noen her..?

[Pus123]

Som har unger som har vokst opp på morsmelkerstatning? Jeg har hatt brystbetennelse og vært sinnsykt mye plaget med puppene, så nå har jeg valgt å slutte å amme, er så mye ammepress. alle som forventer at du skal amme. Orker ikke å ha noe mer smerte lengre, vil ha det kjekt oppi det hele også, pluss at ungen virker mye mer fornøyd

[Gjest mij]

selvsagt skal du ikke på død og liv amme, ungen din vil klare seg helt fint på mme. Som du sier - du skal jo nyte å ha unger også. Du har vært flink, og har ingen grunn til å ha drålig samvittighet!! :-)

[Lillemus]

Eldstemann fikk morsmelk i 6 uker, etter det mme, han er (tross sin livstruende hjertefeil!) definitivt familiens friskeste medlem og vi andre er ikke mye syke vi heller!

Snuppa fikk morsmelk til hun var 10-11 mnd og hun har vært _mye_ mer syk enn broren....

[Åsemor]

Mamming er viktigere enn amming.

[Mrs. Wallace]

For å sitere Gro Nylander: "Morsmelk er det beste, men morsmelkerstatning er absolutt godt nok".

Og godt nok er nok, rett og slett. Så legg dårlig samvittighet til side og kos deg med barnet ditt, du. Det er mange av oss som er vokst opp på erstatning, undertegnede inkludert. ;o)

[org]

Mamming er viktigere enn amming.

Godt svar!

[Gjest AveM]

Når du nå har bestemt deg for å slutte kan du tenke på alle fordelene det er ved å gi mme. Du slipper flere ammeproblemer. Barnet sover muligens lenger pga at h*n blir mettere av mme enn morsmelk. Metthetsfølelsen varer lenger. Barnet kan få mat av andre, særlig pappaen og evt søsken kan knytte sterkere bånd til barnet når de får gi mat. Du blir friere, slipper å tenke på ammetider når du er ute og farter.

Ikke ha dårlig samvittighet Folk legger seg opp i så mye. Jeg fikk noen kommenaterer på at jeg ammet minstepia veldig lenge, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg kjenner mange som har kuttet ut morsmelka tidlig, og de barna er sunne og friske. Kos deg heller med den lille )

[Pus123]

Eldstemann fikk morsmelk i 6 uker, etter det mme, han er (tross sin livstruende hjertefeil!) definitivt familiens friskeste medlem og vi andre er ikke mye syke vi heller!

Snuppa fikk morsmelk til hun var 10-11 mnd og hun har vært _mye_ mer syk enn broren....

han er jo bare ei uke gammel, det jeg tenker, at det er for tidlig å slutte? men ser ikke noen grunn til å sitte og pine meg selv gjennom dette, og ha et rent helvete når både jeg og babyen kan få det bedre.. han har vært veldig utålmodig, men i dag da vi gidde han erstatning sover han som bare det0

[filiokus81]

Som Mrs. Wallace sier; mme er absolutt bra nok.

Men når det er sagt, så syns jeg du skulle prøve å bite tennene sammen litt til, én uke er tross alt ikke lang tid. De aller aller fleste sliter i større eller mindre grad med ammingen i begynnelsen. Jeg hadde fortsatt skorper på brystvortene som sprakk opp og blødde ved hver amming da minstemor var 1 uke gammel.

Nå er hun 17 dager gammel, og ammingen er allerede mye mindre smertefull.

Så hvis du holder ut noen uker til, er jeg sikker på at alt blir bedre! Jeg vet hvor vondt det er nå, men prøv å fokusere på at det er det beste for babyen din. Dessuten er amming utrolig praktisk; du har alltid fersk temperert melk tilgjengelig, og ingenting som må kokes etter hver gang )

[Torv]

Jeg vokste opp på MME, og jeg kan skrive under på at jeg er kjempeflott altså!! :0)

Vel, for å slutte med flåseriet, så kan jeg si at du må gjøre det som er best for deg og barnet nå.

Strever du mye med amming, blir du stresset og irritabel, det merker barnet, og du kan få et urolig barn.

Selv syntes jeg at det å amme var det mest lettvinte for meg, men det var jo fordi det var så enkelt. SLippe å varme opp, huske på å blande og ta med etc.

Men, i de tilfeller hvor amming ikke funker som det skal, er det ikke lettvint lengre.

og jeg er overbevist om at barn oppvokst på mme ikke lider noen nød.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for å gjøre.

[cizz]

Jeg har en fantastisk fin gutt som har vokst opp på morsmelkerstatning! Han er både frisk og intelligent og sprek og er absolutt midt på kurven sin sånn vekstmessig sett (noen er jo så ivrige å fortelle at de som får mme blir så store og tjukke...tull og tøys....).

Jeg strevde som deg veldig med ammingen da han ble født, og alle rundt meg som sa at amming er da så lettvint, jeg hadde bare mest lyst til å deise noen i hodet.... guttungen gråt og gråt og fikk ikke tak i puppen, da melka endelig kom etter fem dager hadde han mistet interessen. Strevde en stund med skjold, men ga opp til slutt det også.

Og det går så fint med han! Da vi endelig kuttet ut ammingen senket freden seg i huset, både for voksne og barn, og vi kunne endelig bruke tiden på å kose oss og bli kjent istedet for skrik og bekymringer døgnet på tamp.

Når det er sagt, så ammer jeg nå nr to. Og det går så fint! Og endelig skjønner jeg hva de snakket om de som sa at amming er så lettvint. For når det funker, så er det jo det. Maten er med hvor man går, og det trengs mindre planlegging for å komme seg ut av huset. Akkurat det er kjempedeilig! Men jeg merker veldig mye annet i forbindelse med ammingen også. Jeg merker at hun er mye mindre i stand til å finne roen selv i forhold til det førstemann ble, pappaen og jeg var dessuten mye mer likestilt med han i forhold til hva vi er nå. I tillegg så savner jeg veeeeldig det at det er mye lettere å få rutiner rundt soving/spising med flaske i forhold til pupp.

Det tok meg fem uker å få ammingen til denne gangen, men jeg hadde så veldig lyst og fikk mye bedre hjelp nå enn forrige gang. Jeg tror at når man som førstegangsfødende sier at man strever, så er hjelpepersonene litt sånn overbærende "jaja, alle strever jo litt, bare prøv litt til du, bare legg til brystet ofte, bare-bare-bare". Når jeg nå som andregangsfødende fortalte om mine ammeerfaringer fra sist ble jeg tatt mye mer på alvor og har fått myyye mer hjelp. Derfor fikk jeg det til, til slutt, etter fem uker med pumping, flasking, amming, skjold, et opplegg uten like. Men det funker som bare det nå!! Store deler av årsaken til at jeg fikk det til denne gangen var at de rundt meg var mer avslappet og var mer "jaja, da gir vi litt flaske siden det ikke gikk akkurat nå, så slapper dere av litt og hun blir mett, og så prøver vi igjen med puppen neste gang". Det gjorde at jeg ble mye mer avslappet og klarte å motivere meg til å prøve igjen selv om det var vanskelig. Jeg hadde ikke barnets "liv" hengende over meg på samme måte, presset ble ikke like stort og det gjorde at jeg slappet av og fikk det til etterhvert. Men fem uker tok det.....

Så mitt råd til deg er : gi flaske! hvis du føler at det gjør dere alle sammen mer avslappet! Men jeg vil også be deg om å ikke gi opp ammingen enda. Det er mange som strever, og jeg er sikker på at dere blir alle mer opplagte til å prøve videre når dere vet at ungen ble hvertfall mett i sted..... Hvis du klarer kan du jo pumpe deg, jeg jorde hvertfall det de første to månedene.

Masse masse lykke til!! Og uansett hva du ender opp med, flaske eller pupp, så kommer barnet ditt til å ha det helt strålende sammen med deg. Det er viktigst å klare å være mamma!! Hilsen fra en med begge erfaringer,