psykiske lidelser etter oprasjon

[Gjest vestjenta]

jeg har et spørsmål som gjelder min mor. Hun gikk igjennom en veldig stor operasjon for snart 2 år siden og etter det fikk min far diagnosen kreft på lungene. Begge oprasjonene var vellykket. Problemet ligger hos min mor, hun lukker seg inne, kjeder seg, men vil ikke være med på noe min far foreslår. hun biter av min far når han prøver å starte en samtale, eller hun svarer ikke i det hele tatt og er forferdelig stygg mot han. Hun sier at hun vil bare dø, ingen bryr deg, hun truer med å flytte fra min far. Noe som sårer han veldig, han er jo veldig glad i henne. Min mor blir sint og sur hvis min far reiser på en sykkeltur og blir borte i ca 1 1/2 time, hun tåler heller ikke at han jobber ved pc hjemme, egentlig så er alt han gjør galt i hennes øyne. Og når hun blir sur, kan hun plutselig forlate hjemmet, uten å gi beskjed at hun går.Og blir da borte i timesvis uten et ord, senest i går skjedde dette. Hun gikk ut kl 12 og jeg fikk tak i henne pr mobil kl halv åtte på kvelden. Pappa tør ikke ringe henne, når hun er slik for da er det galt og ringer han ikke er det galt. Dette sårer min far og resten av familien veldig, for det har skjedd så fort, Før oprasjonen var hun en helt annen person, de reiste på turer sammen, spiste ute, koste seg med rødvin, men alt er vekk. Er det noe jeg eller min far kan gjøre for å hjelpe min mor? vennlig hilsen såret datter..

[AnnaSara]

Det høres ut som en vanskelig situasjon for dere alle!

Har du forsøkt å snakke med henne stille og rolig under fire øyne?

Ikke angrip henne eller kom med bebreidelser...men fortell hvordan du opplever henne. At du er bekymret....at du synes hun er forandret.

Spør hvordan hun egentlig har det.

At store påkjenninger kan lede til depresjon vet vi.

Men det er jo god hjelp å få om hun er villig til å ta imot....

Håper inderlig at situasjonen bedrer seg.

Det virker ikke bra nå.

Kanskje du kan snakke med fastlegen din og spørre h*n om råd?

Lykke til!

[Gjest vestjenta]

Det høres ut som en vanskelig situasjon for dere alle!

Har du forsøkt å snakke med henne stille og rolig under fire øyne?

Ikke angrip henne eller kom med bebreidelser...men fortell hvordan du opplever henne. At du er bekymret....at du synes hun er forandret.

Spør hvordan hun egentlig har det.

At store påkjenninger kan lede til depresjon vet vi.

Men det er jo god hjelp å få om hun er villig til å ta imot....

Håper inderlig at situasjonen bedrer seg.

Det virker ikke bra nå.

Kanskje du kan snakke med fastlegen din og spørre h*n om råd?

Lykke til!

ja Anna Sara, jeg har røvd å prate med henne under fire øyne mange ganger, men resultatet er bestandig det samme. Bebreidelser av min far og andre, men mest far. Jeg har spurt rett ut "hva har skjedd" , og fortalt henne at hun har forandret seg, men hun sier bare at hu er drittlei. Og når jeg foreslår at hun og pappa kan finne på noe, då er svaret kort og godt.. nei eller gidder ikke.. Har foreslått for min pappa, at han skal prate med fastlegen, men jeg trur han også er litt redd for å snakke om slike ting. Jeg gav pappa ett råd han kunne forsøke i går da hun forsvant, det var å sende henne en melding hvor det stod "savner deg", dette gjorde han og da tok det ikke lang tid før hun var hjemme, stemningen hjemme i dag var litt bedre i følge min far.