tårer = trist?

[vanilje]

På mandag kommer den ene behandleren tilbake fra ferie og jeg blir deppa av tanken. H*n er grei og snill og alt sånn, men...vi har nok litt kommunikasjonsproblemer....Det er nemlig sånn at jeg egentlig har det ganske greit ute (utenfor psykehuset), styrer med mitt, sliter litt innimellom, men ikke plagsomt mye. Men...dette ser ikke h*n fordi jeg bare griner når jeg er der. Og hvordan skal jeg få forklart at joda, jeg har det greit mens tårene renner?

Det blir som å se på noen som gråter mens de sier at de har det bra, ikke særlig overbevisende...

Men, jeg mener det, jeg har det helt greit, men i det øyeblikket jeg går inn døra der så renner tårene.

Jeg kan godt skrive om dette, levere det, men når h*n skal gi meg en tilbakemelding eller si hva h*n mener, så griner jeg.

Og jeg begynner å lure på om det blir galt å dra dit 3 ganger i uka for å grine? Det er slitsomt å grine og det blir en smitteeffekt, tårer setter i gang minner og minner trigger flere tårer. Føler faktisk at jeg blir dårligere av å gå der.

Så...hvordan få forklart dette, når den pokkers vannkrana starter bare jeg tenker på stedet/behandlinga/settingen/behandleren...

Sorry, ble rotete...

[orpah]

Vet ikke om dette gjelder meg. Men jeg fikk vondt og begynte å grine i terapisettingen for da måtte jeg forholde meg til mine egne følelser. Vonde følelser om ensomhet og et liv jeg ikke var fornøyd med. Ellers kunne jeg stenge det ute med å konsentrere meg om tv , nett chatting og alle andre ting. Men i terapirommet så blir man tvunget til å forholde seg til sine egne følelser og kan ikke skyve eller stenge de bort.

Nå har jeg bare skrevet om min erfaring da. Så vet ikke helt hvordan det er for deg!

[orpah]

Vet ikke om dette gjelder meg. Men jeg fikk vondt og begynte å grine i terapisettingen for da måtte jeg forholde meg til mine egne følelser. Vonde følelser om ensomhet og et liv jeg ikke var fornøyd med. Ellers kunne jeg stenge det ute med å konsentrere meg om tv , nett chatting og alle andre ting. Men i terapirommet så blir man tvunget til å forholde seg til sine egne følelser og kan ikke skyve eller stenge de bort.

Nå har jeg bare skrevet om min erfaring da. Så vet ikke helt hvordan det er for deg!

mente gjelder "deg"

[vanilje]

Vet ikke om dette gjelder meg. Men jeg fikk vondt og begynte å grine i terapisettingen for da måtte jeg forholde meg til mine egne følelser. Vonde følelser om ensomhet og et liv jeg ikke var fornøyd med. Ellers kunne jeg stenge det ute med å konsentrere meg om tv , nett chatting og alle andre ting. Men i terapirommet så blir man tvunget til å forholde seg til sine egne følelser og kan ikke skyve eller stenge de bort.

Nå har jeg bare skrevet om min erfaring da. Så vet ikke helt hvordan det er for deg!

Det er litt der jeg er, at jeg ikke helt vet om det er sånn det skal være, at det er såkalt riktig å gråte fordi det da vil bli bedre senere, og at jeg må gjennom dette.

Eller om det er på tide å gjøre noe helt annet enn de kontorene.

[Gjest bipolar II-diagnose]

Sånn har jeg det også! Jeg tror det orpah skriver er riktig. Man skyver tanker og følelsene unna i hverdagen for å fungere, og alt går "greit". I terapitimene må man skru på hodet og følesene og da renner det i strie strømmer. Det er veldig tungt å ha det sånn. Det blir på en måte dobbelt så tungt fordi man har demmet opp så lenge. Det rare er at man av og til griner over ting som egentlig ikke er så mye å grine for. Og over ting man kan snakke helt normalt om til venner uten å grine.

Er du sikker på at dere har et kommunikasjonsproblem? Kan det være han forstår noe som ikke du har forstått ennå?

[vanilje]

Sånn har jeg det også! Jeg tror det orpah skriver er riktig. Man skyver tanker og følelsene unna i hverdagen for å fungere, og alt går "greit". I terapitimene må man skru på hodet og følesene og da renner det i strie strømmer. Det er veldig tungt å ha det sånn. Det blir på en måte dobbelt så tungt fordi man har demmet opp så lenge. Det rare er at man av og til griner over ting som egentlig ikke er så mye å grine for. Og over ting man kan snakke helt normalt om til venner uten å grine.

Er du sikker på at dere har et kommunikasjonsproblem? Kan det være han forstår noe som ikke du har forstått ennå?

Var redd for at dere ville si det...

Kanskje denne tankegangen min egentlig handler om at jeg er lei av behandling og er utålmodig med å begynne å leve igjen.

Og at jeg tenker at jeg nå har hatt samtalebehandling i 13 år, så tenker jeg at det som ikke er fikset nå, det må bare være sånn.

Men takk for svar

[orpah]

Var redd for at dere ville si det...

Kanskje denne tankegangen min egentlig handler om at jeg er lei av behandling og er utålmodig med å begynne å leve igjen.

Og at jeg tenker at jeg nå har hatt samtalebehandling i 13 år, så tenker jeg at det som ikke er fikset nå, det må bare være sånn.

Men takk for svar

Tenker at det ikke er enten eller.At det også kan være en fordel å ha en terapeut i den prosessen. Egentlig tenker jeg at for meg selv kunne terapi sikkert vært lurt. Men er veeeeeeeeeeeeldig ambivalent til akkurat det. Så jeg kommer meg aldri til å gjøre noe med det.

[Gjest Blåbærpiken]

Var redd for at dere ville si det...

Kanskje denne tankegangen min egentlig handler om at jeg er lei av behandling og er utålmodig med å begynne å leve igjen.

Og at jeg tenker at jeg nå har hatt samtalebehandling i 13 år, så tenker jeg at det som ikke er fikset nå, det må bare være sånn.

Men takk for svar

"Kanskje denne tankegangen min egentlig handler om at jeg er lei av behandling og er utålmodig med å begynne å leve igjen."

Jeg tror du er inne på noe her. Og det er ikke alt som fikses ved å gå i terapi. Målet er jo å få det livet vi ønsker, ikke å terapeutiseres ihjel? Men i denne prosessen trenger de fleste hjelp, en terapeut eller andre. Jeg tror veien å gå ofte kan være å "begynne å leve igjen". På den måten blir man også "friskere", for man utfordres hele tiden i seg selv. Endrer ting på den måten.

Jeg tror ikke det å sette livet på "frys" for å behandles er noe man skal gjøre lenger enn det er behov for det. Så jeg tror absolutt du er inne på noe her.

Bare tanker fra meg. Passer det ikke, så ikke hør på det ;-)

[Gjest Lilla_måne]

Hei vanilje

Ser du går til behandling tre ganger i uken. Det var jammen mye.

Hvordan får man tilbud om så mye, hvis man ikke trenger det?

Og hvor får man tilbud om så mye hvis man trenger det?

Selv går jeg en gang i uken og føler at jeg er heldig, men en ting er sikkert

I perioder hadde jeg trengt mye mer, men der er kapasiteten sprengt.

Jeg trodde vel at en gang i uken var mye, det er jo så forskjellig hva folk får tilbud om.

Men jeg synes du er heldig jeg.

Men hvis du selv mener at det er for mye, kan du vel kutte ned litt.

Gråter mye selv i terapien for tiden, men får ikke noe følelse av at det blir sett på som en barrometer for hvor bra eller dårlig jeg har det.

Ha en fin dag

[vanilje]

Hei vanilje

Ser du går til behandling tre ganger i uken. Det var jammen mye.

Hvordan får man tilbud om så mye, hvis man ikke trenger det?

Og hvor får man tilbud om så mye hvis man trenger det?

Selv går jeg en gang i uken og føler at jeg er heldig, men en ting er sikkert

I perioder hadde jeg trengt mye mer, men der er kapasiteten sprengt.

Jeg trodde vel at en gang i uken var mye, det er jo så forskjellig hva folk får tilbud om.

Men jeg synes du er heldig jeg.

Men hvis du selv mener at det er for mye, kan du vel kutte ned litt.

Gråter mye selv i terapien for tiden, men får ikke noe følelse av at det blir sett på som en barrometer for hvor bra eller dårlig jeg har det.

Ha en fin dag

Ja...jeg var usikker på om jeg skulle skrive mengde behandling jeg får, fordi jeg vet hvor mange det er der ute som for altfor lite hjelp. Jeg blir lei meg når jeg hører om folk sørpå som nesten må "selge" seg selv til en behandler, skrive søknader, ringe rundt. Det burde være unødvendig i et land som Norge. Og tro meg, jeg ville gladelig ha gitt bort en del av timene mine, om det hadde fungert sånn.

Men når det er sagt..jeg har fått behandling i 13 år, har over 80 innleggelser bak meg på psykiatriske avdelinger og er varig uføretrygdet pga psyken. Og vi (jeg og behandlingsteamet) har kommet frem til at den mengden behandling jeg får er det som må til for at jeg skal klare meg utenfor psykehuset. Og jeg velger helt klart å bo hjemme i stedet for på en avdeling.

Jeg vet ikke, jeg har kanskje truffet de rette menneskene? Bor på et sted der de har muligheter til å gi meg så mye?

Men vi får se nå utover, om det fortsatt er nødvendig eller om vi skal tenke i andre baner.

Beklager at det er så stor forskjellsbehandling

[Gjest Lilla_måne]

Ja...jeg var usikker på om jeg skulle skrive mengde behandling jeg får, fordi jeg vet hvor mange det er der ute som for altfor lite hjelp. Jeg blir lei meg når jeg hører om folk sørpå som nesten må "selge" seg selv til en behandler, skrive søknader, ringe rundt. Det burde være unødvendig i et land som Norge. Og tro meg, jeg ville gladelig ha gitt bort en del av timene mine, om det hadde fungert sånn.

Men når det er sagt..jeg har fått behandling i 13 år, har over 80 innleggelser bak meg på psykiatriske avdelinger og er varig uføretrygdet pga psyken. Og vi (jeg og behandlingsteamet) har kommet frem til at den mengden behandling jeg får er det som må til for at jeg skal klare meg utenfor psykehuset. Og jeg velger helt klart å bo hjemme i stedet for på en avdeling.

Jeg vet ikke, jeg har kanskje truffet de rette menneskene? Bor på et sted der de har muligheter til å gi meg så mye?

Men vi får se nå utover, om det fortsatt er nødvendig eller om vi skal tenke i andre baner.

Beklager at det er så stor forskjellsbehandling

Forstår at du nok har vært mer uheldig enn meg, heldigvis har jeg ikke vært innlagt noen gang.

Sliter med angst og i stressede perioder får jeg panikkangst.

Og har merket meg at hyppigheten på samtalene med behandler gjør disse periodene bedre.

Skulle ønske det fantes noe eller noen som kunne ta i mot meg/oss som sliter når disse anfallene kommer.

Men jeg kan jo allikevel ikke kjøre når anfallene kommer.. så jeg får vel fly her hjemme mellom blomsterpottene å fortvile.

Du trenger ikke å beklage for at systemet er som det er... vær bare glad for at du får den hjelpen du trenger.

[Gjest profile]

Kansje du kan si du gråter av glede:)

[vanilje]

Forstår at du nok har vært mer uheldig enn meg, heldigvis har jeg ikke vært innlagt noen gang.

Sliter med angst og i stressede perioder får jeg panikkangst.

Og har merket meg at hyppigheten på samtalene med behandler gjør disse periodene bedre.

Skulle ønske det fantes noe eller noen som kunne ta i mot meg/oss som sliter når disse anfallene kommer.

Men jeg kan jo allikevel ikke kjøre når anfallene kommer.. så jeg får vel fly her hjemme mellom blomsterpottene å fortvile.

Du trenger ikke å beklage for at systemet er som det er... vær bare glad for at du får den hjelpen du trenger.

Ja, er glad jeg har det tilbudet jeg har.

Men selv om jeg har så mye tilbud, så er vi ganske mange som sliter andre tider av døgnet enn 8-16..angsten har en tendens til å komme kl 2 om natta, what so ever