Litt forvirret og overrasket over BUP.

[Gjest Jente31]

Dattern min er under utredning hos BUP pga adferdsvansker. Kansje er hun preget av et urolig og vanskelig hjem. Eller. Kansje viser det seg at hun har en psykisk lidelse.

Eksen og jeg har bl.a vært der i samtaler, sammen med henne.

Eksen har slått henne og latt all sin frustrasjon gå utover henne siden hun var liten. Han har også lett etter feil hos henne. Når sant skal sies, har han liten respekt for kvinner generelt. Vi har flyttet fra han, bl.a pga dette. Hun er nå 8. Hun har hatet pappan sin og hatt mye vondt pga han. Jeg er ikke feilfri selv. Men jeg bruker ikke fysisk vold.

Jeg blir litt overrasket over BUP. De gjør meg også litt forvirret.

Jeg er ikke ute etter å sverte eksen på noen måte. Men jeg synes det virker litt enkelt; pappan ba dattern sin om unnskyldning mens sosionomen så det, og lovet henne å aldri slå mer. Han fortalte også at det gikk så bra nå. Og det er ikke noe rart, siden barna er der så lite. Han møter jo ikke utfordringene på¨samme måte lenger, fordi barna for det meste bor hos meg.

Jeg føler at han manipulerer de på BUP. Jeg _vet_ det ikke. Men jeg føler meg ikke trygg på han. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger.

Jeg får meg ikke til å si imot han når dattern vår sitter der. Jeg får meg ikke til å si, at dette stemmer ikke. Jeg er også redd for at de på BUP skal tro jeg bare er ute etter å sverte eksen. Det er jeg ikke. Jeg vil selvsagt at pappa og datter skal ha et godt forhold. ikke noe hadde vært bedre enn det! Men jeg synes dette virker enkelt. Skal det være slik?

Jeg synes heller ikke dette handler om at de skal ta parti med noen. Men jeg får et inntrykk av at de synes synd på eksen min, og at han har slått osv fordi han har hatt det vanskelig. (Han har ikke vært motivert for hjelp).

Når han sitter der, bruker han også mine ord. Han forteller dem ting som jeg har gjort han oppmerksom på. Det føles så falskt og manipulerenede. Men jeg tør ikke si i mot hverken han eller de på BUP. Jeg bare sitter igjen med en følelse av å være en hysterisk mor.

Dette er veldig vanskelig og psykepleier har ferie. Er det slik det fungerer på BUP?

Et lite hjertesukk fra

[orpah]

Uff. Har ikke noen gode råd å komme med. Dette hørtest utrolig vanskelig ut. Håper noen andre har noe fornuftig å si.

[Gjest Jente31]

Jeg vil bare legge til at jeg er overrasket fordi de tar så "lett" på dette. Eller er det jeg som har for høye forventninger? Jeg har veldig liten erfaring med helsevesenet.

Sosionomen fortalte også mens vi alle tre hørte, at hun selv hadde slått dattern sin en gang.. Det virker som hun vil at dattern min skal forstå at pappan har hatt det vanskelig, og at han angrer osv.

Jeg vil ikke at dattern vår skal høre at vi diskuterer det jeg mener ikke stemmer. Jeg svarer på spørsmål og er helt ærlig på disse, også vedrørerende mine egne feil.

Jeg har tenkt på om jeg kansje skal be om å få en samtale med BUP alene, men jeg vet ikke om dette vil virke negativt?. Jeg er så redd for at de skal misforstå meg.

Godt bare å få det ut.

[Gjest kvinne 46]

Eg håper inderleg du får hjelp med jenta di. Tenker også det er lurt å få åleinetimer, uten eksen. Då kan du vere ærleg.

Eg kjenner meg så igjen på det du skriv. Vår gut på då 12 år var til utredning for muligens Asperger. Faren har aldri brydd seg om å sette seg inn i eller vurdere kva guten sleit med. Han var berre frustrert over at guten ikkje var så samarbeidvillig. Men når vi var på BUP så var han så klok og fornuftig, for han brukte mine ord og tanker, som eg hadde delt med han. Du kan kalle det falskt.

Heldigvis var eg og guten for det meste der åleine. Eg var sjølvsagt ærleg om alle forhold (når eg var åleine). For eg ville at evt. skader frå mi sjukehistorie skulle takast i betraktning. BUP ga ikkje så mykje tilbakemelding under utredninga, og eg turte ikkje å spørre (turte ikkje evt. få tilbakemelding på at det eg såg og oppfatta var feil). Når du over lang tid ikkje har blitt trutt på av familie og venner, så mister du trua på at det du ser er verkeleg. Vi heldt på i 1 1/2 år, for eg ville at dei skulle følge med i utviklinga hans/vår.

Den dagen han fekk diagnosa var ein gledens dag for meg. Eg fekk masse tilbakemelding på at slik eg hadde behandla guten, var det rette å gjere. Guten hadde utvikla seg veldig godt. Og det beste var då dei sa; "vi såg det du ser".

Dette har gitt meg tru på at eg kan ta tak i problema til dattera mi på 11 år også. Eg trur ho har ADD. Ho har planer eller begynner med nye prosjekt heile tida, men få blir fullført (nå er det å selge leikene sine for å kjøpe ein motorbåt), ho lever for dagen i morgå, for det som er i dag er "kjedeleg". Lekser orker ho ikkje - ho blir berre tom i blikket og kobler ut. Det som hjalp var at eg møtte opp på skulen og sat med henne ein time der. Det måtte til for at ho kunne greie å konsentrere seg. Til hausten får ho tre t/v i leksehjelp - det blir godt.

[frosken]

Jeg vil bare legge til at jeg er overrasket fordi de tar så "lett" på dette. Eller er det jeg som har for høye forventninger? Jeg har veldig liten erfaring med helsevesenet.

Sosionomen fortalte også mens vi alle tre hørte, at hun selv hadde slått dattern sin en gang.. Det virker som hun vil at dattern min skal forstå at pappan har hatt det vanskelig, og at han angrer osv.

Jeg vil ikke at dattern vår skal høre at vi diskuterer det jeg mener ikke stemmer. Jeg svarer på spørsmål og er helt ærlig på disse, også vedrørerende mine egne feil.

Jeg har tenkt på om jeg kansje skal be om å få en samtale med BUP alene, men jeg vet ikke om dette vil virke negativt?. Jeg er så redd for at de skal misforstå meg.

Godt bare å få det ut.

Hvordan synes du sosionomen skulle ha reagert? Hva skulle hun ha sagt med datteren din til stede?

[Gjest Jente31]

Hvordan synes du sosionomen skulle ha reagert? Hva skulle hun ha sagt med datteren din til stede?

Aner ikke. Men jeg formidlet disse tankene til henne i dag. Det var godt. Vi skal møte uten dattern vår neste gang..

[Gjest Jente31]

Eg håper inderleg du får hjelp med jenta di. Tenker også det er lurt å få åleinetimer, uten eksen. Då kan du vere ærleg.

Eg kjenner meg så igjen på det du skriv. Vår gut på då 12 år var til utredning for muligens Asperger. Faren har aldri brydd seg om å sette seg inn i eller vurdere kva guten sleit med. Han var berre frustrert over at guten ikkje var så samarbeidvillig. Men når vi var på BUP så var han så klok og fornuftig, for han brukte mine ord og tanker, som eg hadde delt med han. Du kan kalle det falskt.

Heldigvis var eg og guten for det meste der åleine. Eg var sjølvsagt ærleg om alle forhold (når eg var åleine). For eg ville at evt. skader frå mi sjukehistorie skulle takast i betraktning. BUP ga ikkje så mykje tilbakemelding under utredninga, og eg turte ikkje å spørre (turte ikkje evt. få tilbakemelding på at det eg såg og oppfatta var feil). Når du over lang tid ikkje har blitt trutt på av familie og venner, så mister du trua på at det du ser er verkeleg. Vi heldt på i 1 1/2 år, for eg ville at dei skulle følge med i utviklinga hans/vår.

Den dagen han fekk diagnosa var ein gledens dag for meg. Eg fekk masse tilbakemelding på at slik eg hadde behandla guten, var det rette å gjere. Guten hadde utvikla seg veldig godt. Og det beste var då dei sa; "vi såg det du ser".

Dette har gitt meg tru på at eg kan ta tak i problema til dattera mi på 11 år også. Eg trur ho har ADD. Ho har planer eller begynner med nye prosjekt heile tida, men få blir fullført (nå er det å selge leikene sine for å kjøpe ein motorbåt), ho lever for dagen i morgå, for det som er i dag er "kjedeleg". Lekser orker ho ikkje - ho blir berre tom i blikket og kobler ut. Det som hjalp var at eg møtte opp på skulen og sat med henne ein time der. Det måtte til for at ho kunne greie å konsentrere seg. Til hausten får ho tre t/v i leksehjelp - det blir godt.

Er så utrolig glad for å høre det du her beskriver. Du virker som en god mor, og er det ikke godt å få tilbakemeldinger på at det man gjør, som man også mener godt, er det mest riktige som kan gjøres for barna sine? Fortsett å følge opp dattern din også.

Vil du si litt om hva asberger er? Og hva forskjellen på add og adhd er?

VI skal på bup i morgen. Alene, uten dattern vår. Jeg fikk sagt det jeg ville sist vi var der. Det hjalp å sette ord på frustrasjonen her. Skal altså snakke om det i morgen.

JEg synes det er så leit dette her. At situasjonen er slik den er. Skullle ønske eksen ikke hadde disse problemene.