Felles barn med en som har barn fra før

[womanious]

Jeg trenger å høre andres erfaringer fra lignende situasjon som jeg er i. Eller bare høre andres synspunkter

Jeg ble separert i fjor fra min mann, vi hadde inntil før seperasjonen prøvd å bli gravide i 1 1/2 år uten resultat. Vi hadde vært gjennom utredning på sykehus uten at noe galt ble funnet. I år er jeg 36 år, jeg har selvsagt ikke barn fra før og ønsker meg naturligvis barn veldig høyt. Møtte en ny mann i fjor, vi flyttet sammen i år og det går bra. Han har 3 barn fra før.

Jeg sa tidlig i fra at jeg ønsker eget barn og han hadde forståelse for dette og mente selv at han ikke hadde lukket døren for flere barn. Vi har snakket om dette flere ganger, men hver gang får jeg følelsen av at han egentlig ikke vil ha flere barn. Han sier vi kan prøve fra våren neste år, men jeg hører også hans tvil.

Jeg føler dette veldig vanskelig nå, for meg vil å få felles barn være den største glede, men det blir jo kanskje ikke slik for han? Det blir vel heller en ekstra bekymring og potensiell fare for knute på tråden.

Dere som har opplevd lignende, anbefaler dere å få et felles barn, eller gjør det bare ting verre? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, dette er jo svært viktig for meg, men jeg vil jo ikke miste han!

[Gjest klem til deg]

Dere må bare snakke skikkelig ut om det, og gå i dere selv slik at dere finner ut hva dere virkelig ønsker mest.

Han er glad i deg, og ønsker at du skal få det du vil ha, men personlig har han kanskje nok med tre barn. Jeg har stor respekt for fedre som ønsker å bruke tid og følge opp barna sine selv om de ikke bor sammen med barnas mor lenger. Han vil uansett bli like glad i det fjerde barnet, men han vet at det blir slitsomt.

Og så må du føle på hvor viktig det er for deg å ha ditt eget barn, og hvor mye av behovet for å gi omsorg til barn du får dekket av å være omsorgsperson for hans barn når de er hos dere.

Man kan ha et veldig rikt og fint liv uten å få egne barn, men ikke hvis du alltid vil føle at det er noe som mangler.

[PieLill]

Jeg tror dere må bli helt enige om dette. Det at han usetter det kan nok som du skriver, antyde uvilje.

I din alder er et år alt for lang tids utsettelse om man vel har bestemt seg for barn sammen. Ikke minst med tanke på at du tidligere har strevd. (Om ikke dette skyldtes utelukkende mannen.)

Du må ha mot til å fortelle ham ærlig hvor viktig dette er for deg. Og hvordan du vil oppleve det om han holder på å utsetter det hele til det viser seg å være for sent. Om dere venter et år og så går det ikke; Kan ditt forhold til ham klare en slik påkjenning? Om dere venter et år og så vil han vente bare litt til...

Han på sin side må ha mot til å fortelle deg det om han ikke ønsker flere barn. Så får dere ta det videre derfra. Men om han oppriktig mener at dere skal prøve å få barn sammen, kan jeg ikke forstå hvordan han kan utsette det et helt år med tanke på din alder.

mvh

[Gjest gomle]

Hvis du virkelig ønsker deg dette barnet, og har vært åpen om det hele veien, så synes jeg du skal stå på ditt! Ettersom han har barn fra før føler han seg sikkert litt ferdig med små barn, men når barnet først blir født vil han selvsagt elske det likevel, og ikke kunne tenke seg livet uten. Du begynner jo å bli "godt voksen" til å få barn også, så det er ikke slik at du kan drøye dette i årevis. Nei, hopp i det, og fortell ham at du virkelig virkelig ønsker deg et barn med ham - nå.

[Ulrikke]

Du får spørre ham ordentlig seriøst om han har fått kalde føtter, angrer seg, eller bare er av typen som ikke er så engasjert før det er et faktum, liksom...

Jeg er samboer med en mann som også har tre barn fra før. Vi har en datter som nå snart er 21 mnd sammen. Jeg sa fra dag 1 at jeg ikke kom til å fire på kravet om at jeg også ville bli mamma. Han syntes det var naturlig, selvom han i utgangspunktet allerede hadde et barn for "mye" (misforstå meg rett da, men hans yngste særkullsbarn var et "uhell"). Jeg har hele mitt liv tenkt at jeg skulle ha to barn. Jeg har måttet fire på det kravet, og "klare meg" med det ene jeg har fått. Det er litt sårt, men samtidig fatter jeg ikke hvordan vi skulle få til fem unger, selvom det bare hadde vært fem halve tiden...

Spør ham rett ut, uten å angripe. Også må du finne ut selv hvor viktig dette med barn er for deg. Jeg hadde nok gått fra ham om han hadde forandret mening i saken. Hardt, men sånn er det.