Om å flytte tilbake til hjembyen

[Gjest mij]

...om noen hadde fortalt meg i fjor på denne tida at jeg i dag skulle sitte med slike tanker, hadde jeg ledd godt... :-)

Jeg bor i Oslo, og har trivdes veldig godt de 9 årene jeg og samboer har bodd her, har vært sikker på at dette er stedet å bli. Men så var det disse ungene da, man endrer jo ofte prioriteringer pga dem, og jeg har ikke så lyst å la dem vokse opp her...

Derfor har jeg seriøst begynt å tenke på hvordan det ville være om vi flyttet til hjembyen min - noe som har vært alldeles utenkelig tidligere. Også fordi min samboer er fra Oslo, har barndomsvenner, familie og sterke bånd til byen. Nå er ikke hjembyen min så langt unna, 2-3 timer med bil, og annen transport finnes også - fullt overkommelig. Men samboer har alltid sagt at det er i Oslo det finnes jobber for ham, så der er den største utfordringen. (Han er en som vil opp og frem) Har ikke pratet så veldig mye om dette foreløpig, men kom inn på tanken opprinnelig pga boligprisene her i byen, og vi er på utkikk etter hus med hage... Ikke funnet noe vi har råd til på et år. Mens hjembyen min er selvsagt litt rimeligere. Vel måtte vi da kanskje også gå ned i lønn, noe som muligens ville spise opp differansen, men....

Jeg har ikke egentlig noe spørsmål, men sliter litt med å sette opp en mental for- og imot-liste. Jeg ser igrunn bare "for".. ;-) Nå er det ikke snakk om å flytte i aller første omgang, jeg ser for meg om 3-4 år, når eldstemann så smått har begynt på skolen.

Det er sikkert fler her som har gjort nettopp dette, med noen gjenstridige samboere/ektefeller som har trengt overtaling? Jeg ville nok klart å få ham med meg, det er tross alt for barnas beste, men han ser det likevel ikke helt som meg - han er vokst opp her og mener "bygda" kan være like belastet som Oslo, når det gjelder alkohol, narkotika osv. Jeg er til dels enig, men mener at min by, med 30000 innbyggere, er tross alt mye mer gjennomsiktig. "Alle" kjenner "alle" i mye større grad. Og selv om dette er tildels både positive og negativt, virker det mer betryggende på meg.

Vel, jeg lar tanken modnes i meg, kan jo endre mening igjen.. men jeg tviler. Jeg har jo min familie der hjemme, og sterke bånd dit akkurat som han har til denne byen. Jaja, det var bare for å få luftet seg litt, OK om noen har kommentarer ;-)

[jubalong70]

Vi flyttet fra Oslo til min manns hjemby for snart 9 år siden. Dette er en by laaaangt fra Oslo, og jeg var ganske skeptisk i begynnelsen.

Fra starten savnet jeg mye av det Oslo har å tilby, men etterhvert har jeg innsett at jeg trives mye bedre unna hovedstaden.

Fremdeles elsker jeg å dra på besøk til Oslo, bare for å finne ut at jeg er glad jeg ikke bor i stresset der lenger. (Jeg som ikke kunne forstå dem som mente det var stressende i Oslo.)

Nå har vi fått barn, og jeg er kjempeglad for at vi bor på en ganske liten plass der - som du sier - det er litt gjennomsiktig. Om ikke alle kjenner alle, så kjenner alle noen som kjenner noen som kjenner noen. Dette gjør at når barna mine får venner jeg ikke kjenner til, så kjenner noen jeg kjenner til foreldrene til denne vennen - og så er det litt lettere å forholde seg til dem likevel.

Her jeg bor er det også problemer med narkotika - som på de fleste andre steder. Men siden det er såpass gjennomsiktig håper jeg at når ungene mine blir eldre så får jeg vite det om de er sammen med noen de kanskje ikke burde være sammen med. Da kan jeg selvsagt ikke nekte dem å være sammen med disse, men jeg kan følge litt ekstra med.

Skolen barna går på er ganske liten (13-14 klasser fordelt på 7 trinn), og når jeg ringer så vet alle jeg snakker med hvem jeg er. Spør jeg lærere eller elever om hvor min datter er, så vet alle hvem hun er. Sånt liker jeg

Det er godt å bo "midt i skogen" og likevel være under 1 km fra bysentrum.

Jeg vil i alle fall ikke flytte tilbake

[Gjest togli]

Mannen min er født og oppvokst i Oslo, mens jeg er født og oppvokst på nordvestlandet. Fra jeg var 16 til 28 år gammel bodde også jeg i Oslo og trivdes godt. Når vår førstefødte kom, føltes tanken på å flytte "hjem" veldig bra! Mannen min var heldigvis enda mer ivrig enn meg på å flytte til mitt hjemsted, så jeg slapp å overtale ham

Når eldstemann var ett år gammel, flytta vi "hjem" og har aldri angra! Nå har vi bodd der i ni år og har slått rot

Vi er akkurat nå i Oslo og kjenner oss ikke helt "hjemme" lengre. Stress og rushtrafikk er ting vi er glade for å slippe i det daglige;) Tigging, sprøytenarkomane som setter doser åpenlyst og alkoholikere som raver omkring er ting vi slipper å se der vi bor nå. Misforstå meg rett.., jeg har ingenting imot disse stakkars menneskene, men jeg synes det er vondt å se hvor mye verre dette har blitt siden jeg bodde i Oslo...

Jeg vet selvsagt også at det er mange ulike steder å bo i Oslo og at ikke alle steder er like. Allikevel kjenner jeg at tryggheten er større der vi bor nå. Den tryggheten setter jeg spesiuelt stor pris på når vi har barn.

Vår hjemby er heller ikke fri for narko, men "alle" kjenner "alle" og det er lettere å ha en viss kontroll på hva ungene driver med.

Hjemme hos oss har vi også skoler med 500 elever, men mine barns hjemskole har kun litt over 90 elever. Akkurat passe stor skole

Forøvrig trives vi godt med å reise på ferie til Oslo og omegn, så vi er heldige som har familie her Samtidig gleder vi oss til å komme hjem igjen også!

Venner av oss har kjøpt ei leilighet på 60 kvadrat på Nesodden. De ga 1,7 millioner for leiligheten. Tilsvarende leilighet ville kosta 600 000 kroner der vi bor, så det sier seg selv at det er økonomisk lønnsomt å flytte ut av Oslo...

Den eneste fordelen jeg kan komme på med å bo i Oslo er at her finnes flere ulike typer jobber. Bakdelen er at det er mange flere søkere til "drømmejobbene"

[Gjest togli]

Vi flyttet fra Oslo til min manns hjemby for snart 9 år siden. Dette er en by laaaangt fra Oslo, og jeg var ganske skeptisk i begynnelsen.

Fra starten savnet jeg mye av det Oslo har å tilby, men etterhvert har jeg innsett at jeg trives mye bedre unna hovedstaden.

Fremdeles elsker jeg å dra på besøk til Oslo, bare for å finne ut at jeg er glad jeg ikke bor i stresset der lenger. (Jeg som ikke kunne forstå dem som mente det var stressende i Oslo.)

Nå har vi fått barn, og jeg er kjempeglad for at vi bor på en ganske liten plass der - som du sier - det er litt gjennomsiktig. Om ikke alle kjenner alle, så kjenner alle noen som kjenner noen som kjenner noen. Dette gjør at når barna mine får venner jeg ikke kjenner til, så kjenner noen jeg kjenner til foreldrene til denne vennen - og så er det litt lettere å forholde seg til dem likevel.

Her jeg bor er det også problemer med narkotika - som på de fleste andre steder. Men siden det er såpass gjennomsiktig håper jeg at når ungene mine blir eldre så får jeg vite det om de er sammen med noen de kanskje ikke burde være sammen med. Da kan jeg selvsagt ikke nekte dem å være sammen med disse, men jeg kan følge litt ekstra med.

Skolen barna går på er ganske liten (13-14 klasser fordelt på 7 trinn), og når jeg ringer så vet alle jeg snakker med hvem jeg er. Spør jeg lærere eller elever om hvor min datter er, så vet alle hvem hun er. Sånt liker jeg

Det er godt å bo "midt i skogen" og likevel være under 1 km fra bysentrum.

Jeg vil i alle fall ikke flytte tilbake

Ojsann, moro å lese at vi har omtrent de samme erfaringene. Nesten identiske historier og i omtrent lik rekkefølge!!!

Jeg lover!! Leste ikke ditt innlegg først altså :-))

[Ulrikke]

Jeg er født og oppvokst i Oslo.

For snart 6 år siden møtte jeg en mann som hadde barn fra før. Disse bodde med moren sin utenfor Oslo (men det er snakk om rimelig greie avstander her altså, så jeg har ikke flyttet VEKK fra byen sånn sett.... men jeg synes det blir for langt å jobbe der, hvis du skjønner).

Jeg skulle alltid bo i Oslo. Hadde ingen planer om å flytte ut i det hele tatt. Men med de boligprisene som er i by'n, nå, så hadde vi aldri hatt råd til et hus som rommer oss seks (vi har fått et felles barn etterpå). Prisene har steget bare på de snart 5 årene siden vi kjøpte, og er nå helt sinnsyke.

Stedet vi bor har ikke bystatus. Jeg synes det er en behagelig størrelse på "bygda", og selvom absolutt ikke alle kjenner alle, så er det mye mindre forhold enn i Oslo. Før blunket jeg ikke når jeg gikk forbi tiggere og rusmisbrukere på Karl Johan. Nå kjenner jeg at jeg reagerer (altså, får vondt av dem).

Det er alle slags problemer i min lille "bygd" også - men det er mindre forhold. Forhåpentligvis gjør det det enklere å vite hvem ungene omgås når de blir store, og jeg håper også at det gjør det lettere å vite hva de driver med.

Selvom jeg aldri i verden skulle flytte ut av byen, så tror jeg nå at jeg aldri i verden kommer til å flytte tilbake. Det må bli når alle ungene er ute av huset, vi har blitt pensjonister, og ønsker oss en liten, lettstelt leilighet med kort vei til alt.

(men det får man egentlig der vi bor nå også )

[jubalong70]

Ojsann, moro å lese at vi har omtrent de samme erfaringene. Nesten identiske historier og i omtrent lik rekkefølge!!!

Jeg lover!! Leste ikke ditt innlegg først altså :-))

He, he - morsomt ja

[Gjest Persille]

Mannen min er født og oppvokst i Oslo, mens jeg er født og oppvokst på nordvestlandet. Fra jeg var 16 til 28 år gammel bodde også jeg i Oslo og trivdes godt. Når vår førstefødte kom, føltes tanken på å flytte "hjem" veldig bra! Mannen min var heldigvis enda mer ivrig enn meg på å flytte til mitt hjemsted, så jeg slapp å overtale ham

Når eldstemann var ett år gammel, flytta vi "hjem" og har aldri angra! Nå har vi bodd der i ni år og har slått rot

Vi er akkurat nå i Oslo og kjenner oss ikke helt "hjemme" lengre. Stress og rushtrafikk er ting vi er glade for å slippe i det daglige;) Tigging, sprøytenarkomane som setter doser åpenlyst og alkoholikere som raver omkring er ting vi slipper å se der vi bor nå. Misforstå meg rett.., jeg har ingenting imot disse stakkars menneskene, men jeg synes det er vondt å se hvor mye verre dette har blitt siden jeg bodde i Oslo...

Jeg vet selvsagt også at det er mange ulike steder å bo i Oslo og at ikke alle steder er like. Allikevel kjenner jeg at tryggheten er større der vi bor nå. Den tryggheten setter jeg spesiuelt stor pris på når vi har barn.

Vår hjemby er heller ikke fri for narko, men "alle" kjenner "alle" og det er lettere å ha en viss kontroll på hva ungene driver med.

Hjemme hos oss har vi også skoler med 500 elever, men mine barns hjemskole har kun litt over 90 elever. Akkurat passe stor skole

Forøvrig trives vi godt med å reise på ferie til Oslo og omegn, så vi er heldige som har familie her Samtidig gleder vi oss til å komme hjem igjen også!

Venner av oss har kjøpt ei leilighet på 60 kvadrat på Nesodden. De ga 1,7 millioner for leiligheten. Tilsvarende leilighet ville kosta 600 000 kroner der vi bor, så det sier seg selv at det er økonomisk lønnsomt å flytte ut av Oslo...

Den eneste fordelen jeg kan komme på med å bo i Oslo er at her finnes flere ulike typer jobber. Bakdelen er at det er mange flere søkere til "drømmejobbene"

Jeg må bare si det:

"Tigging, sprøytenarkomane som setter doser åpenlyst og alkoholikere som raver omkring er ting vi slipper å se der vi bor nå."

Jeg har bodd i Oslo i 28 år, og selv om dette er verre nå enn det har vært noen gang - er det ikke noe problem for meg å unngå å se dette.

Selv om jeg bor i Oslo (utenfor ringen, Oslo Øst, men likevel), og jobber i sentrum - så klarer jeg fint å unngå å se dette hver dag. De eneste gangene jeg ser det er når jeg oppholder meg utenfor de stedene dette er sentrert - og det er steder det ikke er vanskelig å unngå.

Dette er ikke for å argumentere FOR å bo i Oslo, jeg synes bare bildet ble vel svart her

[Gjest togli]

Jeg må bare si det:

"Tigging, sprøytenarkomane som setter doser åpenlyst og alkoholikere som raver omkring er ting vi slipper å se der vi bor nå."

Jeg har bodd i Oslo i 28 år, og selv om dette er verre nå enn det har vært noen gang - er det ikke noe problem for meg å unngå å se dette.

Selv om jeg bor i Oslo (utenfor ringen, Oslo Øst, men likevel), og jobber i sentrum - så klarer jeg fint å unngå å se dette hver dag. De eneste gangene jeg ser det er når jeg oppholder meg utenfor de stedene dette er sentrert - og det er steder det ikke er vanskelig å unngå.

Dette er ikke for å argumentere FOR å bo i Oslo, jeg synes bare bildet ble vel svart her

Enig med deg i det - og tror jeg klarte å formidle det så smått i innlegget mitt også

Det har muligens blitt vel mye av slike syner nå i ferien. Vi bor på Nesodden og kjører så og si daglig inn til Oslo. Kjører da forbi Plata rett før tunnellene :-/

[Gjest Persille]

Enig med deg i det - og tror jeg klarte å formidle det så smått i innlegget mitt også

Det har muligens blitt vel mye av slike syner nå i ferien. Vi bor på Nesodden og kjører så og si daglig inn til Oslo. Kjører da forbi Plata rett før tunnellene :-/

Ja, da er det klart du ser litt mer enn ellers. Og det er faktisk litt verre enn ellers også - det virker som vi får narkomane turister i tillegg til de vanlige turistene?

Men det verste er faktisk NorwayCup-uken - når småjentene fra hele landet trekker på gaten i de mørke delene av sentrum. Det er faktisk den verste uken i hele året.

[Gjest togli]

Ja, da er det klart du ser litt mer enn ellers. Og det er faktisk litt verre enn ellers også - det virker som vi får narkomane turister i tillegg til de vanlige turistene?

Men det verste er faktisk NorwayCup-uken - når småjentene fra hele landet trekker på gaten i de mørke delene av sentrum. Det er faktisk den verste uken i hele året.

Huff, det er ille :-((

Synd man ikke klarer å få gjort noe med det!!