Barn som ødlegger

[Gjest back wealch]

Det er så mange barn som herper og ødlegger! Og gjerne med foreldrene som tilskuere..

Var på et museum med fisker/sjøstjerne og div som barna kunne få ta på. Der er det drittunger som kaster kråkeboller og sjøstjerner, og i det heletatt ikke kunne oppføre seg. Med foreldre som bare smiler til de.

Også andre steder virke det som om det er om og gjøre å banke, rive og ødelegge mest mulig.

Tør eller gidder ikke foreldre å snakke til barna sine? Tenker de at det er ferie og vi vil ikke krangle?

Hva gjør dere, lar dere barna holde på, eller snakker dere til dem om de over-utfolder seg?

[Lillemus]

Jeg snakker selvfølgelig til mine om de herjer villt! De får røre seg, men bråk og utidig oppførsel, ødeleggelser og slikt på offentlige steder er overhode ikke tillatt for mine.

[Gjest Elextra]

Selvsagt snakker vi til barna våre, men ofte venter vi med den store alvorspraten til vi er for oss selv. Ville imidlertid neppe smilt og lett om de hadde ødelagt ting med vilje.

[jubalong70]

Jeg er definitivt like streng når det er ferie som til vanlig. Og jeg hadde over hodet ikke tolerert at mine barn kastet levende dyr!!!

[Ulrikke]

Noen tøyler er løsere i ferien - som leggetider, måltider, litt HVA man spiser osv...

Å plage dyr, ødelegge andres ting/offentlig eiendom osv, er på ingen måte lov uansett om det er ferie eller ikke - og vi hadde umiddelbart gått derifra om de hadde begynt med noe sånt (noe som ikke er sannsynlig, heldigvis) og ikke sluttet ved tilsnakk.

[black wealch]

Jeg er definitivt like streng når det er ferie som til vanlig. Og jeg hadde over hodet ikke tolerert at mine barn kastet levende dyr!!!

Men hadde du snakket til andres barn?

Jeg gjør ikke det, om det ikke er veldig ekstremt. Men har veldig lyst enkelte ganger....

[Dorthe]

Jeg hadde blitt rasende hvis det var min unge og nesten like rasende hvis jeg så andre unger gjøre det.

Men jeg snakker til andres unger etter å ha skjønt at mange har latt oppdragelsen skli ut.

[Dorthe]

Men hadde du snakket til andres barn?

Jeg gjør ikke det, om det ikke er veldig ekstremt. Men har veldig lyst enkelte ganger....

Jeg tror det er viktig at andre snakker til uoppdragne unger. Det trengs et helt samfunn for å oppdra en unge. Barnehage, skole, sfo, naboer og andre har lov til å si ifra dersom unger går langt over streken.

[Gjest annlovinda]

Mine barn får ikke lov å oppføre seg som de vil, ferie eller ikke. Oppføre seg skal man uansett.

Er det andre barn som oppfører seg for ille, så snakker jeg til dem. Og håper da at andre snakker til mine barn om de skulle oppføre seg stygt.

[black wealch]

Jeg tror det er viktig at andre snakker til uoppdragne unger. Det trengs et helt samfunn for å oppdra en unge. Barnehage, skole, sfo, naboer og andre har lov til å si ifra dersom unger går langt over streken.

Jeg snakker til unger som er på besøk her, og også også "ute" om de ikke har foreldrene med.

Men, synes det er vanskelig å si noe når foreldrene er med, selv om jeg er passe irritert over oppførselen... Blir liksom å legge seg opp i andres saker.

[jubalong70]

Men hadde du snakket til andres barn?

Jeg gjør ikke det, om det ikke er veldig ekstremt. Men har veldig lyst enkelte ganger....

Det kommer litt an på. Noen ganger kan jeg si i fra, mens andre ganger tør jeg ikke...

[Linnea78]

Jeg sier i fra om barn ikke oppfører seg som de skal(hvis det er ekstermt). Selvsagt gir jeg beskjed til frøken her i huset også når hun ikke oppfører seg. Foreløpig er hun jeg bare 2 år, så det er ikke all verdens krumspring.

Har tom gitt beskjed til voksne en gang som ikke oppførte seg bra, men de glante meget stygt på meg. Var i en dyrehage, det stod stort skilt "Ikke mat bjørnene" og disse voksne stod og kastet mat ned til dem. De snakket foresten norsk så jeg vet at de forstod. Ikke rart kanskje at barn ikke klarer å følge regler når de voksne heller ikke gjør det.

[tzatziki1365380058]

Ville aldri akseptert sånn oppførsel fra ungene mine - verken til hverdag eller fest

Men jeg tror nok at våre grenser i noen tilfeller er litt løsere enn enkelte andres, og at noen nok vil synes at vi er altfor løssluppne med ungene våre. Slike ulikheter vil alltid finnes tror jeg , og vi er nødt til å oppdra ungene våre slik VI mener er rett, selv om det kanskje kan irritere andre. Sånn er det bare, naturligvis forutsatt at det ikke går ut over andre - enten det er mennesker eller dyr.

For eksempel lot jeg barna mine leke med en ball inne i en sportsbutikk en dag vi skulle kjøpet noe dyrt som krevde litt "overveielse". Der bråkte sikkert mer enn noen satte pris på (på ingen måte øredøvende støy, altså), og etterpå slo det meg at noen muligens hadde reagert på at vi lot dem holde på.

[Gjest Nei og nei og nei]

Jeg tror det er viktig at andre snakker til uoppdragne unger. Det trengs et helt samfunn for å oppdra en unge. Barnehage, skole, sfo, naboer og andre har lov til å si ifra dersom unger går langt over streken.

Men hva vet du om en fremmed unge?

En kan ikke se på min sønn at han har en diagnose. Han er 8 1/2 år.

Han kan virke veldig uoppdragen noen ganger, og det hjelper INGENTING at vi snakker til han.

Og hadde noen andre snakket hardt til han(for at vi foreldre ikke klarer å oppdra) så hadde ikke DET gjort han noe bedre. Heller motsatt.

Han har adferdsproblemer, han er ikke uoppdragen pga oss foreldre.

Eller hva med i går? Min så ellers rolige og veldig greie 4-åring fikk et anfall av løping i en butikk på et kjøpesenter. Han løp rundt i ca 5-10 min før jeg fikk tak i han. Og da var han sint og slo meg. Ei som sto i køen foran meg, etter at jeg fikk fanget han, kom med et par velmente råd til meg. Gadd jo ikke å si at han er nr 5 i rekka. At han er veldig stille og rolig, at han er kjempegrei å ha med å gjøre, og at han nesten krever litt lite oppmerksomhet i det daglige, fordi han leker så godt alene.

For jeg SÅ hva hun tenkte! Hun tenkte at jeg hadde en kjempe-uoppdragen unge, og at jeg ikke klarte å passe på han! Men sannheten er at han aldri har gjort noe lignende før, at han bare fikk et slags anfall.

[Gjest jo og jo og jo]

Men hva vet du om en fremmed unge?

En kan ikke se på min sønn at han har en diagnose. Han er 8 1/2 år.

Han kan virke veldig uoppdragen noen ganger, og det hjelper INGENTING at vi snakker til han.

Og hadde noen andre snakket hardt til han(for at vi foreldre ikke klarer å oppdra) så hadde ikke DET gjort han noe bedre. Heller motsatt.

Han har adferdsproblemer, han er ikke uoppdragen pga oss foreldre.

Eller hva med i går? Min så ellers rolige og veldig greie 4-åring fikk et anfall av løping i en butikk på et kjøpesenter. Han løp rundt i ca 5-10 min før jeg fikk tak i han. Og da var han sint og slo meg. Ei som sto i køen foran meg, etter at jeg fikk fanget han, kom med et par velmente råd til meg. Gadd jo ikke å si at han er nr 5 i rekka. At han er veldig stille og rolig, at han er kjempegrei å ha med å gjøre, og at han nesten krever litt lite oppmerksomhet i det daglige, fordi han leker så godt alene.

For jeg SÅ hva hun tenkte! Hun tenkte at jeg hadde en kjempe-uoppdragen unge, og at jeg ikke klarte å passe på han! Men sannheten er at han aldri har gjort noe lignende før, at han bare fikk et slags anfall.

Diagnose eller ikke - jeg hadde DEFINITIVT snakket til et barn som plaget levende vesen, enten det er kråkeboller, krabber, katter, fisk eller fugl.

Mener du virkelig at ingen bør forklare 8-åringen din at det er galt å plage dyr???

Ville du ikke sagt det selv???

[frosken]

Men hva vet du om en fremmed unge?

En kan ikke se på min sønn at han har en diagnose. Han er 8 1/2 år.

Han kan virke veldig uoppdragen noen ganger, og det hjelper INGENTING at vi snakker til han.

Og hadde noen andre snakket hardt til han(for at vi foreldre ikke klarer å oppdra) så hadde ikke DET gjort han noe bedre. Heller motsatt.

Han har adferdsproblemer, han er ikke uoppdragen pga oss foreldre.

Eller hva med i går? Min så ellers rolige og veldig greie 4-åring fikk et anfall av løping i en butikk på et kjøpesenter. Han løp rundt i ca 5-10 min før jeg fikk tak i han. Og da var han sint og slo meg. Ei som sto i køen foran meg, etter at jeg fikk fanget han, kom med et par velmente råd til meg. Gadd jo ikke å si at han er nr 5 i rekka. At han er veldig stille og rolig, at han er kjempegrei å ha med å gjøre, og at han nesten krever litt lite oppmerksomhet i det daglige, fordi han leker så godt alene.

For jeg SÅ hva hun tenkte! Hun tenkte at jeg hadde en kjempe-uoppdragen unge, og at jeg ikke klarte å passe på han! Men sannheten er at han aldri har gjort noe lignende før, at han bare fikk et slags anfall.

Jeg er enig med Dorthe i at alle må ta del i oppdragelsen av unger. Jeg sier alltid i fra dersom jeg ser unger gå langt over streken, enten jeg kjenner ungen eller ikke. Men jeg sier i fra på en ordentlig måte, ut i fra at hensikten min ikke er å være ekkel mot ungen men å bidra på en positiv måte.

Det jeg derimot aldri ville ha funnet på er å belære foreldre om barneoppdragelse, og jeg blander meg aldri inn i foreldres grensesetting.

Jeg synes ikke det blir feil om man sier i fra til en unge som man i etterkant skulle få vite har spesielle vansker som forårsaker den dårlige oppførselen. Hvis man ikke sier i fra og det er andre barn til stede, så er man på en måte med på å godkjenne slik oppførsel. Derfor synes jeg man skal påtale det som foregår, men jeg synes som sagt at det kan gjøres på en ok måte i forhold til barnet.

(Jeg er vokst opp med en mor som hadde et positivt forhold til alle "verstingene" i nabolaget. Hun sa fra mer enn de fleste, men kjeftet mindre enn de fleste. Hun klarte blant annet å få de store "vanskelige" guttene som oppholdt seg i nærheten til å hjelpe til når hun hadde ansvaret for små speiderjenter, ingen skjønte hvordan hun fikk dem engasjert da de normalt hadde som agenda å forsøke å ødelegge den aktivitet som foregikk...)

[Dorthe]

Men hva vet du om en fremmed unge?

En kan ikke se på min sønn at han har en diagnose. Han er 8 1/2 år.

Han kan virke veldig uoppdragen noen ganger, og det hjelper INGENTING at vi snakker til han.

Og hadde noen andre snakket hardt til han(for at vi foreldre ikke klarer å oppdra) så hadde ikke DET gjort han noe bedre. Heller motsatt.

Han har adferdsproblemer, han er ikke uoppdragen pga oss foreldre.

Eller hva med i går? Min så ellers rolige og veldig greie 4-åring fikk et anfall av løping i en butikk på et kjøpesenter. Han løp rundt i ca 5-10 min før jeg fikk tak i han. Og da var han sint og slo meg. Ei som sto i køen foran meg, etter at jeg fikk fanget han, kom med et par velmente råd til meg. Gadd jo ikke å si at han er nr 5 i rekka. At han er veldig stille og rolig, at han er kjempegrei å ha med å gjøre, og at han nesten krever litt lite oppmerksomhet i det daglige, fordi han leker så godt alene.

For jeg SÅ hva hun tenkte! Hun tenkte at jeg hadde en kjempe-uoppdragen unge, og at jeg ikke klarte å passe på han! Men sannheten er at han aldri har gjort noe lignende før, at han bare fikk et slags anfall.

Jeg hørte akkurat om en som drepte en 8 uker gammel valp ved å kaste den i bakken så den brakk ryggen. Jeg hadde definitivt snakket til den ungen enten h*n hadde en diagnose eller ikke.

Mener du virkelig at unger med diagnoser ikke skal rettledes i det hele tatt og at andre bare skal stå å se på at de er slemme. Minstemann er ikke alltid av de letteste, men jeg blir da ikke forbannet om noen snakker til ham når han gjør noe han ikke får lov å gjøre.

[Gjest nei og nei og nei]

Jeg hørte akkurat om en som drepte en 8 uker gammel valp ved å kaste den i bakken så den brakk ryggen. Jeg hadde definitivt snakket til den ungen enten h*n hadde en diagnose eller ikke.

Mener du virkelig at unger med diagnoser ikke skal rettledes i det hele tatt og at andre bare skal stå å se på at de er slemme. Minstemann er ikke alltid av de letteste, men jeg blir da ikke forbannet om noen snakker til ham når han gjør noe han ikke får lov å gjøre.

Tror ikke du helt skjønte hva jeg mente her.

Jeg svarte på grunnlag av at noen her skrev om uoppdragne unger. Ikke om hva de hadde gjort.

Du må da skjønne at jeg syns det er helt ok at noen snakker til han om han skulle gjøre noe slikt som å være slem, men det er han aldri, så derfor tenkte jeg ikke på det.

Jeg mener generelt UOPPDRAGNE unger jeg.

Men med dette ser jeg igjen at mennensker rundt ikke forstår uansett!

[Gjest nei og nei og nei]

Diagnose eller ikke - jeg hadde DEFINITIVT snakket til et barn som plaget levende vesen, enten det er kråkeboller, krabber, katter, fisk eller fugl.

Mener du virkelig at ingen bør forklare 8-åringen din at det er galt å plage dyr???

Ville du ikke sagt det selv???

Selvfølgelig. En er da ikke helt blåst heller.

Jeg snakket ikke om å plage levende vesener.

Snakker generelt om å snakke til barn som ses på som "uoppdragne".

Ikke som er slem mot noen, eller har gjort herværk osv.

Nytter uansett ikke å forklare seg, dere skjønner ikke hva jeg mener uansett.

[sant å si]

Selvfølgelig. En er da ikke helt blåst heller.

Jeg snakket ikke om å plage levende vesener.

Snakker generelt om å snakke til barn som ses på som "uoppdragne".

Ikke som er slem mot noen, eller har gjort herværk osv.

Nytter uansett ikke å forklare seg, dere skjønner ikke hva jeg mener uansett.

Trådstarter fokuserte på barn som plaget kråkeboller og sjøstjerner, eller generelt "banke, rive og ødelegge mest mulig".

Du må da vel kunne se nyanseforskjellen her? Jeg "belærer" ikke foreldrene når ungene deres oppfører seg dårlig, og jeg blander meg heller ikke inn om en 5-åring løper rundt og bråker - så lenge h*n ikke ødelegger noe.

Men hvis adferden er som nevnt i første avsnitt, så kan du være sikker på at jeg sier ifra! Om ungen har en diagnose eller ei, har da ingen ting å si.

Jeg er mor til en 12-åring med AD/HD og tilliggende adferdsvansker, og jeg setter faktisk pris på at andre voksne snakker til ham, så lenge de ikke kjefter eller er ufine mot ham. Jeg tar det slett ikke som en kritikk av meg som forelder (selv om det muligens kan hende at det hos fremmede ligger litt kritikk der fra tid til annen...)

I mange tilfeller er slik korrigering/kommentering til hjelp for meg, det forsterker det jeg selv sier, og demper inntrykket (som han av og til sitter igjen med) av at jeg "maser og kjefter bestandig".

Får han tilbakemelding fra andre enn meg på at dette ikke er akseptert oppførsel, så virker dette positivt. Omvendt har jeg bedt de som kjenner ham godt, om å forsterke positivt (rose, kommentere) når han takler en situasjon som kunne by på problemer for ham.

DET forventer jeg selvsagt ike at fremmede skal gjøre - pga. det litt "urettferdige" i saken: Når han oppfører seg dårlig, reagerer folk negativt (diagnosen har jo ingen fysiske kjennetegn) og når han er flink og klarer å ta seg inn igjen, er det ingen som sier noe - for da gjør han ikke annet enn det som forventes.