Studere eller arbeide???

[Gjest Store tykke Mie]

Jeg har blitt mobbet gjennom hele skoletiden, og har derfor ingen nære venner eller omgangskrets på sin egen alder, bortsett fra den to år yngre søstern min. Jeg er vel skoleflink, men mangler grunnleggende sosial kompetanse, og er usikker sammen med andre mennesker. (Uten at jeg noengang har fått profesjonell hjelp til dette- "jeg vokser det av meg.."). Nå har jeg fått studieplass på NTNU, men foreldrene mine er langt fra villige/hjelpsomme når det gjelder å skaffe hybel/husrom - heller motsatt... De mener bestemt at jeg har det best hjemme, og forer meg med skrekkhistorier om studentlivet.Og mor har tilmed skaffet meg en kombinert sekretær/vaskejobb i nærmiljøet som jeg kan ha til "jeg blir mer moden og selvstendig". Hva skal jeg gjøre??? Har lyst til å lære noe mer, men vet jeg kommer til å bli "utenfor" i Trondheim. Og dersom jeg trosser mamma/pappa får jeg store problemer både med samvittigheten min og resten av livet mitt fordi jeg, som de korrekt sier, er avhengig av dem....

[Sofline]

Jeg synes du skal reise til Trondheim. Du klarer fint å skaffe deg bolig selv, og det skal nok også bli en skikk med det andre. Det er mange hjelpeordninger for studenter som føler seg utenfor eller har andre problemer. Sånn som du fremstiller det virker det som om foreldrene dine aldri vil synes du er moden nok til å flytte hjemmefra.

[Gjest studerer i Trondheim]

Jeg studerer i Trondheim og har det kjempe fint. Der er det masse forskjellige folk med masse ulike bakgrunner. Jeg tror ikke du kommer til å føle deg utenfor. Er helt sikkert andre som har d slik som deg. Prøv det du:)

[Gjest simin]

Har du lyst til å studere så gjør det nå! Blir du boende hjemme hos foreldrene dine enda lenger blir det lett å si "bare litt til" og før du vet ordet av det har det gått flere år. Dessuten; er det du eller foreldrene dine som skal leve ditt liv? Trondheim har rykte på seg som en by med godt studentmiljø så jeg sier Go for it! En gang må du lære deg å klare deg selv så du kan like godt begynne nå.

Og, ikke bekymre deg for at du blir alene. Jeg har ikke hørt om noen som blir mobbet etter de begynte på høyere utdanning. Folk flest har blitt voksne og er mer interessert i bli kjent enn i å rakke ned på personer som er forskjellige fra seg selv. For alt du vet kan det være at du treffer andre i samme situasjon. Og trenger du profesjonell hjelp (psykiatri) får du det gratis via studenthelsetjenesten.

[Metallica]

Mine foreldre støtta heller ikke opp om mitt ønske om å ta høyere utdanning. De har ikke noe særlig utdanning selv, og har klart seg greit på tross av det. De kunne ikke se vitsen rett å slett.

Uansett, jeg tok utdanning. Har aldri angra på det. Har en jobb jeg trives godt i, som jeg aldri hadde fått uten.

Du kan jo starte studiet, se hvordan det går. Hvis det ikke fungerer for deg i heletatt, kan du heller finne en jobb. Er ikke verdens undergang. Så slipper du å angre på at du ikke tok sjangsen.

Vær open-minded. Skolen har sikkert student arrangement der du blir kjent med andre som er i samme situasjon.

[Gjest eks-student]

Måtte bare svare deg. Ser du har fått mye støtte for å studere fra andre. Det får du ikke fra meg, ikke ubetinget i alle fall.

Min bakgrunn er veldig lik din, og jeg valgte å begynne å studere. (I nærheten av der jeg bodde, så jeg ble boende hjemme) Starten var fin, med fadderordninger og sammenkomster med andre nye studenter. Men det varte jo bare noen uker helt i begynnelsen av semesteret. Etter det var det opp til oss selv, vi måtte selv ta kontakt og ta initiativ til ting vi kunne gjøre sammen. Som du sikkert har erfart er ikke det lett, og det blir ikke bedre når de andre er blitt godt kjent mens jeg selv knapt hadde våget å åpne munnen. Resultatet var at jeg i løpet av den "fantastiske" studietiden fikk stadig mindre kontakt med andre, og fikk en veldig alvorlig sosial fobi etter hvert.

Jeg vet jo ikke hvor ille det er for deg, jeg hadde en form for selektiv mutisme da jeg vokste opp (diagnostisert i ettertid), og den gjorde det sikkert verre enn om jeg ikke hadde hatt det i tillegg. Jeg slet også en del psykisk på forhånd. Mange ganger har jeg tenkt på hvordan livet mitt ville vært om jeg hadde jobbet et år før jeg begynte å studere. Jeg tror det ville vært bra for meg, jeg hadde fått sjansen til å bli mer selvstendig og sikker på meg selv.

Jeg vet også at mange som har vært sjenert og stille på skolen har blomstret veldig opp når de har flyttet til et annet sted for å studere, så det kan nok slå begge veier.

Ville bare be deg tenke deg litt om. (Og jeg mener IKKE at du skal droppe studiene, men at du kanskje kan utsette det et år. Jeg vet ikke hvilke muligheter du har til det i forhold til studieplass etc, men.)

Lykke til.

[Gjest Det går jo så jævla treigt!]

Syns det høres helt horribelt ut med foreldre som driver å "diagnostiserer" deg (de sier de er umoden og uselvstendig).

Høres ut som noen skikkelige jævler som bare ønsker å holde deg tilbake.

Om jeg ikke misforstår totalt ville jeg ikke bodd hos de et sekund mer enn nødvendig.

Hvorfor i helvete skal du VASKE om du har fått muligheten til å utdanne deg ved NTNU?

Det er ingen "skam" i å vaske... Det er faktisk ganske så flott at noen gjør det. Men om du spør vaskere om de heller ville hatt en utdannelse fra NTNU, så tror jeg ikke det ville vært mange PROMILLE som hadde takket nei.

[Gjest lykke til]

Studer.

[Mirabell]

Dra til Trondheim, du! Der lærer du raskt å bli selvstendig, i motsetning til hvis du blir boende hjemme. Hybel kan du ordne der, det er mange studenthybler, i tillegg til private hybler. Studiemiljøet der er stort, og det finnes alle slags mennesker. Det blir en kjempefin mulighet til å skaffe nye venner, starte med blanke ark der ingen kjenner deg fra før! Lykke til!