6 åring som klikker totalt

[fei1365380229]

Ja, dette var kjent også hos oss. Og det er helt slik som en skriver, at det virker som om jenta vår først bestemmer seg for å bli sint, hva hun velger å bli sint for er helt underordnet. Avledning og andre triks som virker fint på lillebror har ingen effekt overhodet. I noen perioder har disse anfallene kommet flere ganger om dagen, og det er utrolig slitsomt og deprimerende og starte dagen med 40 min hyling og bråk før ungen skal i barnehagen og vi på jobb. Helsesøster snakker om 6-års-puberteten og at for noen er dette en vanskelig alder. Hun har ingen særlig gode forslag å komme med utover at vi må opptre likt hver gang. Det er ikke lett, for det er faktisk ikke alltid man orker eller har anledning til å delta i disse anfallene. Så full medfølelse fra meg til fei og andre, og det eneste rådet må være å følge med på hvor ofte det kommer, for plutselig bedrer ting seg litt igjen, og alt ser lysere ut.

Takk for hyggelig tilbakemelding. Det har bedret seg litt nå som hun har kommet inn i litt faste former igjen og ikke tråkker oppå søsken hele tiden (har startet på SFO). Har lagt litt merke til at storesøster på 10 år ikke alltid svarer like hyggelig hun heller, og da er krangelen og trampingen i gang

Det er helt sikkert 6 års trassen som har kommet rett etter 3 års trassen, som startet når hun var 1 1/2 år :-).

[fei1365380229]

Hei!

Takk for at du luftet utfordringene din her. Jeg tror mange her inne både har lært mye av denne tråden, mens andre igjen har kjent seg igjen.

Jeg tror du har fått mange gode tilbakemeldinger, men dersom jeg skulle gi et råd, så er det det å telle til 10 for egen del. Det er ofte lettere sagt enn gjort når ungen er både gal, urimelig og får seg til å si de utroligste ting, men selv har jeg hatt mye glede av å beholde roen.

Det er de gangene jeg ikke har klart det at jeg selv har sittet igjen med den dårlig samvittigheten. Da har jeg lært meg til å be barnet om unskyldning etterpå, selv om dette ikke løser alle problemer. Men da lærer man i hvert fall barnet at selv voksne ikke er ufeilbarlige.

En annen ting jeg har forsøkt er å snakke med barnet når det er rolig, og spørre hva som skal til for å unngå episoder siden. Dette har de sjelden svar på, men de bli opplevd på alvor før man kan foreslå en strategi sammen med barnet. Jeg har lykkedes med å avtale ting jeg kan si når uvære ser ut til å være på vei, for å minne barnet på hva vi har snakket om og blitt enige om. Kanskje barnet trenger å telle til 10 selv og at dette var en del av avtalen?

Ting fungerer ikke alltid, og det som fungerer for noen er ubrukelige for andre. Men det er verd å forsøke. Det skjer mye fruktbart i samspillet mellom barn og voksne. Det det kanskje til syvende og sist handler om her er å lære barnet å ta styringen over eget sinne, før det kommer til skade for andre og det selv.

Dette ble jo mye lengre enn jeg tenkte da, men uansett lykke til.

Takk for hyggelig tilbakemelding.

Jeg tror vi har kommet fram til omtrent det samme som dere. Vi lar henne "trampe" fra seg og så forklarer vi i ettertid hvorfor man ikke kan oppføre seg sånn. Hun lover aldri å gjøre det mer, hun sier også ofte unnskyld uoppfordret.

Noen ganger klarer vi ikke annet enn å bli sinna og da sier vi unnskyld etterpå. Vi vet det overhodet ikke hjelper å bli sint. Hun er litt i transe når det først har bikket over, og da tar hun ikke inn noe. Det må i så fall klares å løses før det klikker totalt, da med avledning og (vi vet det er feil) bestikkelser.

Noen ganger sånn som på morgenen eller når man skal hente i barnehage eller SFO passer det svært dårlig med 40 minutters hylefrekvens

Vi har hatt en noenlunde rolig helg og uke nå. Det har bare vært en ordentlig "klikkings" og den kom når hun fortalte at det var urettferdig at hun ikke kunne sykle på skolen. Jeg fortalte at rektor hadde satt forbud mot det, men det hjalp ikke. Turen på 2 min hjem tok vel 30 min den dagen!

[trk1365380645]

Takk for hyggelig tilbakemelding.

Jeg tror vi har kommet fram til omtrent det samme som dere. Vi lar henne "trampe" fra seg og så forklarer vi i ettertid hvorfor man ikke kan oppføre seg sånn. Hun lover aldri å gjøre det mer, hun sier også ofte unnskyld uoppfordret.

Noen ganger klarer vi ikke annet enn å bli sinna og da sier vi unnskyld etterpå. Vi vet det overhodet ikke hjelper å bli sint. Hun er litt i transe når det først har bikket over, og da tar hun ikke inn noe. Det må i så fall klares å løses før det klikker totalt, da med avledning og (vi vet det er feil) bestikkelser.

Noen ganger sånn som på morgenen eller når man skal hente i barnehage eller SFO passer det svært dårlig med 40 minutters hylefrekvens

Vi har hatt en noenlunde rolig helg og uke nå. Det har bare vært en ordentlig "klikkings" og den kom når hun fortalte at det var urettferdig at hun ikke kunne sykle på skolen. Jeg fortalte at rektor hadde satt forbud mot det, men det hjalp ikke. Turen på 2 min hjem tok vel 30 min den dagen!

Du har fått så mange gode svar, tanker og erfaringer, og jeg skal prøve å ta dem med meg:-)

Vi har også hatt mange episoder som minner om deres, selv om det nok også er litt ulikt. Men i det siste har vi opplevd at det har endret seg litt, barnet vårt kan hente seg inn igjen (bank i bordet, må det vare!!!) og virker roligere enn tidligere. Siden vi foreldre ikke føler at vi har vært så veldig konsekvente, har jeg en tro på at det kan hende at omega-3 og omega- 6- tilskuddet har ført til at impulsene er lettere å styre? Jeg tenker i hvertfall at veldig mange adopterte kan trenge ekstra av det pga underernæring eller feilernæring i begynnelsen av livet. Det er selvfølgelig mulig at det bare er naturlig modning og utvikling...

Lykke til videre!

Hjertelig hilsen trk

[Gjest gagga34]

Hei

Jeg tror det er feil å gå ifra et sinna barn og "la det rase ut". Det vil oppleves som en avvisning selv om det er barnet som avviser foreldrene. Barn trenger å oppleve at foreldrene kan stå i relasjonen sammen med barnet og "romme" raseriet. Gjennom det kan barnet oppleve hjelp med å regulere sinnet ned, og gjennom det buffermekanismer som hindrer at sinnet bare går ut av kontroll for den minste ting. Det sterkeste signalet som hjelper oss i å regulere følelsene våre og ta dem inn igjen er følelsesuttrykk fra andre, eller? Hos barn er det relasjonen og ikke fornuften som styrer og utvikler følelsesreguleringen. Men vi lever i en intellektuallisert verden som ønsker å tro at fornuften skal seire bare man appellerer lenge nok. Det virker ganske absurd at foreldre "gjør avtaler" med småbarn om hvordan de skal reagere følelsesmessig dagen etter. Barn har ikke et slikt perspektiv eller hukommelse i forhold til sin virkelighet, og fungerer ikke etter en slik mental modell før etter puberteten.

Barn som "får lov til å rase fra seg" kan oppleve at sinnet bare eser ut og blir mer og mer anfallspreget. Ingen buffer mellom gnist og eksplosjon. Jeg er enig med de som skriver at foreldre er altfor redde for å være autoritære og berettiget sinte. Å møte sinne med sinne er faktisk ganske viktig, men selvsagt et kontrollert sinne fra den voksnes side. Ukontrollerte eksplosjoner fra de voksnes side gjør saken verre. Voksnes manglende fortrolighet med eget sinne er ofte grunnen til at foreldre blir unnvikende, trekker seg bort, appellerer til "fornuften" og overlater på den måten til ungen å ta ansvar alene for å regulere følelsene sine. Dette er egentlig å svikte barnet, fordi barnet er helt ute av stand til å ta ansvar alene for slike følelser. Barn trenger relasjonen til en voksen for å regulere følelser,- ikke bli overlatt til seg selv. Det øker igjen raseriet og utryggheten, og med god grunn. Ungen opplever helt reelt tap av kontroll over seg selv og at de voksne ikke har noe annet å tilby enn at de trekker seg unna og prøver med formaninger i ettertid. Ungen vil oppleve å ha en skremmende makt på samme tid som det er maktesløs i å finne andre løsninger enn at hele situasjonen ender i bånn med dårlige konsekvenser på alle kanter på kort og lengre sikt. Som de fleste vet er følelser sterkere enn fornuften det meste av oppveksten. Så foreldre må gå inn i ungens kaos og raseri og ikke la seg avvise. Vi har prøvd holding med godt resultat på den ene av våre to. Vi har også praktisert at vi ikke aksepterer avvisning av kontakt som en nødvendig konsekvens når man er rasende. Tvert imot "henger vi på" jenta og sier man kan være rasende sammen og at vi alltid er hos henne til hun finner igjen kontrollen over seg selv. Raseriutbruddene er blitt mye mildere og kortere etter 2 år med denne holdningen. Temperamentet er nok medfødt. Sterke barn er som diamanter; de må slipes og trenger motstand for å utvikle følelsesregulering. Ellers blir de monster og styrer hele familien med sjarm eller raseri. Mange adoptivforeldre prøver kanskje å forstå ungen for mye, og tenker på at det er skjulte årsaker og vansker knyttet til adopsjonen som skaper følelsene. De prøver medlidenhet og forståelse der det egentlig skulle vært konfrontasjon der foreldre tør å vise sitt eget sinne og at dette kan styres. Husk, den voksne er alltid sterkere enn et barn til barnet nærmer seg tenårene. Har man ikke fått grep om relasjonen og følelsene til da er kanskje toget gått og det blir et spørsmål om profesjonell hjelp videre. Det er lov å være sint, men uttryksformene må man lære å styre. Det kan ikke barn lære av seg selv når sinnet allerede er blitt så ukontrollert. Ødeleggelse av inventar og andre ting kan og må stoppes. Ingen har godt av å oppleve å gå ut av kontroll på en slik måte. Det er feilslått å tro at å erfare negative konsekvenser skaper positiv læring. Man må lære barnet stolthet og positive følelser over å klare å styre sinnet på en konstruktiv måte. Å se sitt eget smadrede rom minner en bare på mislykkethet og tap av kontroll. Det blir man bare deprimert, mer labil i følelsene og rasende av. Så en 6-åring må man ihvertfall gå på klingen og hjelpe på rett kurs. Så bare tråkk til og stak ut en ny holdning. Jesper Juul har skrevet mye bra om dette. En helsesøster er jeg redd blir altfor tam og tannløs i denne sammenhengen. De vet egentlig veldig overflatiske ting er min erfaring. Snilt og hyggelig skal det meste være med barn, men når det braker løs blir de velmenende men ganske så hjelpeløse.

Hei Shanxi.

Ble nysgjerrig på nicket ditt - har du adoptert eller skal du adoptere fra Shanxi? Isåfall hadde det vært veldig fint om du har lyst til å ta kontakt på denne adressen: [email protected].

Hilsen en annen Shanxi