Flytte fra hverandre; når si det til barna?

[Gjest usikker på fremtiden]

Når bør vi informere barna om vårt valg om å flytte fra hverandre? Rett før vi fysisk flytter, en god stund før eller hva? Og på hvilken måte?

Råd og tips?

[jubalong70]

Hvis jeg husker rett er barna ca 6 og 8 år gamle?

I så fall ville jeg sagt det en stund før. Vet ikke helt hvor lenge da, men kanskje 1-2-3-4 uker før flyttingen.

Det kommer jo litt an på barna også, hvor lett de tar på forandringer generelt.

Hvis du er den med syk ektemann, så vet de vel at han er syk. Da kan de kanskje lettere forstå at ting må endres?

Etter at du har fortalt dem det, vær tilgjengelig for spørsmål. Dette gjelder både med en gang etterpå, men også i tiden som kommer. Svar så ærlig du kan uten å svartmale faren til barna.

La barna få tid til å tenke, gråte og sørge over det livet de har kjent til nå.

La dem gjerne se at du også synes dette er vanskelige, men forsikre dem om at både du og faren er like glade i dem nå som før.

*Trøsteklem*

[Gjest Jente31]

Hvis jeg husker rett er barna ca 6 og 8 år gamle?

I så fall ville jeg sagt det en stund før. Vet ikke helt hvor lenge da, men kanskje 1-2-3-4 uker før flyttingen.

Det kommer jo litt an på barna også, hvor lett de tar på forandringer generelt.

Hvis du er den med syk ektemann, så vet de vel at han er syk. Da kan de kanskje lettere forstå at ting må endres?

Etter at du har fortalt dem det, vær tilgjengelig for spørsmål. Dette gjelder både med en gang etterpå, men også i tiden som kommer. Svar så ærlig du kan uten å svartmale faren til barna.

La barna få tid til å tenke, gråte og sørge over det livet de har kjent til nå.

La dem gjerne se at du også synes dette er vanskelige, men forsikre dem om at både du og faren er like glade i dem nå som før.

*Trøsteklem*

Godt svart!

[Gjest usikker på fremtiden]

Hvis jeg husker rett er barna ca 6 og 8 år gamle?

I så fall ville jeg sagt det en stund før. Vet ikke helt hvor lenge da, men kanskje 1-2-3-4 uker før flyttingen.

Det kommer jo litt an på barna også, hvor lett de tar på forandringer generelt.

Hvis du er den med syk ektemann, så vet de vel at han er syk. Da kan de kanskje lettere forstå at ting må endres?

Etter at du har fortalt dem det, vær tilgjengelig for spørsmål. Dette gjelder både med en gang etterpå, men også i tiden som kommer. Svar så ærlig du kan uten å svartmale faren til barna.

La barna få tid til å tenke, gråte og sørge over det livet de har kjent til nå.

La dem gjerne se at du også synes dette er vanskelige, men forsikre dem om at både du og faren er like glade i dem nå som før.

*Trøsteklem*

Hei, takk for et fint svar. Det stemmer at det er jeg med den syke mannen. Synes jeg er oppi et vanskelig dilemma nå, men sånn som jeg føler det i dag vil jeg helst komme meg ut av forholdet. Men jeg er jo redd for at hele mannens liv faller i grus og at jeg gjør noe veldig grusomt mot han....

[Mandolaika]

Hei, takk for et fint svar. Det stemmer at det er jeg med den syke mannen. Synes jeg er oppi et vanskelig dilemma nå, men sånn som jeg føler det i dag vil jeg helst komme meg ut av forholdet. Men jeg er jo redd for at hele mannens liv faller i grus og at jeg gjør noe veldig grusomt mot han....

Har fulgt med på innleggene dine i det siste, men ikke svart før nå. Jeg føler virkelig med deg, skjønner godt at det er et skikkelig dilemma.

Synes allikevel at du bør tenke på deg selv og barna og på hva som er best for dere i lengden. Det er andre som tenker på mannen din, sørger for ham og passer på hva som er best for ham og sykdommen. Du kan neppe få gjort så mye fra eller til når det gjelder hans sykdom allikevel.

Ønsker dere lykke til hele familien og håper dere snart får det bedre alle sammen!

[Gjest dropper det nå]

Vi valgte å gjøre det en måneds tid før vi flyttet fra hverandre. Den måneden brukte vi på å snakke, forklare, svare på spørsmål, la barnet gråte hvis h*n følte for det osv.

Denne måneden gjorde vi også ting vi hadde gjort sammen før som vi visste h*n likte godt, f.eks. dra i basseng, gå på biblioteket osv. Sammen - for å vise at mamma og pappa fortsatt var venner, og at vi kunne være det selv om vi ikke skulle bo sammen mer.

[mil1365380270]

Tror ikke det er noen fordeler for barna å ikke få tid til å bearbeide. Men det skaper kanskje problemer i forhold til mannen din, som så igjen vil lage uro for barna? Vet ikke jeg, men virker som du er i ferd med å flykte i ren desperasjon nesten? Vill gjetting fra min side, så vær snill og glemme dette svaret om jeg tar feil :-)

Er jeg derimot inne på noe, tror jeg kanskje du trenger å lufte tankene dine ikke bare for ukjente, men venner og familie også. Du hjelper ikke mannen din ved å skjule sykdommen hans når den er så alvorlig at du må flytte med barna. Har du familie og venner, vil de nok forstå deg. Og det vil antakelig lette situasjonen ikke bare for deg, men også for barna, å vite at dere er flere som passer på dem, og som har bestemte meninger og planer for hva som er riktig å gjøre.

Uansett må du ikke ha dårlig samvittighet for å redde barna og deg selv ut av situasjonen. Hverken du, far eller barn er tjent med nåværende situasjon. Du må tenke på barna og fremtiden. Mulig det er mest synd på ham fordi dere kan få det bedre, men kanskje ikke han. Men det er ingen god grunn til å forderve dine år og ungenes barndom.

[Gjest prust]

Mine foreldre fortalte det etter middag 2. juledag. Husker ei venninne av meg ringte på døra og ville leke med meg - men pappa sa at det ikke passet, for vi skulle snakke om noe...

Ble litt sur, og la meg i senga og leste i ei av bøkene jeg hadde fått til jul (husker det var "Frendeløs"), og han ba meg komme opp i stua.

Vi satte oss ned alle fire, pappa førte ordet, og fortalte at han og mamma ikke kunne bo sammen, at han skulle flytte. Han sa flere ganger at de to alltid ville være våre foreldre, og at vi ikke hadde noe skyld i det som skjedde.

Han flyttet 1. januar. husker det ble så tomt etter de tingene han tok med seg - noen bilder i stua, en kommode, osv. Jeg var 9 år, min søster 6.

[jubalong70]

Hei, takk for et fint svar. Det stemmer at det er jeg med den syke mannen. Synes jeg er oppi et vanskelig dilemma nå, men sånn som jeg føler det i dag vil jeg helst komme meg ut av forholdet. Men jeg er jo redd for at hele mannens liv faller i grus og at jeg gjør noe veldig grusomt mot han....

Jeg skjønner deg kjempegodt. Hva slags ekteskap vil det bli når han evt kommer ut av sykehuset? Hva er best for barna? Det er jo i all hovedsak dem det må tenkes på, synes jeg.

Det at du tar dette valget mens han er på sykehuset er kanskje det greieste. Da får han hjelp umiddelbart med de tunge og vanskelige tankene som kommer.

Som jeg husker fra tidligere innlegg så gir ikke legene særlig håp om at han blir helt frisk, og da er det kanskje like greit å sette strek nå? Jeg vet ærlig talt ikke, jeg kjenner dere jo ikke

Du virker ganske sikker på at dette er det beste for deg og barna, og jeg tror det er riktigst å tenke på dere nå.

Hvis mannen din blir frisk er det jo ingen som sier at dere ikke kan flytte sammen igjen, og til og med gifte dere igjen.

Blir han ikke frisk, så er det nok bedre for dere alle at dere ikke bor sammen.

Klem fra

[Gjest ting å tenke på]

http://www.vfb.no/xp/pub/venstre/rod/tema/samlivsbrudd/240102

[Gjest usikker på fremtiden]

http://www.vfb.no/xp/pub/venstre/rod/tema/samlivsbrudd/240102

Takk for linken. Dette er ting jeg tenker mye på, men enkelte av disse punktene er det jo lett å "glemme" midt oppe i alle følelsene.

[Gjest usikker på fremtiden]

Tror ikke det er noen fordeler for barna å ikke få tid til å bearbeide. Men det skaper kanskje problemer i forhold til mannen din, som så igjen vil lage uro for barna? Vet ikke jeg, men virker som du er i ferd med å flykte i ren desperasjon nesten? Vill gjetting fra min side, så vær snill og glemme dette svaret om jeg tar feil :-)

Er jeg derimot inne på noe, tror jeg kanskje du trenger å lufte tankene dine ikke bare for ukjente, men venner og familie også. Du hjelper ikke mannen din ved å skjule sykdommen hans når den er så alvorlig at du må flytte med barna. Har du familie og venner, vil de nok forstå deg. Og det vil antakelig lette situasjonen ikke bare for deg, men også for barna, å vite at dere er flere som passer på dem, og som har bestemte meninger og planer for hva som er riktig å gjøre.

Uansett må du ikke ha dårlig samvittighet for å redde barna og deg selv ut av situasjonen. Hverken du, far eller barn er tjent med nåværende situasjon. Du må tenke på barna og fremtiden. Mulig det er mest synd på ham fordi dere kan få det bedre, men kanskje ikke han. Men det er ingen god grunn til å forderve dine år og ungenes barndom.

Du har selvsagt ret i at jeg trenger å lufte tankene til min omgangskrets. Men jeg har ikke så mange jeg kan snakke med, og jeg vil ikke uroe dem i hele tiden, heller.....

Jeg er utrolig usikker, men i dag ble det bråk igjen og mannen min sa da "nei nå finner jeg meg en leilighet....". Har var sint, jeg var sint (eller mest lei meg meg) og det hele er traurig.

Heldigvis hentet han ungene og de hadde det ok sammen, trorjeg.