Samlivsbrudd med barn og ny "kjærete"

[Gjest hun med han nye]

Sønnen min og jeg skal flytte, jeg er på boligjakt nå men bor foreløpig med barnefaren. Vi bestemte oss for ca. 2 mnd siden at vi skal flytte fra hverandre, dette har ligget i lufta lenge. I det siste har jeg blitt kjent med en mann som jeg har blitt forelska i. Vi snakker daglig på telefon, og sender meldinger. Jeg fløler meg som en fjortiss, men kan ikke styre følelsene mine. Ville jo ikke få et nytt forhold med en gang, men klarer ikke skyve han unna. Har til nå bare være uskyldig flørt, og ikke noe snakk om noe fast forhold. Men i går så lurte han på hvor han hadde meg, og jeg sa det som det er at jeg er helt på tryne forelska og er redd for at jeg skal gå på en smell. Han sa at han er redd det for det samme, og at han føler det samme for meg, så han vil mer enn bare flørte. Eksen vet ikke at jeg har møtt en annen, og jeg har heller ikke tenkt å si noe før det eventuelt blir seriøst. Ikke vil jeg presentere han for sønnen min heller. Føler meg helt forferdelig siden jeg allerede har møtt en ny, og ennå ikke flyttet engang. Eksen og jeg er bare venner, ikke noe kos, kyss, sex etc.

Han jeg har møtt har ikke sagt noe om sønnen min da.. Og jeg vil ikke spørre så tidlig heller. Men jeg har vært klar på at sønnen min alltid kommer først, og vil alltid gjøre det, og tar man meg får man han på kjøpet. Regner med at de fleste menn skjønner det? Kan liksom ikke spørre han heller om hva han tenker om det, siden det er så nytt og vi bare "liker" hverandre. Men på en annen side så vil jeg ikke bli glad i denne mannen hvis det viser seg at han ikke er int i sønnen min. Vil aldri kreve at han skal overta farsrollen, men vil kreve at han er snill mot sønnen min og respekterer min og barnefarens oppdragelse.

jeg spurte han jeg liker om han er klar over at jeg faktisk har en sønn, og da svarte han ja og at han liker barn. Er også litt skeptisk siden han er så ung.

Vil høre deres meninger. Vil ikke skuffe eksen, men klarer ikke å ikke være forelska tenker på han døgnet rundt, vil ikke presentere en ny mann for sønnen min før det er seriøst, og evt ikke helt hva han nye tenker om hvordan forhold sønnen og han eventuelt kan få senere.

Hvordan er deres erfaringer? Når kan jeg ta opp dette med han nye uten å skremme livet av han? Hvordan er rollen til mammas kjæreste i forhold til barna?

[Lillemus]

Jeg synes du skal prøve å roe ned litt, selv om jeg vet det ikke er lett! ) Er man så forelsket så er man helt oppe i skyene. )

Jeg snakket med min kjære om ungene veldig tidlig i forholdet jeg, før vi ble sammen (noe som tok bare et par uker) også.

[Atene]

Du må ta det opp med den nye mannen med én gang. Hvis han blir skremt av at barnet er viktigst for deg, er det like greit at han holder seg unna.

Men når dere ikke en gang har flyttet fra faren, mener jeg at å presentere ham for barnet, og å tenke på hans rolle overfor barnet, kan vente. Lenge. Et års tid ihvertfall, og på den tiden kan mye skje.

[petter smart]

En normalt oppegående mann forstår at sønnen din kommer først. Det byr jo på en del utfordringer når man er nyforelsket, men det er mulig å løse.

Jeg reagerer mer på "Vil aldri kreve at han skal overta farsrollen, men vil kreve at han er snill mot sønnen min og respekterer min og barnefarens oppdragelse. "

Han må selvfølgelig respektere dette, men han må også få et ord med i laget. Du kan ikke forvente at han skal stille opp for sønnen din++++ uten å få være med å bestemme oppdragelsen.

I den forbindelse bør du lese en tråd fra i går om stemødre. Det fins sikkert flere andre tråder om samme emne her inne. Det var mange stemødre som klaget over at det hele tiden ble forventet at de skulle stille opp for barna og omtrent elske dem som sine egne, men at de ikke hadde noe de skulle ha sagt ift med oppdragelse++.

[Gjest hos oss]

De viktige avgjørelsene du tar nå (valg av bosted, fordeling av tiden dere skal ha ansvaret for sønnen deres, jobbmessige avgjørelser osv) bør du ta som om du ikke hadde denne vennen / kjæresten.

Jeg ville heller ikke sagt noe til noen (bortsett fra en nær venninnne du stoler helt på) om denne mannen. For (veldig mange i) din familie, eksen din, hans familie og deres felles venner, er sikkert samlivsbruddet vondt nok. La dem få vite om en ny kjæreste når alt har roet seg, når de ser at dere klarer dere fint hver for dere, når de ser at gutten deres har det fint.

Så kan du sette av tid til den nye fyren når du har flyttet inn i den nye leiligheten, og gutten er hos pappaen sin.

Pass på at du behandler eksen med mest mulig respekt, du / sønnen din vil være prisgitt et godt forhold til ham resten av livet. For meg ville dete betyr at jeg ikke datet nye kjærester før jeg hadde flyttet ut av felles hjem, og at jeg ventet med å offentliggjøre det nye forholdet en stund, men at når folk (inkl felles venner og andre som prater med ham) får vite om det, skal eksen være den første som informeres. Da bør du og eksen også ha en samtale om hvordan dere ønsker å introdusere nye partnere for sønnen deres, og lignende temaer.

Så flytt ut så fort som mulig, og fortell ham du er forelsket i at du må prioritere flyttingen og etableringen av et nytt hjem for sønnen din denne perioden. Men fortell gjerne at du er skikkelig forelsket i ham. Vær tydelig på at alle valg du gjør i livet, vil være preget av at det viktigste alltid vil være sønnen din.

Når alt er på plass, kan du ta en stor samtale om hvilken rolle en mann i ditt liv, må kunne ta på seg i forhold til din sønn. La ham få tid til å tenke på dette, før dere tar noen stor avgjørelse om forholdet deres videre.

[Gjest hun med han nye]

En normalt oppegående mann forstår at sønnen din kommer først. Det byr jo på en del utfordringer når man er nyforelsket, men det er mulig å løse.

Jeg reagerer mer på "Vil aldri kreve at han skal overta farsrollen, men vil kreve at han er snill mot sønnen min og respekterer min og barnefarens oppdragelse. "

Han må selvfølgelig respektere dette, men han må også få et ord med i laget. Du kan ikke forvente at han skal stille opp for sønnen din++++ uten å få være med å bestemme oppdragelsen.

I den forbindelse bør du lese en tråd fra i går om stemødre. Det fins sikkert flere andre tråder om samme emne her inne. Det var mange stemødre som klaget over at det hele tiden ble forventet at de skulle stille opp for barna og omtrent elske dem som sine egne, men at de ikke hadde noe de skulle ha sagt ift med oppdragelse++.

var ikke det jeg emnte, selv om det ser slik ut. Jeg mener at jeg aldri kommer til å kreve at han skal være "pappa" for han, det får være opp til mannen selv. Men kommer ikke til å akseptere at han ikke er ålreit. Hvis det noengang blir til at vi flytter sammen, så får han selvsagt være med å bestemme. Men ikke komme med helt andre regler enn det vi allerede har. Grunnen til at jeg sier dette er at jeg selv fikk stefar da jeg var 10 år, og moren min lot han bestemme alt over broren min og meg så følte meg sviktet av mamma. Han var streng og ga urimelige innetider, lange innestrffer osv. og mamma lot han holde på som han ville. Flytter jeg sammen med han nye så blir han jo stefar, og vi være enige om oppdragelsen. Men han kommer jo aldri til å overta for barnefaren.

[petter smart]

var ikke det jeg emnte, selv om det ser slik ut. Jeg mener at jeg aldri kommer til å kreve at han skal være "pappa" for han, det får være opp til mannen selv. Men kommer ikke til å akseptere at han ikke er ålreit. Hvis det noengang blir til at vi flytter sammen, så får han selvsagt være med å bestemme. Men ikke komme med helt andre regler enn det vi allerede har. Grunnen til at jeg sier dette er at jeg selv fikk stefar da jeg var 10 år, og moren min lot han bestemme alt over broren min og meg så følte meg sviktet av mamma. Han var streng og ga urimelige innetider, lange innestrffer osv. og mamma lot han holde på som han ville. Flytter jeg sammen med han nye så blir han jo stefar, og vi være enige om oppdragelsen. Men han kommer jo aldri til å overta for barnefaren.

Han har ingen rett til å bestemme reglene alene. Det hadde han ikke hatt om det var hans egen sønn heller. Reglene må man bli enige om.

Men når en leser en del innlegg her inne så får en inntrykk av at mange foreldre nekter steforeldrene enhver innflytelse. Barna plukker fort opp dette og sier bare "du er ikke pappaen min" når de blir bedt om å gjøre noe.

Ofte har foreldrene dårlig samvittighet pga bruddet og lar ungene slippe unna med altfor mye. Og de blir sinte hvis steforelderen prøver å sette grenser.

[Gjest togli]

De viktige avgjørelsene du tar nå (valg av bosted, fordeling av tiden dere skal ha ansvaret for sønnen deres, jobbmessige avgjørelser osv) bør du ta som om du ikke hadde denne vennen / kjæresten.

Jeg ville heller ikke sagt noe til noen (bortsett fra en nær venninnne du stoler helt på) om denne mannen. For (veldig mange i) din familie, eksen din, hans familie og deres felles venner, er sikkert samlivsbruddet vondt nok. La dem få vite om en ny kjæreste når alt har roet seg, når de ser at dere klarer dere fint hver for dere, når de ser at gutten deres har det fint.

Så kan du sette av tid til den nye fyren når du har flyttet inn i den nye leiligheten, og gutten er hos pappaen sin.

Pass på at du behandler eksen med mest mulig respekt, du / sønnen din vil være prisgitt et godt forhold til ham resten av livet. For meg ville dete betyr at jeg ikke datet nye kjærester før jeg hadde flyttet ut av felles hjem, og at jeg ventet med å offentliggjøre det nye forholdet en stund, men at når folk (inkl felles venner og andre som prater med ham) får vite om det, skal eksen være den første som informeres. Da bør du og eksen også ha en samtale om hvordan dere ønsker å introdusere nye partnere for sønnen deres, og lignende temaer.

Så flytt ut så fort som mulig, og fortell ham du er forelsket i at du må prioritere flyttingen og etableringen av et nytt hjem for sønnen din denne perioden. Men fortell gjerne at du er skikkelig forelsket i ham. Vær tydelig på at alle valg du gjør i livet, vil være preget av at det viktigste alltid vil være sønnen din.

Når alt er på plass, kan du ta en stor samtale om hvilken rolle en mann i ditt liv, må kunne ta på seg i forhold til din sønn. La ham få tid til å tenke på dette, før dere tar noen stor avgjørelse om forholdet deres videre.

Vel talt

[Gjest hun med han nye]

Han har ingen rett til å bestemme reglene alene. Det hadde han ikke hatt om det var hans egen sønn heller. Reglene må man bli enige om.

Men når en leser en del innlegg her inne så får en inntrykk av at mange foreldre nekter steforeldrene enhver innflytelse. Barna plukker fort opp dette og sier bare "du er ikke pappaen min" når de blir bedt om å gjøre noe.

Ofte har foreldrene dårlig samvittighet pga bruddet og lar ungene slippe unna med altfor mye. Og de blir sinte hvis steforelderen prøver å sette grenser.

Det du skriver i siste avsnitt der har jeg ikke sansen for i det hele tatt, men det er sikkert en sannhet i det. Det jeg mener når jeg sier "respektere foreldrenes oppdragelse" så mener jeg at han nye da vil si nei der jeg ville sagt nei, osv. og følge de rutiner og regler som sønnen vår kjenner. Selvfølgelig vil det bli uenighet om hva som er greit og ikke greit noen ganger, som hos foreldre flest. Hvis det blir noe stefar inni bildet, så skal ha få lov til å irettesette sønnen min hvis han gjør noe han ikke skulle gjort, uten at jeg skal forsvare.