Taus unge. Erfaringer?

[Gjest vet ikke hva jeg gjør feil....]

Har ved jevne mellomrom en unge som er taus. Dvs. h*n prater mye til tider og har stort vokabular, men enkelte ganger så er det altså helt taust. I samme periodene kan det være at h*n er veldig aggressiv når ikke h*n ikke får viljen sin. Man stiller et spørsmål, men får ikke svar i det hele tatt. Begynner å bekymre meg ganske mye. Har kontaktet både lege, barnehage og PPT, men alt er tilsynelatende normalt.

[Mista nikket]

Har dere vært inne på tanken om selektiv mutisme? Står endel om det på nettet.

[Gjest også en mamma]

Kommer VELDIG an på barnets alder.

Små barn er vekslende, og kan i gitte situasjoner bli helt tause, uten at det ligger noe "galt" bak. Mens hvis større barn gjør det sammen, og det utvikler seg til at barna f.eks. ikke snakker med fremmede, ikke snakker på skolen (dvs konsekvent ikke snakker til bestemte mennesker eller i bestemte situasjoner) da vil det kunne være snakk om selektiv mutisme.

Men er barnet lite ennå så er det mindre sannsynlig at det er noe "galt". Til en viss grad kan foreldrenes reaksjoner også "presse" barnet til å tie. For mange spørsmål og for mye mas kan gjøre at barnet lukker seg inne. Jeg har selv erfart at mine barn (som er skravlebøtter) i gitte situasjoner lukker seg og nekter å snakke - og det er ALLTID i situasjoner som de opplever som ubehagelige. F.eks. stilt overfor spørsmål om noe de har gjort som var galt, eller overfor fremmede som de ikke liker eller føler seg trygge på.

Jo mer man presser, desto større ubehag for barnet, og man bidrar til at barnet tier.

Jeg ville unngått å presse. Still spørsmålet en gang, og får du ikke svar, så nei vel, ikke spør mer. Svar selv eller bare gjør som du hadde tenkt.

Mange undersøkelser tyder på at selektiv mutisme har en sammenheng med angst. Og det er i situasjoner hvor barnet opplever angst eller ubehag at de ikke vil snakke. Det sies også at selektiv mutisme ofte oppstår etter at barnet har opplevd dramatiske, skremmende eller vonde ting. Så for å ikke bidra til at barnet utvikler en såvidt plagsom tilstand som selektiv mutisme er de nok lurt å bidra til at barnet føler seg trygt og ikke presset eller skremt.

Selektiv mutisme starter ofte forsiktig, og blir etterhvert som en tvangstrøye. Kjenner to barn som lider av dette, og det er ikke enkelt verken for dem eller omgivelsene.

[Gjest mute]

Kommer VELDIG an på barnets alder.

Små barn er vekslende, og kan i gitte situasjoner bli helt tause, uten at det ligger noe "galt" bak. Mens hvis større barn gjør det sammen, og det utvikler seg til at barna f.eks. ikke snakker med fremmede, ikke snakker på skolen (dvs konsekvent ikke snakker til bestemte mennesker eller i bestemte situasjoner) da vil det kunne være snakk om selektiv mutisme.

Men er barnet lite ennå så er det mindre sannsynlig at det er noe "galt". Til en viss grad kan foreldrenes reaksjoner også "presse" barnet til å tie. For mange spørsmål og for mye mas kan gjøre at barnet lukker seg inne. Jeg har selv erfart at mine barn (som er skravlebøtter) i gitte situasjoner lukker seg og nekter å snakke - og det er ALLTID i situasjoner som de opplever som ubehagelige. F.eks. stilt overfor spørsmål om noe de har gjort som var galt, eller overfor fremmede som de ikke liker eller føler seg trygge på.

Jo mer man presser, desto større ubehag for barnet, og man bidrar til at barnet tier.

Jeg ville unngått å presse. Still spørsmålet en gang, og får du ikke svar, så nei vel, ikke spør mer. Svar selv eller bare gjør som du hadde tenkt.

Mange undersøkelser tyder på at selektiv mutisme har en sammenheng med angst. Og det er i situasjoner hvor barnet opplever angst eller ubehag at de ikke vil snakke. Det sies også at selektiv mutisme ofte oppstår etter at barnet har opplevd dramatiske, skremmende eller vonde ting. Så for å ikke bidra til at barnet utvikler en såvidt plagsom tilstand som selektiv mutisme er de nok lurt å bidra til at barnet føler seg trygt og ikke presset eller skremt.

Selektiv mutisme starter ofte forsiktig, og blir etterhvert som en tvangstrøye. Kjenner to barn som lider av dette, og det er ikke enkelt verken for dem eller omgivelsene.

Jeg var plaget av selektiv mutisme i barndommen, noe som er konstatert i ettertid. Jeg fikk ikke noen som helst form for behandling eller hjelp overhodet, selv om jeg i løpet av barne- og ungdomsskolen ikke sa ett ord i klassen. Nok om det.

Det jeg lurer på er om du kan fortelle meg litt mer om selektiv mutisme, ev. vet noen gode nettsteder/bøker hvor jeg kan finne ut litt mer. Og vet du om det får konsekvenser også i voksen alder (sliter med en del psykiske problemer), når det ikke blir behandlet? Eller om det har betydning for hva behandling etc nå som jeg er voksen. Mange spørsmål, jeg vet det, men første gang jeg "støter på" noen som vet noe om det.

[double]

Er dette det eneste du reagerer på ved barnet ditt? Eller er det andre ting du har undret deg over? Hvor gammel er barnet? I hvilke situasjoner er det barnet blir stille?

Du har gitt veldig lite info til at det er mulig å svare annet enn at dette antakelig er helt normalt. Det kan også finnes andre årsaker enn selektiv mutisme til at barnet blir stille og ikke prater eller svarer på spørsmål.