Barn som ødlegger

[Gjest nei og nei og nei]

Trådstarter fokuserte på barn som plaget kråkeboller og sjøstjerner, eller generelt "banke, rive og ødelegge mest mulig".

Du må da vel kunne se nyanseforskjellen her? Jeg "belærer" ikke foreldrene når ungene deres oppfører seg dårlig, og jeg blander meg heller ikke inn om en 5-åring løper rundt og bråker - så lenge h*n ikke ødelegger noe.

Men hvis adferden er som nevnt i første avsnitt, så kan du være sikker på at jeg sier ifra! Om ungen har en diagnose eller ei, har da ingen ting å si.

Jeg er mor til en 12-åring med AD/HD og tilliggende adferdsvansker, og jeg setter faktisk pris på at andre voksne snakker til ham, så lenge de ikke kjefter eller er ufine mot ham. Jeg tar det slett ikke som en kritikk av meg som forelder (selv om det muligens kan hende at det hos fremmede ligger litt kritikk der fra tid til annen...)

I mange tilfeller er slik korrigering/kommentering til hjelp for meg, det forsterker det jeg selv sier, og demper inntrykket (som han av og til sitter igjen med) av at jeg "maser og kjefter bestandig".

Får han tilbakemelding fra andre enn meg på at dette ikke er akseptert oppførsel, så virker dette positivt. Omvendt har jeg bedt de som kjenner ham godt, om å forsterke positivt (rose, kommentere) når han takler en situasjon som kunne by på problemer for ham.

DET forventer jeg selvsagt ike at fremmede skal gjøre - pga. det litt "urettferdige" i saken: Når han oppfører seg dårlig, reagerer folk negativt (diagnosen har jo ingen fysiske kjennetegn) og når han er flink og klarer å ta seg inn igjen, er det ingen som sier noe - for da gjør han ikke annet enn det som forventes.

Er enig i alt du skriver her.

Det er mere synet folk har på såkalte "uoppdragne" unger som gjør meg irritert.

Jeg og håper da folk snakker til sønnen min (på en ordentlig måte) hvis han skulle gjøre noe galt.

Men jeg vil ikke at andre skal se på oss som dårlige foreldre og han som en uoppdragen unge for det.