For frisk&positiv til å få hjelp?Fortrenger jeg?

[Gjest Jente31]

Jeg står fast...

Psykepleier sier jeg er veldig fornuftig og virker oppegående. At jeg tenker kognitivt og har kommet langt på egen hånd det siste året. Det har jeg. Jeg har løst mange av mine problemer på den måten. Kansje er jeg for frisk, ifølge henne..

Men jeg fungerer langt ifra godt nok i hverdagen. Jeg har begynt å tenke at jeg kansje er alt for positiv, og at dette hindrer meg i å få den hjelpen jeg trenger for å komme videre/få det bedre (?).

Fortrenger jeg? Jeg sliter med store konsentrasjonsvansker, er fjern, distre, glemsk og har en daglig innvendig smerte jeg ikke vet hva kommer av. Har hele livet "overlevd" ved å fokusere på det positive. Har opplevd mye motgang. Ble også tidlig "voksen". Det dreide seg alltid om å "overleve" kriser osv.

Men. Om så skjønt; er det mulig å "snu" dette? Er det det som kansje skal til for å komme videre? Snakke om det vonde som jeg heller ikke husker så mye av?

Eller kan dette være del av en evt psykisk lidelse som dps evt vil finne ut av?

Dette er vanskelig for meg å få frem. Er også redd for å ikke bli tatt på alvor. Jeg orker bare ikke å slite mer som jeg har gjort hele livet. Så jeg prøver å finne ut av ting. Jeg er motiver for det. Men jeg når ikke mer på egen hånd, og føler jeg virkelig står fast nå. Håper derfor på noen råd fra dere.

Jeg er rimelig "kaotisk" i hodet for tiden. Derfor godt å bare skrive det ned her også.

[lof]

For å få den hjelpen du trenger må du være 100 prosent ærlig når du har kontakt med helsevesenet. Da jeg ble innlagt tok jeg ikke på meg en maske, men jeg prøvde å la ansikt og kropp uttrykke akkurat hvordan jeg hadde det. Dermed ble jeg tatt alvorlig, og ble innlagt. Samtidig på akuttmottaket ble jeg kjent med en kvinne som akkurat hadde prøvd å ta livet sitt (ikke selvskading). 'Problemet' hennes var at hun så altfor positiv ut, og hun ble ikke tatt alvorlig, og ble heller ikke innlagt.

[Gjest xbellax]

Etter hva jeg har skjønt har du ikke gått i terapi så lenge, jeg vil råde deg til å gi degselv mer tid. Du har i lang tid kjempet for å holde hodet over vannet, at du nå plutselig skal kunne "kjenne, føle og være i smerten" er for mye for langt, det kan ta tid å kjenne etter, sammen med et annet menneske.

Vær åpen med din behandler og si du lært opp til å skulle "mestre". Bruk en dagbok du kan ta med deg i terapien, beskriv der også hvordan hverdagen din er.

[Gjest Blåbærpiken]

Hei. Det er bra at du forsøker å finne løsninger, og tenker positivt. Det er en god ting.

Jeg tror at du kan fortelle dette til henne, og at hun kanskje vil forstå at det er en del av din måte å mestre ting på?

Og så lurer jeg på om man av og til kanskje blir litt opptatt av å bli likt, og at man kan ha blitt flink til å "se" hva de liker å høre. Dette kan bli ris til egen bak. Og så tror jeg disse mestringsmåtene må være noe man mener selv, ikke at man "låner" det andre sier, da kan det være at man ikke føler at det er en selv som lærer seg å mestre livet, man mestrer det via andre. Da finner man seg kanskje substitutter heller enn å mestre ting selv, gjør det via andre. Men nå snakker jeg for min egen del, jeg vet ikke om dette ble riktig for deg.

Vær ærlig om det du skriver her, og om hvordan du ofte har det, så tror jeg det ordner seg jeg. :-)

Det at hun sa noe sånn som (husker ikke helt hva det var) at du var ressurssterk og visste selv best, det er jo bra. Det er jo -du- som gjør dette. Du som må stole på dine egne avgjørelser. Kan hende hun prøver å få deg til å se det. At det er du som vet best i ditt liv. Det behøver ikke å bety at hun ikke mener du trenger hjelp og støtte.

Ja... bare litt tankespinn. Lykke til.

Lykke til.

[Orio]

Sa hun faktisk at du er for frisk til at hun kan/vil hjelpe deg? Eller er det du som har tolket henne feil?

Du har kommet langt på egen hånd, men det burde jo være en god grunn til å hjelpe deg videre. Du har jo vist at du har både vilje og evne til å bli bedre, da er det veldig dumt hvis du ikke får den hjelpen du trenger for å komme i "mål" og bli frisk.

Når det gjelder å grave frem glemte minner for å fordype seg i tidligere elendighet, tror jeg ikke det er noen spesielt god idè. I alle fall ikke hvis hensikten er å tilfredsstille den psykiatriske sykepleieren. :-)

[Gjest Elvira 76]

Hei:)

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din, at du føler at du ikke blir tatt helt på alvor.

Noen mennesker er veldig kloke og ressonerende, og det er en flott egenskap, men andre kan også bli litt lurt av det, for det kan virke som om de har mere selvinnsikt enn de kanskje egentlig har.

Når du sier at du alltid har vært veldig positiv, kan det også tenkes at det har vært en ungåelsesstragi for deg? At du har unngått vonde følelser ved å bruke denne strategien?

Det er ikke noe feil med å ha et positivt sinn, i de fleste tilfeller er det svært oppbyggende for en selv. Men jeg tenker at det også kan misbrukes, at man ikke gir seg selv lov til å føle det som er vondt og vanskelig.

Og jeg mener at løsningen til å få det bedre med seg selv, er å kunne erkjenne og akseptere at de vonde og vanskelige følelsene er der. Da må de først komme til overflaten, og man må jobbe med dem der og da.

Kanskje løsningen for deg er å be terapeuten pushe deg? At du sier at du har lett for å ta en "tenk positivt-rolle" istedenfor å virkelig jobbe med det som er vanskelig. Da kan terapeuten utfordre deg på dette området.

Du kan jo også tenke på om du forsøker å skåne terapeuten ved å være en positiv klient. Jeg var i mange år en svært positiv og klok pasient, kanskje mer enn hva jeg hadde trengt å være. Det var fordi jeg ønsket sterkt at terapeuten skulle like meg, at hun skulle tenkte at jeg var et godt og klokt menneske. Problemet var at jeg ikke fikk jobbet med det jeg trengte å jobbe med.

Jeg synes du skal ta opp dette med terapeuten din, og høre hva hun tenker om dette.

[Gjest bipolar II-diagnose]

Uansett om du er "frisk" (diagnosefri) eller ikke, så har du tydeligvis behov for noen å snakke med! Du har opplevd mye som trenger å snakkes om. I en av setningene dine skriver du at du har en indre smerte du ikke vet hvor kommer fra. Det forteller deg vel at dette er noe du må gå videre med for å få løst opp i?

Fortell sykepleieren det du har skrevet her. Det at du tenker på dette er en del av terapien det også. Du er redd for å se på deg selv som svak og hjelpetrengende fordi du alltid har klart deg selv og ordnet opp. Du vil ikke være til bry og gir dermed sykepleiren inntrykk av at du klarer deg "egentlig" bra. (Nå snakker jeg muligens ut ifra meg selv her, men det kan jo være at det gjelder deg også... :-) )

Vel, noen tanker fra meg... :-)

[Gjest Jente31]

For å få den hjelpen du trenger må du være 100 prosent ærlig når du har kontakt med helsevesenet. Da jeg ble innlagt tok jeg ikke på meg en maske, men jeg prøvde å la ansikt og kropp uttrykke akkurat hvordan jeg hadde det. Dermed ble jeg tatt alvorlig, og ble innlagt. Samtidig på akuttmottaket ble jeg kjent med en kvinne som akkurat hadde prøvd å ta livet sitt (ikke selvskading). 'Problemet' hennes var at hun så altfor positiv ut, og hun ble ikke tatt alvorlig, og ble heller ikke innlagt.

Hei. Tusen takk for svar. Jeg vet at jeg har den masken, og det har jeg fortalt psykepleieren. Jeg har latt masken falle litt om litt, over tid. (Men det er veldig vanskelig).

Tar med meg svaret ditt videre. Godt å høre at du ble tatt på alvor. Var det fordi du var så sliten at du ble lagt inn (hvis det er ok jeg spør)?

[Gjest Jente31]

Etter hva jeg har skjønt har du ikke gått i terapi så lenge, jeg vil råde deg til å gi degselv mer tid. Du har i lang tid kjempet for å holde hodet over vannet, at du nå plutselig skal kunne "kjenne, føle og være i smerten" er for mye for langt, det kan ta tid å kjenne etter, sammen med et annet menneske.

Vær åpen med din behandler og si du lært opp til å skulle "mestre". Bruk en dagbok du kan ta med deg i terapien, beskriv der også hvordan hverdagen din er.

Hei og tusen takk for gode råd.

Jeg vet at dette er noe som vil ta tid. Det kan virke som jeg er utålmodig. Men jeg ble veldig stresset av at hun sa dette til meg. For jeg har fått innvilget fem samtaler, og har igjen to.

Da måtte jeg bare spørre meg selv, hva jeg gjør galt..

Men jeg har aldri tenkt over det du skriver,- at jeg er lært opp til å mestre. Jeg skal fortelle henne det.

[Gjest Jente31]

Hei. Det er bra at du forsøker å finne løsninger, og tenker positivt. Det er en god ting.

Jeg tror at du kan fortelle dette til henne, og at hun kanskje vil forstå at det er en del av din måte å mestre ting på?

Og så lurer jeg på om man av og til kanskje blir litt opptatt av å bli likt, og at man kan ha blitt flink til å "se" hva de liker å høre. Dette kan bli ris til egen bak. Og så tror jeg disse mestringsmåtene må være noe man mener selv, ikke at man "låner" det andre sier, da kan det være at man ikke føler at det er en selv som lærer seg å mestre livet, man mestrer det via andre. Da finner man seg kanskje substitutter heller enn å mestre ting selv, gjør det via andre. Men nå snakker jeg for min egen del, jeg vet ikke om dette ble riktig for deg.

Vær ærlig om det du skriver her, og om hvordan du ofte har det, så tror jeg det ordner seg jeg. :-)

Det at hun sa noe sånn som (husker ikke helt hva det var) at du var ressurssterk og visste selv best, det er jo bra. Det er jo -du- som gjør dette. Du som må stole på dine egne avgjørelser. Kan hende hun prøver å få deg til å se det. At det er du som vet best i ditt liv. Det behøver ikke å bety at hun ikke mener du trenger hjelp og støtte.

Ja... bare litt tankespinn. Lykke til.

Lykke til.

Hei og tusen takk for veldig nyttig tankespinn. Det er godt å få noen innspill fra andre, og høre andres erfaringer,hvordan andre har det og tar det osv. Jeg har også alltid lurt på hva som er normalt og ikke osv. så her har nettet vært nyttig:)

Jeg har tenkt på det du sier om å ville bli likt. Tror ikke det handler om det. Jeg har ikke noe ønske om at hun skal like meg. Jeg vil så gjerne se på henne som en profesjonell - en som gjør dette fordi det er jobben hennes, og ikke en som skal like meg og være en "venn".

Men jeg skal fortelle henne det jeg har skrevet her :-)

[Gjest Jente31]

Sa hun faktisk at du er for frisk til at hun kan/vil hjelpe deg? Eller er det du som har tolket henne feil?

Du har kommet langt på egen hånd, men det burde jo være en god grunn til å hjelpe deg videre. Du har jo vist at du har både vilje og evne til å bli bedre, da er det veldig dumt hvis du ikke får den hjelpen du trenger for å komme i "mål" og bli frisk.

Når det gjelder å grave frem glemte minner for å fordype seg i tidligere elendighet, tror jeg ikke det er noen spesielt god idè. I alle fall ikke hvis hensikten er å tilfredsstille den psykiatriske sykepleieren. :-)

Hei og tusen takk for svar. Ja, hun sa faktisk det. Derfor måtte jeg prøve å finne ut hva jeg gjør galt.

jeg har tenkt på at hun kansje sa dette for å få meg til å "våkne" og på den måten få meg til å åpne meg enda mer. Som lof også sier bærer jeg en maske. Det er vel den masken som har vært en hindring kansje.. Jeg har ikke vært klar over at jeg ikke har åpnet meg nok.

godt å få det ut her uansett. Fem samtaler og to igjen gjorde meg stresset.

Tja.. bare litt tankespinn herfra .-)

[Gjest Jente31]

Hei:)

Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din, at du føler at du ikke blir tatt helt på alvor.

Noen mennesker er veldig kloke og ressonerende, og det er en flott egenskap, men andre kan også bli litt lurt av det, for det kan virke som om de har mere selvinnsikt enn de kanskje egentlig har.

Når du sier at du alltid har vært veldig positiv, kan det også tenkes at det har vært en ungåelsesstragi for deg? At du har unngått vonde følelser ved å bruke denne strategien?

Det er ikke noe feil med å ha et positivt sinn, i de fleste tilfeller er det svært oppbyggende for en selv. Men jeg tenker at det også kan misbrukes, at man ikke gir seg selv lov til å føle det som er vondt og vanskelig.

Og jeg mener at løsningen til å få det bedre med seg selv, er å kunne erkjenne og akseptere at de vonde og vanskelige følelsene er der. Da må de først komme til overflaten, og man må jobbe med dem der og da.

Kanskje løsningen for deg er å be terapeuten pushe deg? At du sier at du har lett for å ta en "tenk positivt-rolle" istedenfor å virkelig jobbe med det som er vanskelig. Da kan terapeuten utfordre deg på dette området.

Du kan jo også tenke på om du forsøker å skåne terapeuten ved å være en positiv klient. Jeg var i mange år en svært positiv og klok pasient, kanskje mer enn hva jeg hadde trengt å være. Det var fordi jeg ønsket sterkt at terapeuten skulle like meg, at hun skulle tenkte at jeg var et godt og klokt menneske. Problemet var at jeg ikke fikk jobbet med det jeg trengte å jobbe med.

Jeg synes du skal ta opp dette med terapeuten din, og høre hva hun tenker om dette.

Hei, og tusen takk for svar.

"Kanskje løsningen for deg er å be terapeuten pushe deg? At du sier at du har lett for å ta en "tenk positivt-rolle" istedenfor å virkelig jobbe med det som er vanskelig. Da kan terapeuten utfordre deg på dette området".

Dette skal jeg ta med meg. Godt å høre andres erfaringer.

[Gjest Jente31]

Uansett om du er "frisk" (diagnosefri) eller ikke, så har du tydeligvis behov for noen å snakke med! Du har opplevd mye som trenger å snakkes om. I en av setningene dine skriver du at du har en indre smerte du ikke vet hvor kommer fra. Det forteller deg vel at dette er noe du må gå videre med for å få løst opp i?

Fortell sykepleieren det du har skrevet her. Det at du tenker på dette er en del av terapien det også. Du er redd for å se på deg selv som svak og hjelpetrengende fordi du alltid har klart deg selv og ordnet opp. Du vil ikke være til bry og gir dermed sykepleiren inntrykk av at du klarer deg "egentlig" bra. (Nå snakker jeg muligens ut ifra meg selv her, men det kan jo være at det gjelder deg også... :-) )

Vel, noen tanker fra meg... :-)

"Du er redd for å se på deg selv som svak og hjelpetrengende fordi du alltid har klart deg selv og ordnet opp"

Ehh.. ja, du har et veldig godt poeng. Men det er så vanskelig å plutselig skulle innta en hjelpeløs rolle. Det føles så vanskelig og skamfullt. Det er som om noen skulle dratt av meg masken, og jeg ville blitt avslørt. Det ville føltes så unaturlig. Jeg er ikke vant til det.

Det er også veldig vanskelig å sette ord på dette her. Men jeg prøver. Jeg forstår at jeg bare _må_ av med den masken for å oppnå bedring. Jeg prøver. Virkelig. Men jeg blir stresset av at den masken må av på fem samtaler...

Jeg skal snakke med henne om dette her. Jeg kan ikke la den masken ødelegge for meg.

tusen takk for svar :-)

[Dorthe]

Men psykepleier skal jo ikke drive terapi, hun skal bare snakke med deg og drikke kaffe og slikt.

[Orio]

Hei og tusen takk for svar. Ja, hun sa faktisk det. Derfor måtte jeg prøve å finne ut hva jeg gjør galt.

jeg har tenkt på at hun kansje sa dette for å få meg til å "våkne" og på den måten få meg til å åpne meg enda mer. Som lof også sier bærer jeg en maske. Det er vel den masken som har vært en hindring kansje.. Jeg har ikke vært klar over at jeg ikke har åpnet meg nok.

godt å få det ut her uansett. Fem samtaler og to igjen gjorde meg stresset.

Tja.. bare litt tankespinn herfra .-)

Skal ikke du til utredning på DPS? Er det lenge til? Det mest naturlige ville vel være at du fortsatte hos sykepleieren til du hadde vært til utredning, og at det - etterpå - avgjøres hva som skjer videre.

Fem samtaler er alt for lite til å åpne seg for noen (det var det helt klart for meg). Det blir jo ikke noe bedre av at du bare har to igjen. Men, når det er sånn det er, må du bruke den tiden som er som best du kan. Legg igjen "masken" og den påtatte optimismen hjemme. (Jeg har en mistanke om at du tar på deg et smil og en dose optimisme når du går ut.) Fortell hvordan du har det, fortell hva du har problemer med å gjøre. Og spør om dere ikke kan fortsette, i hvert fall til du har vært til utredning. Det er vel DPS som er ekspertene her, som er de rette til å komme med anbefaling om hva slags behandling/oppfølging du bør få.

[Gjest Jente31]

Skal ikke du til utredning på DPS? Er det lenge til? Det mest naturlige ville vel være at du fortsatte hos sykepleieren til du hadde vært til utredning, og at det - etterpå - avgjøres hva som skjer videre.

Fem samtaler er alt for lite til å åpne seg for noen (det var det helt klart for meg). Det blir jo ikke noe bedre av at du bare har to igjen. Men, når det er sånn det er, må du bruke den tiden som er som best du kan. Legg igjen "masken" og den påtatte optimismen hjemme. (Jeg har en mistanke om at du tar på deg et smil og en dose optimisme når du går ut.) Fortell hvordan du har det, fortell hva du har problemer med å gjøre. Og spør om dere ikke kan fortsette, i hvert fall til du har vært til utredning. Det er vel DPS som er ekspertene her, som er de rette til å komme med anbefaling om hva slags behandling/oppfølging du bør få.

Du har nok rett i dine mistanker. Og det skal jeg formidle til henne. Takk for et godt råd. Jeg skal be om å få fortsette til jeg iallefall skal på DPS. De har lovet å hjelpe meg så snart de kan ut ifra fristen den 12/8.

[Gjest Jente31]

Men psykepleier skal jo ikke drive terapi, hun skal bare snakke med deg og drikke kaffe og slikt.

Trodde jeg også. At hun skulle bli "bare" en slags støtte. Men jeg har selv stor tro på dette, og at man på den måten kommer lenger, enn om en "bare" skal prate også.. Jeg vet ikke, siden min erfaring med hjelpeapparatet er liten. Jeg er takknemlig for den hjelpen som finnes

[Dorthe]

Trodde jeg også. At hun skulle bli "bare" en slags støtte. Men jeg har selv stor tro på dette, og at man på den måten kommer lenger, enn om en "bare" skal prate også.. Jeg vet ikke, siden min erfaring med hjelpeapparatet er liten. Jeg er takknemlig for den hjelpen som finnes

Hun som kommer til meg er mest interessert i å drikke kaffe, kose med katta og hvis jeg prøver å snakke om noe som er vanskelig så snakker hun det bort. Det vil hun ikke snakke om, hun driver nemlig ikke terapi. Hun er villig til å rydde da og hjelpe til med praktiske ting.

Så jeg lar henne komme for da har jeg gratis tannlege Det er knapt tre kvarter hver 14.dag og det kan jeg spandere på henne.

[Gjest Jente31]

Hun som kommer til meg er mest interessert i å drikke kaffe, kose med katta og hvis jeg prøver å snakke om noe som er vanskelig så snakker hun det bort. Det vil hun ikke snakke om, hun driver nemlig ikke terapi. Hun er villig til å rydde da og hjelpe til med praktiske ting.

Så jeg lar henne komme for da har jeg gratis tannlege Det er knapt tre kvarter hver 14.dag og det kan jeg spandere på henne.

Så lenge du har nytte av det, er det helt sikkert fint det også

[Dorthe]

Så lenge du har nytte av det, er det helt sikkert fint det også

LOL, ikke sant:o) Det er dyrt med tannlege