Forvirrende

[anina83]

Det er ingen logikk i mine tanker. Jeg vil gjøre meg usynlig, men det er det motsatte man blir ved å vandre rundt som et skjelett. Jeg _føler meg_ snill, underdanig og selvoppofrende, men dette er ikke noe andre vil rose. Jeg vet ingen ønsker at jeg skal gjennomgå en slik "lutring", det er bare i hodet mitt. Selvsagt synes folk jeg skal spise som alle andre. Men likevel er det noe som gjør at jeg skjemmes hvis jeg spiser normalt. Det er ikke noe _jeg_ har rett til. Da vil folk tenke at "jeg tar meg for mye til rette" og synes jeg er grådig og selvopptatt.

Det er ikke noe koselig å gå rundt slik, egentlig. Det er ensomt. Folk ser rart på en, folk unngår å møte blikket ditt. Føler seg som et utenomjordisk vesen. Selv farmor sluttet å møte blikket mitt og snakket nesten ikke med meg når hun var på besøk. Og venner sluttet å ta kontakt, ble skremt bort. Ikke minst hatet jeg meg selv for at jeg var et så dårlig forbilde for unge jenter.

Samtidig så er det en del av sannheten at jeg følte meg stolt som var så mager. Med det viste jeg selvdisiplin og viljestyrke. Jeg fikk til noe mange andre ikke får til. Og det var godt, for jeg opplever lite mestring ellers og kommer alltid til kort. Bestandig er noen flinkere. Jeg har så lyst til å være flink til noe.

Men samtidig - sykdommen er full av paradokser - følte jeg meg som en komplett mislykket samfunnsborger, som et utskudd. Skjemtes. Magerheten viste tvert om at jeg var en som har mislyktes med de viktige tingene, som skole og jobb. Jeg var en som falt utenfor. Jeg var bare en anorektiker. Ingen tenkte vel egentlig at jeg var "flink".

Men man møter likevel mer sympati som anorektiker enn som f.eks. narkoman. Det er vel fordi anorektikere gjerne forbindes med jenter som _egentlig_ er ressursterke, "snille og flinke".

Selv om jeg skjemmes over det, legger jeg heller ikke skjul på at jeg nøt omsorgen, de medfølende blikkene, oppmerksomheten - for det var noe jeg trengte sårt..

Likevel er det ikke _mange _medfølende blikk man får; de fleste ser bort når du passerer dem på gaten. Eller man blir bare sett rart på.

Man føler seg litt unnskyldt når man er anorektisk, og det er godt. Det _vises_ at man er psyk, at man ikke har det bra, i motsetning til ved depresjoner og andre psykiske lidelser. Det er sårt å bli oppfattet som frisk, mens man egentlig er psyk. Anoreksi gjør det synlig.

Men mest av alt skremmer man vekk.

[Gjest ex-sf selv.]

begynn på skole, få friske venner og bekjente som ikke kjente deg som syk, og ha det gøy med dem og få god selvfølelse ved å evt. lykkes med studier etc. Få den oppmerksomheten vi alle trenger ved å være deg selv, og ikke som psyk, det er en mye bedre følelse når du blir vant til det...

[Orio]

"Det er sårt å bli oppfattet som frisk, mens man egentlig er psyk." Det er kanskje det som er noe av problemet ditt? Du vet ikke lenger hvor du befinner deg, du er ikke like syk som du var, men du er heller ikke frisk. Samtidig ser du mye friskere ut, og det er lett for omverdenen å tro at en anorektiker som har lagt på seg er frisk. Når andre tror du er frisk blir det stilt flere krav til deg, og du blir ikke i like stor grad tatt hensyn til. Det er vanskelig å skulle ta ansvar for seg selv igjen etter å ha vært syk og fått masse hjelp. Men ingen kan vente at det er noe som skjer over natten, psykiateren din er der for å hjelpe deg på veien, støtte deg når du faller (som jeg tror du har gjort nå) og hjelpe deg til et godt og selvstendig liv.

[anina83]

begynn på skole, få friske venner og bekjente som ikke kjente deg som syk, og ha det gøy med dem og få god selvfølelse ved å evt. lykkes med studier etc. Få den oppmerksomheten vi alle trenger ved å være deg selv, og ikke som psyk, det er en mye bedre følelse når du blir vant til det...

Hei. Jeg tror du har rett. For å få til det må jeg mobilisere krefter! Må _ville_ gi livet en ny sjanse. Men hvordan skal jeg klare å ville det.. Jeg vil ville!

Godt å høre at du er blitt frisk. Motiverende å høre at det er mulig!

Takk for at du svarte meg

[anina83]

"Det er sårt å bli oppfattet som frisk, mens man egentlig er psyk." Det er kanskje det som er noe av problemet ditt? Du vet ikke lenger hvor du befinner deg, du er ikke like syk som du var, men du er heller ikke frisk. Samtidig ser du mye friskere ut, og det er lett for omverdenen å tro at en anorektiker som har lagt på seg er frisk. Når andre tror du er frisk blir det stilt flere krav til deg, og du blir ikke i like stor grad tatt hensyn til. Det er vanskelig å skulle ta ansvar for seg selv igjen etter å ha vært syk og fått masse hjelp. Men ingen kan vente at det er noe som skjer over natten, psykiateren din er der for å hjelpe deg på veien, støtte deg når du faller (som jeg tror du har gjort nå) og hjelpe deg til et godt og selvstendig liv.

"Det er kanskje det som er noe av problemet ditt? Du vet ikke lenger hvor du befinner deg, du er ikke like syk som du var, men du er heller ikke frisk."

Ja:) - Jeg tror dette er noe av essensen i det. Takk for at du hjelper meg å se det! Det er det å bli vant til å være her jeg er nå som ikke like syk. Venne seg til tanken på å skulle bli værende i livet. Ombestemme seg.

Kostlister funker dessverre ikke, men takk for tipset likevel:) Det som hjelper er argumenter for å spise og velge livet. Jeg ser dessverre mest fordeler ved å lukke meg inne i anoreksien for da har jeg det mye bedre med meg selv. Det er litt som å ta en pille.

Setter stor pris på at du har tatt deg tid til å svare meg.