Barn som er sære i matveien

[Zizco]

Hei, litt ny her...

Jeg har to barn som er undervektige. 7 åringen min er normal høyde og veier 18 kilo... 9 åringen tør jeg ikke veie. Men så definitivt undevektig han å. Normal høyde men lite på kroppen.

I tillegg er de utrolig vanskelig i matveien. Guttungen mer enn jentungen. Han har ADD, går på medisiner og jeg går til foreldre veiledning. Jeg har nevnt problemet for dem, men de sier han har ett godt kosthold. Jeg er uenig med damen jeg. Han nekter å smake på ny mat. Prøvde å lure i han litt bringebærsyltetøy nå, blæsh. Dette spiser han i løpet av en dag:

Morgen: Ett knekkebrød (prøver å true i han ett til), gjerne tørt eller med paprika på.

Formiddags: To knekkebrød med salami (må være fra spis) eller servelat med paprika på.

Middag; en liten porsjon med det vi har som brukes laaaaaaaaaang tid på, og dermed klager han over at det er kaldt. Her er jeg beinhard, han får spise opp maten sin, jeg har brukt tidsur og der har de 20 min. Belønner med is... ALT!

Grønnsaker: gulrøtter

Kvelds: ikke noe...

Datter:

Morgen: En yoghurt med musli

Formiddags: To brødskiver med pålegg, hun kan finne på å bare spise en brødskive.

Middag: Liten porsjon av det vi har. Grønnsaker: kun blomkål

Kvelds: yoghurt igjen

Begge drikker greit, men jeg må passe på dem hele tiden. Ellers kan de to finne på å gå hele dager uten væske. En har alt ligget på sykehus etter dehydrering i sommer... Begge to er glade i frukt. Og begge liker fisk, her har de blitt litt bortskjemte da far kommer fra nordnorge og ikke spiser frossenfisk. De spiser fersk torsk, laks, ørret, fiskegrateng og selvfølgelig fiskepinner. De har full nekt på farsemat.

Forslag til hvordan jeg løser dette med matnekt, eller hvordan jeg skal øke vekten på dem uten å stresse med å true i dem mat?

Kan legge til at jeg er tynn og lang av natur, men bein stikker ikke ut på meg og jeg er glad i mat. Høy forbrenning og mye aktivitet hos meg.

Takk for alle svar

[Glimtipper]

Jeg vet hvordan det er å ha barn som spiser mindre enn hva som er normalt. Men for å være helt ærlig, så synes jeg du stresser litt mye med dette.

For det første så spiser de begge mer enn hva sønnen min som oftest får i seg. Han spiser kanskje en halv eller en kvart skive til frokost, eventuelt fem skjeer grøt. Samme til lunsj, eventuelt en halv fiskekake (eller tilsvarende, om vi har varm mat). Til middag spiser han en kvart liten tallerken. Kveldsmat er nesten aldri vits i å prøve en gang, men det hender jeg får i han en halv banan. Noen dager inne i mellom spiser han bedre og det er vel det som holder han gående. Du nevner ikke om de er slappe/syke på grunn av matinntaket? Sønnen min er aktiv og frisk, har ikke vitamin- eller jernmangel, så jeg orker ikke stresse med det eller bekymre meg.

For det andre synes jeg -aldri- man skal tvinge barn til å spise mat. Det blir helt feil i mine øyne. Foreldre kan bestemme hva slags mat barna får tilbud om, men det er ungene selv som må bestemme hvor mye de skal putte i seg.

For det tredje tror jeg at belønning i forhold til matspising også blir helt feil. Å spise mat er noe man gjør fordi man trenger det, ikke for å bli roset eller belønnet.

Det virker som om du skaper et veldig stress og stort press rundt barna når det kommer til mat. Og det er tydelig at du gjør det ut av kjærlighet og omsorg, noe som selvfølgelig er positivt. Men jeg tror du trenger å ta et skritt tilbake og revurdere hele situasjonen. Dere har alle behov for pause fra dette problemet nå og da kan du samtidig prøve metoden hvor du lager så lite oppstyr rundt hva og hvor mye barna spiser som mulig. Konsentrer deg om å lage hyggelige måltider, tilby forskjellig slags mat og ikke bry deg om å kommentere på matinntaket. I begynnelsen vil de nok ikke spise noe mer eller smake på mye nytt, men i hvert fall skaper det en god stemning for dere alle sammen.

[Gjest prust]

Jeg vet hvordan det er å ha barn som spiser mindre enn hva som er normalt. Men for å være helt ærlig, så synes jeg du stresser litt mye med dette.

For det første så spiser de begge mer enn hva sønnen min som oftest får i seg. Han spiser kanskje en halv eller en kvart skive til frokost, eventuelt fem skjeer grøt. Samme til lunsj, eventuelt en halv fiskekake (eller tilsvarende, om vi har varm mat). Til middag spiser han en kvart liten tallerken. Kveldsmat er nesten aldri vits i å prøve en gang, men det hender jeg får i han en halv banan. Noen dager inne i mellom spiser han bedre og det er vel det som holder han gående. Du nevner ikke om de er slappe/syke på grunn av matinntaket? Sønnen min er aktiv og frisk, har ikke vitamin- eller jernmangel, så jeg orker ikke stresse med det eller bekymre meg.

For det andre synes jeg -aldri- man skal tvinge barn til å spise mat. Det blir helt feil i mine øyne. Foreldre kan bestemme hva slags mat barna får tilbud om, men det er ungene selv som må bestemme hvor mye de skal putte i seg.

For det tredje tror jeg at belønning i forhold til matspising også blir helt feil. Å spise mat er noe man gjør fordi man trenger det, ikke for å bli roset eller belønnet.

Det virker som om du skaper et veldig stress og stort press rundt barna når det kommer til mat. Og det er tydelig at du gjør det ut av kjærlighet og omsorg, noe som selvfølgelig er positivt. Men jeg tror du trenger å ta et skritt tilbake og revurdere hele situasjonen. Dere har alle behov for pause fra dette problemet nå og da kan du samtidig prøve metoden hvor du lager så lite oppstyr rundt hva og hvor mye barna spiser som mulig. Konsentrer deg om å lage hyggelige måltider, tilby forskjellig slags mat og ikke bry deg om å kommentere på matinntaket. I begynnelsen vil de nok ikke spise noe mer eller smake på mye nytt, men i hvert fall skaper det en god stemning for dere alle sammen.

Hei!

Koselig å se ditt navn her igjen :-)

[Glimtipper]

Hei!

Koselig å se ditt navn her igjen :-)

Takker for det

Jeg leser stort sett litt hver dag, men har ikke så god tid til å svare. Regnværsdagene tok meg til slutt

[Zizco]

Jeg vet hvordan det er å ha barn som spiser mindre enn hva som er normalt. Men for å være helt ærlig, så synes jeg du stresser litt mye med dette.

For det første så spiser de begge mer enn hva sønnen min som oftest får i seg. Han spiser kanskje en halv eller en kvart skive til frokost, eventuelt fem skjeer grøt. Samme til lunsj, eventuelt en halv fiskekake (eller tilsvarende, om vi har varm mat). Til middag spiser han en kvart liten tallerken. Kveldsmat er nesten aldri vits i å prøve en gang, men det hender jeg får i han en halv banan. Noen dager inne i mellom spiser han bedre og det er vel det som holder han gående. Du nevner ikke om de er slappe/syke på grunn av matinntaket? Sønnen min er aktiv og frisk, har ikke vitamin- eller jernmangel, så jeg orker ikke stresse med det eller bekymre meg.

For det andre synes jeg -aldri- man skal tvinge barn til å spise mat. Det blir helt feil i mine øyne. Foreldre kan bestemme hva slags mat barna får tilbud om, men det er ungene selv som må bestemme hvor mye de skal putte i seg.

For det tredje tror jeg at belønning i forhold til matspising også blir helt feil. Å spise mat er noe man gjør fordi man trenger det, ikke for å bli roset eller belønnet.

Det virker som om du skaper et veldig stress og stort press rundt barna når det kommer til mat. Og det er tydelig at du gjør det ut av kjærlighet og omsorg, noe som selvfølgelig er positivt. Men jeg tror du trenger å ta et skritt tilbake og revurdere hele situasjonen. Dere har alle behov for pause fra dette problemet nå og da kan du samtidig prøve metoden hvor du lager så lite oppstyr rundt hva og hvor mye barna spiser som mulig. Konsentrer deg om å lage hyggelige måltider, tilby forskjellig slags mat og ikke bry deg om å kommentere på matinntaket. I begynnelsen vil de nok ikke spise noe mer eller smake på mye nytt, men i hvert fall skaper det en god stemning for dere alle sammen.

hmfr, Da må jeg høre på damen da. For innerst inne vet jeg du har rett med tanke på dette med stress rundt maten. Jeg er redd for at de spiser for lite og det tror jeg ligger langt inne å innrømme for meg selv at jeg ikke skal bekymre meg for det. Men en start er å slutte å stresse med det.

[Glimtipper]

hmfr, Da må jeg høre på damen da. For innerst inne vet jeg du har rett med tanke på dette med stress rundt maten. Jeg er redd for at de spiser for lite og det tror jeg ligger langt inne å innrømme for meg selv at jeg ikke skal bekymre meg for det. Men en start er å slutte å stresse med det.

Jeg tror faktisk det

Anbefaler boken Smil - Vi skal spise, skrevet av Jesper Juul.