Åpenhet om psykisk lidelse

[Gjest åpenhet]

Jeg er ennå usikker på om dette er det beste for meg selv. Det snakkes jo om at det skal være så bra å være åpen og at det kan lette trykket for en selv. Jeg har nå vært åpen, men min erfaring er at: folk blir usikker, vet ikke hvordan de skal behandle deg, noen har ikke respekt for psykiske lidelser, de ser på deg som lat, noen blir irriterte fordi du ikke greier det som er ganske opplagt for andre, mange vil ikke ansette folk med psykiske lidelser (kan forstå dette). Så hva er det som er så bra med å være åpen????

[Gjest balansekunstneren]

" være åpen men ikke så åpen at hjernen ramler ut" er et indisk ordtak.

være åpen med måte vil jeg si. Og tenk deg om til hvem du vil være åpen med.

En grunn til at folk kan bli usikre er at de oppfatter psykiske lidelser som noe hører privatlivet til. Hvis de ikke kjenner deg godt nok kan de føle at de får innblikk i noe som de synes du bør holde for deg selv.

Noen kan også tenke at du bruker dine psykiske problemer som en unnskyldning for alt du ikke får til, og at det er lite tak i deg.

Faren ved å være veldig åpen om sine problemer er at andre kan forbinde deg først og fremst med dine psykiske problemer og ikke hvem du er ellers. Det har jeg tenkt over med mennesker som står frem i blader og media og forteller om sine problemer. etterhvert så forbinder jeg dem bare med deres psykiske lidelse® og ikke noe annet. Kjendiser står frem og forteller om sine kriser og problemer og etter en stund lurer jeg på hva de var kjent for i utgangspunktet.

Så være gjerne åpen med dine nærmeste venner og mennesker du vet kan ta i mot den informasjonen. Med alle andre så ville jeg holdt en lav profil på akkurat det området. Alle trenger ikke å vite alt

.

[Orio]

" være åpen men ikke så åpen at hjernen ramler ut" er et indisk ordtak.

være åpen med måte vil jeg si. Og tenk deg om til hvem du vil være åpen med.

En grunn til at folk kan bli usikre er at de oppfatter psykiske lidelser som noe hører privatlivet til. Hvis de ikke kjenner deg godt nok kan de føle at de får innblikk i noe som de synes du bør holde for deg selv.

Noen kan også tenke at du bruker dine psykiske problemer som en unnskyldning for alt du ikke får til, og at det er lite tak i deg.

Faren ved å være veldig åpen om sine problemer er at andre kan forbinde deg først og fremst med dine psykiske problemer og ikke hvem du er ellers. Det har jeg tenkt over med mennesker som står frem i blader og media og forteller om sine problemer. etterhvert så forbinder jeg dem bare med deres psykiske lidelse® og ikke noe annet. Kjendiser står frem og forteller om sine kriser og problemer og etter en stund lurer jeg på hva de var kjent for i utgangspunktet.

Så være gjerne åpen med dine nærmeste venner og mennesker du vet kan ta i mot den informasjonen. Med alle andre så ville jeg holdt en lav profil på akkurat det området. Alle trenger ikke å vite alt

.

''Alle trenger ikke å vite alt''

Godt sagt.

[Orio]

Bra med åpenhet? Du trenger ikke komme med løgner/bortforklaringer hele tiden. Jeg antar du også har perioder du er dårligere/klarer mindre enn ellers, at det kanskje er ting andre ser på som verdens mest naturlig ting som du har problemer med. Hva sier du da, hvis du f.eks ikke går på kino pga angst? Har ikke tid, har andre planer, liker ikke den typen filmer? Til slutt vil folk slutte å invitere deg, kanskje ikke bare på kino men også på ting du gjerne ville vært med på.

Du må nok regne med noen spørsmål i blant, psykiske lidelser er nok ikke det folk vet mest om (nettopp fordi det er så lite åpenhet omkring det), og en har gjerne et standardbilde av hvordan "gale" er. De færreste passer inn i det bildet, så ved å være åpen bidrar du også til å endre fordommer overfor mennesker med psykiske lidelse.

Men du må jo tenke gjennom hva/hvor mye du forteller, og hvem du forteller det til. Som balansekunstneren skrev: "Ikke alle trenger å vite alt".

[Gjest åpenhet]

" være åpen men ikke så åpen at hjernen ramler ut" er et indisk ordtak.

være åpen med måte vil jeg si. Og tenk deg om til hvem du vil være åpen med.

En grunn til at folk kan bli usikre er at de oppfatter psykiske lidelser som noe hører privatlivet til. Hvis de ikke kjenner deg godt nok kan de føle at de får innblikk i noe som de synes du bør holde for deg selv.

Noen kan også tenke at du bruker dine psykiske problemer som en unnskyldning for alt du ikke får til, og at det er lite tak i deg.

Faren ved å være veldig åpen om sine problemer er at andre kan forbinde deg først og fremst med dine psykiske problemer og ikke hvem du er ellers. Det har jeg tenkt over med mennesker som står frem i blader og media og forteller om sine problemer. etterhvert så forbinder jeg dem bare med deres psykiske lidelse® og ikke noe annet. Kjendiser står frem og forteller om sine kriser og problemer og etter en stund lurer jeg på hva de var kjent for i utgangspunktet.

Så være gjerne åpen med dine nærmeste venner og mennesker du vet kan ta i mot den informasjonen. Med alle andre så ville jeg holdt en lav profil på akkurat det området. Alle trenger ikke å vite alt

.

Enig med det. Tror det beste er å etterstrebe å leve et mest mulig normalt liv.

[Gjest åpenhet]

Bra med åpenhet? Du trenger ikke komme med løgner/bortforklaringer hele tiden. Jeg antar du også har perioder du er dårligere/klarer mindre enn ellers, at det kanskje er ting andre ser på som verdens mest naturlig ting som du har problemer med. Hva sier du da, hvis du f.eks ikke går på kino pga angst? Har ikke tid, har andre planer, liker ikke den typen filmer? Til slutt vil folk slutte å invitere deg, kanskje ikke bare på kino men også på ting du gjerne ville vært med på.

Du må nok regne med noen spørsmål i blant, psykiske lidelser er nok ikke det folk vet mest om (nettopp fordi det er så lite åpenhet omkring det), og en har gjerne et standardbilde av hvordan "gale" er. De færreste passer inn i det bildet, så ved å være åpen bidrar du også til å endre fordommer overfor mennesker med psykiske lidelse.

Men du må jo tenke gjennom hva/hvor mye du forteller, og hvem du forteller det til. Som balansekunstneren skrev: "Ikke alle trenger å vite alt".

Ja, tror det er nødvendig å være åpen til en viss grad. Men når det dominerer livet fullstendig og man har problemer med å snakke om andre ting, er det vel ille. Innrømmer at jeg har hatt et behov for å være liten og få omsorg, men ser at dette bare har blitt et problem og at jeg slettes ikke får omsorg som jeg kanskje tror. Men tror det er viktig med åpenhet hvis man søker på en jobb hvor det kreves at man er ganske sosial. Det er jo ofte der det blir synlig. Føler meg lett plaget når folk kommer med negative kommentarer og ser rart på meg. Det er tydeligvis ikke rom for mennesker som er litt annerledes.

[PieLill]

I en fullkommen verden hadde åpenhet sikkert vært veldig fint.

Du må tilpasse din grad av åpenhet til den virkeligheten du lever i, de menneskene du treffer og hva du er komfortabel med selv.

Åpenhet er etter min mening en heller oppsktrytt størrelse. Åpenhet skal balanseres med høflighet, selvstendighet og grensene til langt flere enn en selv. Diskresjon og respekt for det private, både ens egne private sfære og andres, er begreper som ikke nevnes så ofte.

Og forresten,... i en fullkommen verden ville alle vært friske.

;-)

mvh

[PieLill]

Ja, tror det er nødvendig å være åpen til en viss grad. Men når det dominerer livet fullstendig og man har problemer med å snakke om andre ting, er det vel ille. Innrømmer at jeg har hatt et behov for å være liten og få omsorg, men ser at dette bare har blitt et problem og at jeg slettes ikke får omsorg som jeg kanskje tror. Men tror det er viktig med åpenhet hvis man søker på en jobb hvor det kreves at man er ganske sosial. Det er jo ofte der det blir synlig. Føler meg lett plaget når folk kommer med negative kommentarer og ser rart på meg. Det er tydeligvis ikke rom for mennesker som er litt annerledes.

Jeg tror ikke det er lurt å fortelle om psykiske lidelser i et jobbintervju. Da må det i så fall pakkes inn i svært generelle faser, utbrent etc. Hvis ikke får man ikke jobb.

I hvilke situasjoner er det at folk ser rart på deg og kommer med negative kommentarer? Hvilke type kommentarer er det?

mvh

[PieLill]

" være åpen men ikke så åpen at hjernen ramler ut" er et indisk ordtak.

være åpen med måte vil jeg si. Og tenk deg om til hvem du vil være åpen med.

En grunn til at folk kan bli usikre er at de oppfatter psykiske lidelser som noe hører privatlivet til. Hvis de ikke kjenner deg godt nok kan de føle at de får innblikk i noe som de synes du bør holde for deg selv.

Noen kan også tenke at du bruker dine psykiske problemer som en unnskyldning for alt du ikke får til, og at det er lite tak i deg.

Faren ved å være veldig åpen om sine problemer er at andre kan forbinde deg først og fremst med dine psykiske problemer og ikke hvem du er ellers. Det har jeg tenkt over med mennesker som står frem i blader og media og forteller om sine problemer. etterhvert så forbinder jeg dem bare med deres psykiske lidelse® og ikke noe annet. Kjendiser står frem og forteller om sine kriser og problemer og etter en stund lurer jeg på hva de var kjent for i utgangspunktet.

Så være gjerne åpen med dine nærmeste venner og mennesker du vet kan ta i mot den informasjonen. Med alle andre så ville jeg holdt en lav profil på akkurat det området. Alle trenger ikke å vite alt

.

Godt sagt!

;-)

mvh

[Gjest Blomsterbarnet]

Det er ikke så bra å være åpen dersom man ikke gir seg katten i samfunnets reaksjoner.

[Gjest xbellax]

Det som er bra er at jo fler som våger å si de lider av feks depresjon, angst eller noe annet psykisk gjør det enklere for andre å stå frem, -og desto mer normalt blir det, desto mindre tabu blir psykiske lidelser..

Men, tror det også ble sagt under her, alle trenger ikke vite alt.

[tjohei]

I en fullkommen verden hadde åpenhet sikkert vært veldig fint.

Du må tilpasse din grad av åpenhet til den virkeligheten du lever i, de menneskene du treffer og hva du er komfortabel med selv.

Åpenhet er etter min mening en heller oppsktrytt størrelse. Åpenhet skal balanseres med høflighet, selvstendighet og grensene til langt flere enn en selv. Diskresjon og respekt for det private, både ens egne private sfære og andres, er begreper som ikke nevnes så ofte.

Og forresten,... i en fullkommen verden ville alle vært friske.

;-)

mvh

Jeg synes det er på sin plass å være åpen hvis dette likevel vil komme frem i en jobbsituasjon og det kan lette presset på en selv. I dag er det jo så mange krav fra alle kanter og folk blir fort kritiske til en. Det kan få katastrofale konsekvenser. Jeg var ikke åpen en gang i forbindelse med jobbsøking. Det brant jeg meg på for miljøet og kravene var for høye i forhold til hva jeg kunne gi av meg selv. Jeg ble skjelt ut to ganger av en kollega med vitne. Dette gjorde meg bare enda verre psykisk. Vil ikke anbefale den metoden til noen!

[tjohei]

Det er ikke så bra å være åpen dersom man ikke gir seg katten i samfunnets reaksjoner.

Det kan være tøft å være åpen, selv til de som skal hjelpe en på NAV. Jeg har selv blitt krenket flere ganger selv om jeg har stått frem med hva som er vanskelig for meg. En hårreisende erfaring. Det var ikke min feil, men de som ikke har respekt for psykiske problemer.

[Gjest åpenhet]

Jeg tror ikke det er lurt å fortelle om psykiske lidelser i et jobbintervju. Da må det i så fall pakkes inn i svært generelle faser, utbrent etc. Hvis ikke får man ikke jobb.

I hvilke situasjoner er det at folk ser rart på deg og kommer med negative kommentarer? Hvilke type kommentarer er det?

mvh

Det kan være at man kanskje ikke er så interessert i å bli kjent med kollegaer. At man sitter for seg selv i kantinen. Fikk kommentarer om at jeg "gikk som en mus i gangen" og at her menger vi oss med hverandre.

[PieLill]

Det er ikke så bra å være åpen dersom man ikke gir seg katten i samfunnets reaksjoner.

Eller om man bryr seg katta i om man får seg jobb...

mvh