mvh

[Mirabell]

Ville bare si at jeg er så veldig enig med PieLill! Lykke til!!!!

[laban]

Det er ikke normalt å gjøre sånt, så ikke tenk på at du egentlig burde godta det.

Jeg husker du skrev her om at det gikk mot samlivsbrudd. Mannen din vet dermed at dere har hatt seriøse problemer, det er ikke "bare" at du syter litt akkurat nå. Det burde gjøre ham klar over at det er reell fare for at dette blir dødsstøtet for samlivet deres. Han kan ikke betrakte farens luner som en slags naturkatastrofe som ingen har noen innflytelse på, slik at alle tidligere planer må vike. Det hadde vært annerledes om f.eks. huset til faren hans hadde brent ned eller noe sånt.

Du må si (helt rolig, men tydelig) fra til mannen din om at dette bryter med den avtalen dere hadde, og at det setter situasjonen tilbake til der den var før dere bestemte dere for å jobbe med saken. Han innser vel at farens invadering er et seriøst hinder for at dere får gjort nettopp det. Så må han velge om han skal manne seg opp til å si fra til faren om at den opprinnelige avtalen er det absolutte maksimum, eller om han med vitende og vilje skal framkalle en ny krise.

Du må gjerne minne ham på at det er mye tidsbruk og arbeid forbundet med å være deltidspappa til småbarn.

[Gjest sola mi]

Er enig med de andre her inne. Dette kan ikke fortsette. Selv bor jeg i nærheten av svigers og ser de ofte, men hadde jeg hatt besøk hver dag så hadde jeg ikke klart å bo her. Privatliv har alle bruk for.

Her må du bare sette hardt mot hardt. Enten snakker mannen din med faren sin og avtaler kun disse tre månedene eller så flytter du ut med ungene! I sommer kan du leie campingvogn eller ligge i telt e.l. så kan din mann begynne å savne dere.

Hvis dette ikke hjelper så er ikke mannen din glad nok i dere mener jeg. Han bør få seg en vekker for å redde ekteskapet.

Deres forhold vil ødelegges helt så lenge dere ikke kan få privatliv hjemme.

Her må du stå på og vise styrke. Ønsker deg lykke til.

[PieLill]

Det er ikke normalt å gjøre sånt, så ikke tenk på at du egentlig burde godta det.

Jeg husker du skrev her om at det gikk mot samlivsbrudd. Mannen din vet dermed at dere har hatt seriøse problemer, det er ikke "bare" at du syter litt akkurat nå. Det burde gjøre ham klar over at det er reell fare for at dette blir dødsstøtet for samlivet deres. Han kan ikke betrakte farens luner som en slags naturkatastrofe som ingen har noen innflytelse på, slik at alle tidligere planer må vike. Det hadde vært annerledes om f.eks. huset til faren hans hadde brent ned eller noe sånt.

Du må si (helt rolig, men tydelig) fra til mannen din om at dette bryter med den avtalen dere hadde, og at det setter situasjonen tilbake til der den var før dere bestemte dere for å jobbe med saken. Han innser vel at farens invadering er et seriøst hinder for at dere får gjort nettopp det. Så må han velge om han skal manne seg opp til å si fra til faren om at den opprinnelige avtalen er det absolutte maksimum, eller om han med vitende og vilje skal framkalle en ny krise.

Du må gjerne minne ham på at det er mye tidsbruk og arbeid forbundet med å være deltidspappa til småbarn.

"Han kan ikke betrakte farens luner som en slags naturkatastrofe som ingen har noen innflytelse på, slik at alle tidligere planer må vike. Det hadde vært annerledes om f.eks. huset til faren hans hadde brent ned eller noe sånt."

Nettopp. Der tror jeg du har problemet i et nøtteskall!

Dessuten kan man selv ved en brann klare å stable en bedre midlertidig løsning på beina på mindre enn 3 mndr.

mvh

[jubalong70]

Jeg skjønner deg kjempegodt, jeg. Det er så sin sak når det er en krise av noe slag, da stiller man selvsagt opp, men at svigerfar bare finner det for godt å oppta all deres fritid (nesten i alle fall), det er ikke greit!

Jeg skjønner også at du kvier deg for å snakke med mannen din om dette, men har du egentlig noe valg?

Om svigerfra blir boende kommer du til å sprekke en dag, og all gørra du har opparbeidet kommer til å flyte over. Da er det vel bedre at du setter deg ned sammen med mannen din og forklarer hvordan du føler det. Du kommer med vektige argumenter her i innlegget - bruk dem.

Lykke til

[Lillemus]

Er det noen her som er totalt blåst så er det definitivt svigerfar som tar seg til rette på en slik måte! Han må jo mangle sosiale antenner fullstendig?!

Jeg er veldig glad i mine svigerforeldre, men å ha dem så tett innpå hele sommeren, hver eneste dag? Aldri i verden!