leve eller dø?

[Gjest vil være anonym nå]

Det er vanskelig å snakke om det jeg nå vil skrive om. men jeg trenger å dele det med noen. Jeg tenker veldig mye på det å dø. jeg er så sliten. Hvor lang tid skal det ta før ting blir bedre? jeg har gått i terapi i mange år, føler jeg har kommet fremover men likevel så er alt så tungt. det er ikke en impuls som er kommet akkurat nå i det siste. jeg har tenkt på det å dø over en lengere periode. Det er en evig diskusjon i hodet mitt. Masse i meg sier at jeg HAR rett til selv å bestemme om jeg skal leve eller dø. at det er mitt valg. men så er det noe i meg som tenker på de som blir igjen. At de vil måtte leve med det resten av sine liv. jeg tror de ville kommet over det, men andre sier at det ville blitt et åpent sår som aldri ville bli helet. jeg tenker at de ville blitt lei seg med en gang, men så ville livet gått videre.

Jeg synes det er veldig vanskelig. Jeg er forferdelig sliten, har vært det veldig lenge nå, og jeg ser ikke noe lyspunkt. jeg vet ikke om jeg orker mer. men samtidig vil jeg ikke gjøre de rundt meg vondt. jeg er belastning nok som det er i live, så vil ikke bli en større belastning som død..

jeg er bare så forferdelig sliten.

[Gjest Lille nasse nøff]

Det er et vanskelig tema, som man ofte ikke "får" snakke om. Vet ikke om det er rett å si det, for det er jo ikke det som skal holde en i live. Men jeg tror ikke man kommer over det, når noen man bryr seg om dør på den måten. Jeg vet at jeg aldri ville gjort det.

Kanskje trenger man den, samvittigheten, fordi den er det eneste som holder en oppe når man ikke ser annet? Jeg vet ikke.

Tror man bare må våge å ta sjanen på at livet kommer til å ha mer å by på. Fine ting. Gode mennesker og glede. Stolthet.

Men det er ikke lett å være modig når man er et meget lite dyr. Det er forskrekkelig vanskelig. Og det er kanskje noe av det vanskeligste å våge. Å ta sjansen på at det kan bli bra når man ikke vet og ikke kan se håpet.

[Gjest who cares who i am]

sliter nok med det samme som deg... selv har jeg det litt motsatt,føler de rundt meg hadde "fortjent" at jeg dør.de gir jo faen i meg når jeg lever,so what\s the difference...

du er heldig som har noen som bryr seg:) ikke alle som har det...

ønsker deg likevel noe anna enn selvmord!håper du finner en grunn til å leve,f.eks dine nærmste...

[Gjest vil være anoym nå]

Det er et vanskelig tema, som man ofte ikke "får" snakke om. Vet ikke om det er rett å si det, for det er jo ikke det som skal holde en i live. Men jeg tror ikke man kommer over det, når noen man bryr seg om dør på den måten. Jeg vet at jeg aldri ville gjort det.

Kanskje trenger man den, samvittigheten, fordi den er det eneste som holder en oppe når man ikke ser annet? Jeg vet ikke.

Tror man bare må våge å ta sjanen på at livet kommer til å ha mer å by på. Fine ting. Gode mennesker og glede. Stolthet.

Men det er ikke lett å være modig når man er et meget lite dyr. Det er forskrekkelig vanskelig. Og det er kanskje noe av det vanskeligste å våge. Å ta sjansen på at det kan bli bra når man ikke vet og ikke kan se håpet.

ja, kanskje er det godt med den samvittigheten. Prøver å tenke at det ikke vil være slik for alltid, men det er ikke lett. det er vanskelig å la være å gjøre noe. jeg har på en måte alt klart. men så klarer jeg ikke. men samtidig er det vanskelig å tro på at jeg vil skade mine nærmeste slik ved å gjøre noe slikt. Jeg føler meg kun som en belastning.det kverner konstant i hodet mitt. hva er det beste. jeg tror det beste for meg er å dø, men hva er det beste for de rundt?? jeg har fullstendig mistet håpet om at det kan blir bedre. vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. føler jeg er så langt nede. har nettopp blitt skrevet ut av sykehus, de visste ikke hvodan de skulle hjelpe meg. de syntes jeg var så fastlåst. jeg prøvde å samarbeide, men klarte ikke finne noen livslyst.

[Gjest vil være anonym nå]

sliter nok med det samme som deg... selv har jeg det litt motsatt,føler de rundt meg hadde "fortjent" at jeg dør.de gir jo faen i meg når jeg lever,so what\s the difference...

du er heldig som har noen som bryr seg:) ikke alle som har det...

ønsker deg likevel noe anna enn selvmord!håper du finner en grunn til å leve,f.eks dine nærmste...

jeg skjønner hva du mener who cares. jeg føler meg konstant som en byrde. men jeg har prøvd alvorlig før og da skjønte jeg hva jeg gjorde mot dem. men tungt å leve bare pga andre.

[Mista nikket]

sliter nok med det samme som deg... selv har jeg det litt motsatt,føler de rundt meg hadde "fortjent" at jeg dør.de gir jo faen i meg når jeg lever,so what\s the difference...

du er heldig som har noen som bryr seg:) ikke alle som har det...

ønsker deg likevel noe anna enn selvmord!håper du finner en grunn til å leve,f.eks dine nærmste...

Den beste straffen for andre er da å overleve. Vise at en klarer seg uten deres hjelp og støtte.

[rose23]

ja, kanskje er det godt med den samvittigheten. Prøver å tenke at det ikke vil være slik for alltid, men det er ikke lett. det er vanskelig å la være å gjøre noe. jeg har på en måte alt klart. men så klarer jeg ikke. men samtidig er det vanskelig å tro på at jeg vil skade mine nærmeste slik ved å gjøre noe slikt. Jeg føler meg kun som en belastning.det kverner konstant i hodet mitt. hva er det beste. jeg tror det beste for meg er å dø, men hva er det beste for de rundt?? jeg har fullstendig mistet håpet om at det kan blir bedre. vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. føler jeg er så langt nede. har nettopp blitt skrevet ut av sykehus, de visste ikke hvodan de skulle hjelpe meg. de syntes jeg var så fastlåst. jeg prøvde å samarbeide, men klarte ikke finne noen livslyst.

Hva med å prøve noe totalt annerledes? Krysse Australia på sykkel, flytte til Bali for et år (Kan bo på hotell for 25 kr døgnet), jobbe med mennesker gjennom frivillighetssentralen, besøke en krigsone...du har faktisk uendelig mange muligheter. Det må da være bedre å gjøre et forsøk og se om livslysten kommer tilbake.

[butterfly1365380355]

Den beste straffen for andre er da å overleve. Vise at en klarer seg uten deres hjelp og støtte.

enig!!

[Gjest oxo anonym]

Jeg har også lyst til å sette ord på dette. Depresjonen vil ikke slippe meg, og jeg har nå rotet meg inn i et tankespor der jeg ikke klarer å tenke på annet enn symptomer. Bruker stort sett all min tid på å tenke på hvor vondt det er og på om symptomene er bedre eller værre enn for fem minutter siden. Blir helt utslitt av dette, og har begynt å tenke på hvordan jeg skal formulere avskjedsbrevet. Problemet er ikke at jeg ikke har noe å leve for. Problemet er at det er altfor slitsomt. Ingenting gir glede i løpet av dagen, alt er et ork.