Sympati for overgriperne

[Gjest Baldriana]

Hei. Vet ikke om det er rett av meg å skrive her, men tror jeg trenger noen “nye innputt” i mitt tankekaos. Hadde blitt svært takknemlig om noen tok seg tid til å lese dette og eventuelt komme med tanker/råd.

Jeg har blitt seksuelt misbrukt av flere, over år. Sliter enormt med alt av tanker og følelser som følger med det. Konstante selvmordstanker, alltid trøtt/sliten, oppgitt og lei meg. Søvn er mangelvare.

Føler meg fanget i en egen tanke/følelsesverden som jeg ikke greier å komme meg ut av.

Alltid skjer det noe. Får aldri være i fred. Kommer meg ikke bort. Ikke videre. Sitter fast i et liv jeg ikke vil leve.

Har tenkt mye i det siste og jeg tror at det er en ting som gjør det vanskelig for meg å komme meg videre i livet mitt. Det er vel ikke bare en ting, flere egentlig, sammensatt, men ja det ene er at jeg synes synd på de som har gjort dette mot meg!!! Har rett og slett sympati med de. Får lyst til å trøste… Stakkars, ikke rart at de har gjort/gjør det de gjør, for de har det ikke greit de heller pga. det ene og det andre. Egentlig er de bare snille…, bare jeg som ikke er det.

En sjelden gang har jeg kjent på det motsatte.

Har fått høre at jeg skulle ha anmeldt, men jeg har nesten blitt irritert/sint på de som har sagt det. Føler at de ikke forstår hvordan ting henger sammen. Kan ikke anmelde, for jeg vil ikke være skyld i at noen tar sitt eget liv. Da er det bedre at jeg “forsvinner“. En har truet med å ta livet av meg (senest i går) men det skremmer meg ikke lenger. Skulle ønske at det ikke bare var en tom trussel…

Mange uskyldige kommer til å lide for det andre har gjort, om jeg anmelder, og bare tanken på det gjør at jeg får vondt langt inn i sjela. Det siste jeg ønsker er at noen skal få det vondt/vanskelig pga. av meg.

Dette ble forferdelig kaotisk skrevet, men håper noe ble forståelig.

Er det vanlig å føle sympati for de som gjør en vondt?

Hvorfor føler jeg sympati og ikke avsky?-hvis jeg hadde forstått dette, så hadde det kanskje hjulpet meg???

Hvordan kommer jeg meg ut av dette? Hvordan skal jeg komme meg videre i livet, når jeg tenker/føler som jeg gjør?

Har mest lyst til å gi opp, men så lenge jeg befinner meg på denne jordkloden, må jeg prøve.

Prøver nå…

Håper noen vil hjelpe meg litt på vei…

[Carwing]

Har du forsøkt psykoterapi?

[Gjest liten løve]

Prøv å google stocholms syndromet..

[Gjest Jente31]

Jeg kan faktisk forstå deg..

Jeg sliter litt med det samme selv. Jeg føler både avsky og syns synd på, de som har gjort meg vondt. Særlig gjelder dette faren min, som var helt ekstrem.

Komplisert og vanskelig, ikke sant? Jeg synes det er bra du setter ord på dette!

Jeg fikk et godt råd en gang.. Noe jeg har tenkt masse på. Og det er at man må forsøke å jobbe med seg selv, så man kommer seg ut av denne (Les:) naive holdningen til andre mennesker..

Jeg tror for min egen del at jeg er naiv (eller dumsnill) og så tror jeg det handler om dårlig selvtillit..

Jeg fikk et annet godt råd i forbindelse med dette. Og, det er at jeg aldri har stått på egne bein. Jeg har alltid vært avhengig av overgriperne. Først når jeg klarer å stå på egne bein, kan jeg velge på nytt..

Vet ikke om noe av dette hjelper deg. Men bare noen tanker fra meg

[Gjest ikkemegnei]

Hei! Tror det er veldig normalt å reagere sånn jeg da. Gjør det selv, skal alltid beskytte overgriperne mine, har 1000 grunner for ikke å si ifra, er livredd for at ting skal komme ut osv.

Tror, etter noen år i terapi, at det kommer av en meget sterk skyldfølelse, det er jeg som har skylden og ikke de. Sånn har jeg tenkt og sånn tenker jeg vel egentlig litt enda. Jeg ser det vel bedre nå enn før, at det ikke var min skyld, men tanker og følelser er to forskjellige ting. Jeg også tenker på familien til de som gjorde dette, det vil få veldig store konsekvenser for disse, hvis jeg sa ifra.

Så jeg tror du er normal, men du trenger hjelp for å "snu hodet ditt" for å klare å se at det er overgriperne som har all skyld, det er ikke synd på dem! Du er uskyldig, dette tar det år, tror jeg, og komme fram til.

[Gjest ammaja]

Kan det være en slags beskyttelsesmekanisme, eller en slags forsvarsmekanisme? At det at noen andre (som du kanskje skal kunne stole på?) kan være så "onde" og gjøre en så forferdelig ting, er får skremmende, slik at det blir mindre skremmende og overbevise seg om at en selv hadde skylden?

[Gjest Baldriana]

Er svært takknemlig for det dere har delt av tanker/råd/erfaringer. Er dessverre ikke i form til å svare hver enkelt av dere nå, men jeg skal tenke på/ta med meg det dere har delt med meg. Mulig det kommer noen tanker når formen blir litt bedre.

Igjen; Tusen Takk!

Mvh