Når menigheten rakner...

[Gjest troende - men ikke til alt]

Har vært medlem i en menighet i flere år, giftet meg med et annet medlem, har barn som er født og oppvokst i dette miljøet og har venner her.

Så oppstår den situasjonen at det kommer en ny leder hit. Han har litt nyere, mer spennende ideer enn det som har vært før. Øyeblikkelig går tidligere ledere og deres venner til motangrep både mot personen og det han står for og de verste beskyldninger om at han forsøker å skape splid i menigheten, ikke er det han utgir seg for, forsøker å "stjele" menigheten, oppstår.

Sannheten er bare at han har nye ideer, noen - men langt fra alle - andre metoder, vinner ungdommenes interesse, blant annet, og ganske mange av oss voksnes, også. I grunnen har vi lenge lengtet etter et friskt pust...

Nå har vi to leirer. "Vår" leir, som sier at det er høyt nok under taket til at det er rom for alle her. Og "de andres" leir, som mener at alle som er på "vår" side er ute etter å splitte og ødelegge menigheten og rive ned alt det "de andre" møysommelig har bygget opp gjennom mange - unnskyld uttrykket - eneveldende - år.

Problemet er at fordi vi - som familie - i alle år har tilhørt denne menigheten, er alle vennene våre der - alle dem vi naturlig ville ha bedt om råd og veiledning fra. I tillegg har barna venner på tvers av disse to leirene og det hender de overhører mistenkeliggjøring av oss og "vår" leir når de besøker vennene sine.

Alle mulige forsøk på å megle har ikke ført fram. "De andre" - som i alle år har styrt menigheten slik de mener er best - og heller ikke har hørt på særlig mange andre meninger enn sine egne - vil ikke under noen omstendighet samarbeide. Den nye lederen må gå - det er deres eneste alternativ.

Og da er det at jeg som mor begynner å vurdere å skifte menighet - men nøler fordi barna hører til der, og har gjor det hele livet.

Hva er det "mest voksne" å gjøre i en slik situasjon: Late som ingenting overfor barna, og vente på at dette går over? Eller å ta kampen opp - noe som neppe er noe alternativ. Eller rett og slett slutte i denne menigheten og se oss om etter andre venner. Problemet er at denne menigheten er den eneste av sitt slag der vi bor - så hvis vi går nå, mister vi hele det religiøse nettverket vårt.

Dette er en konflikt som ikke kommer til å slutte etter en stund. Vi var gjennom akkurat det samme for noen år siden, så dette vil høyst sannsynlig skje hver gang noen nye - tanker eller metoder eller personer - kommer til menigheten og gjør noe som ikke ble gjort før...

Alle vi i familien trenger et nettverk, venner vi føler oss trygge sammen med, og som vi kan dele vår tro med. Holder man da ut med denne uutholdelige situasjonen som nå er oppstått - eller må man faktisk gå, kanskje til og med flytte - for å finne nye venner. Ingen forlystelig tanke - vi trives i vårt nærmiljø, jobbene våre, skolen. Er det noen som har opplevd noe lignende og/eller som kan gi råd eller si oss hvor vi kan få råd i en slik situasjon?

Jeg vil legge til at dette ikke er snakk om noen sekt, men en helt vanlig menighet som faktisk skryter av hvor inkluderende den er og alltid har vært...

[Gjest kvinne 46]

Eg har egentleg ingen gode råd, men har kjent på slike ting du skriv om. For meg har det enda opp med at eg er medlem i ei pinsemenighet i næraste by og er med i ei gruppe der, hjelper til på bedehuset her, skal gifte meg i statskirka, går i gruppe i ei såkalla "sekt" (det skjerper og utfordrer meg). Overalt har eg nære venner. Og som venner er forskjellige, og eg har forskjellig glede av, så er menighetene forskjellige og utfyller meg. Og over alt prøver eg å vere ein aktiv bidragsyter ved å vere MEG.

Barna går mest i det lokale miljøet med dei aktivitetane som er tilrettelagt for dei.

Det hadde vore deileg å kunne "slappe av" i ei menigheit, men eg orker ikkje å kaste bort tida på konflikter osv.

[Gjest troende - men ikke til alt]

Eg har egentleg ingen gode råd, men har kjent på slike ting du skriv om. For meg har det enda opp med at eg er medlem i ei pinsemenighet i næraste by og er med i ei gruppe der, hjelper til på bedehuset her, skal gifte meg i statskirka, går i gruppe i ei såkalla "sekt" (det skjerper og utfordrer meg). Overalt har eg nære venner. Og som venner er forskjellige, og eg har forskjellig glede av, så er menighetene forskjellige og utfyller meg. Og over alt prøver eg å vere ein aktiv bidragsyter ved å vere MEG.

Barna går mest i det lokale miljøet med dei aktivitetane som er tilrettelagt for dei.

Det hadde vore deileg å kunne "slappe av" i ei menigheit, men eg orker ikkje å kaste bort tida på konflikter osv.

Tusen takk for svaret ditt!

Du har nok rett - å bidra ved å være Meg - og å ikke bruke opp livet på konflikter. Så får jeg heller gå flere steder. Takk igjen!

[Gjest gösta]

Kan dere ikke ha ett nettverk utenom menigheten da? Behold kontakten med de dere føler for i menigheten og prøv å finne nye venner utenom.

[mrxx]

Kristendommen på sitt "beste".

Lurer på om dette er god oppførsel for en kristen??

[Mista nikket]

Hvordan kom den nye lederen til dere? Er vel en grunn til at det skjedde.

[Gjest kvinne 46]

Kristendommen på sitt "beste".

Lurer på om dette er god oppførsel for en kristen??

Kristendommen ser ikkje bedre ut enn det vi mennesker gjer den til - slik som alle religioner ;-)

[mrxx]

Kristendommen ser ikkje bedre ut enn det vi mennesker gjer den til - slik som alle religioner ;-)

Det er sant. Religion er roten til utrolig mye vondt og faenskap.

[Gjest kvinne 46]

Det er sant. Religion er roten til utrolig mye vondt og faenskap.

Når religionen sei; "du skal elske din neste som deg sjølv", og menneske ikkje gjer det, så er det vel menneske som er roten til det vonde og ikkje religionen? :-)

[mrxx]

Når religionen sei; "du skal elske din neste som deg sjølv", og menneske ikkje gjer det, så er det vel menneske som er roten til det vonde og ikkje religionen? :-)

Tja, det er så, men det er nå slik de praktiserer da, med dekning i religionen. Alt er jo menneskeskapt.

[Bookworm]

Når religionen sei; "du skal elske din neste som deg sjølv", og menneske ikkje gjer det, så er det vel menneske som er roten til det vonde og ikkje religionen? :-)

...og du mener at religion ikke er menneskeskap???

[Lillemus]

...og du mener at religion ikke er menneskeskap???

Hvordan kan de som er sterkt religiøse tro at religion er menneskeskapt? De mener jo at en eller annen gud skapte mennesket.

[Gjest noen forslag]

Tusen takk for svaret ditt!

Du har nok rett - å bidra ved å være Meg - og å ikke bruke opp livet på konflikter. Så får jeg heller gå flere steder. Takk igjen!

Hva man kan lære ut av det: Menigheter er ikke alltid stabile, sviktende ledere kan bli så vondt du beskriver. Både menigheter og mange andre organisasjoner sliter med å håndtere dårlige ledere på god måte. Du må bare passe på å bygge ditt nettverk på de menneskene du tror du og din familie er best tjent med. Og da nettverk både innenfor og utenfor menigheten. Jesus hadde også noen ord om sviktende ledere, og de ordene bør man merke seg.

Prøv også dette nettstedet: http://fellesskap.jesusonline.no/fellesskap/index.php

[Bookworm]

Hvordan kan de som er sterkt religiøse tro at religion er menneskeskapt? De mener jo at en eller annen gud skapte mennesket.

Joda, jeg skjønner at de som virkelig tror på dette, ikke tror at religion er menneskeskapt. Men det beste beviset på at det faktisk er det, er at det finnes flere religioner i verden. Hvis det virkelig fantes noen guddom, så ville ikke den ha vært forskjellig avhengig av hvor man ble født...

[Gjest kvinne 46]

Joda, jeg skjønner at de som virkelig tror på dette, ikke tror at religion er menneskeskapt. Men det beste beviset på at det faktisk er det, er at det finnes flere religioner i verden. Hvis det virkelig fantes noen guddom, så ville ikke den ha vært forskjellig avhengig av hvor man ble født...

På mange måter er vel religionane menneskeskapt. Ein eller anna har fått ei åpenbaring el. og fått tilhengere. Abraham er vel kristendommen sin far.

Når barna mine spør meg kva som er den rette Guden, så sei eg dei må finne ut av det sjølv. MEN eg hadde valgt ein gud som elsker menneskene, og det er det ikkje så mange gudar som gjer. At vi kristne ikkje er gode eksempel er eg heilt enig i.

Eg trur den dagen vi står framfor "Vår Herre" får vi oss ein overraskelse. Det som var viktig i hans auge har vi ikkje brydd oss om.

Og så er vi også eit resultat av våre tradisjoner. Det er ganske tøfft å meine noko anna enn "alle" andre.