Familie krise....

[Gjest gule]

Vi er en familie med 3 små barn under 4 år. De siste ukene har vært et mareritt. Vi har kommet inn i en fryktelig negativ trend,og klarer ikke og komme oss ut av den.

Er fryktelig mye skriking og kjefting på og av både store og små.

Det er 3 åringen som er i mest fokus her, selvom 2 åringen også har sine raptusser. 3 åringen(gutt),har skikkelig problemer med og takle et nei for et nei.Hvis han får nei er 101 ute,da er det hyling,det høyeste han kan,store krokodille tårer.Får han det fortsatt ikke som han hadde tenkt,furter han.Hvis ikke det fører frem kaster han ting,slår oss,sparker oss,sier at vi er dumme,geiper og svarer.

Føler vi har prøvd det meste.Timeout,oversett ham,tatt han på fanget.Nå er vi alle kjempe slitne av dette,og nå er det bare masse roping og kjefting.Vi har vel gitt opp litt.Han fungerer bra i barnehagen.

Dette går utover de to minste, og vi ser at 2 åringen har begynt og hyle og kaste ting hun også.Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

Dette er ikke hyggelig for noen av oss,men hvordan skal vi komme oss ut av det?Noen som har noen tips til oss før familien går helt under????

[PieLill]

Det der høres slitsomt ut. Føler med dere.

Det første som slår meg er at det kanskje hadde vært godt for dere å få en pause. Har dere noen grepa besteforeldre, tanter, onkler eller venner dere kunne lånt bort 3-åringen til en ukes tid? Så fikk dere et pusterom både for tanker og følelser. Eller ville det vært bedre å låne vekk de to minste, så dere kunne konsentrere dere helt om å sette 100% tydelige og 100% bestemte grenser og krav etter hestekurprinsippet.

Har dere muligheter til å klare å skaffe regelmessig avlastning i tiden fremover? Det hjelper ikke å kunne alle de riktige tingene om man er for sliten til å gjennomføre dem.

Har dere mulighet til å splitte opp barna? F.eks. når man ser at det blåser opp til orkan tar den ene de to yngste med seg og den andre blir igjen og rir av stormen. Den som skal ta fighten får en lettere jobb uten tilskuere. Konflikten påvirker dessuten familien mindre.

Kan det være noe fysisk som plager gutten? Sover han godt om nettene.?

Kan det være noe som plage ham psykisk? Forhold i barnehagen, store forandringer, andre hendelser, konflikter?

Andre ting dere kanskje alt har tenkt på:

Om dere setter grenser eller stiller krav må dere ikke vike en eneste liten millimeter. Den minste usikkerhet, ettergivenhet og nøling fra deres side kan 10-doble lengden av konflikten.

Ikke diskuter det udiskutable.

Hvis foreldrene viser uenighet foran barna blir ungene fort rabiate. Foreldre må være en sammensvergelse. Det kan være langt bedre å gjøre feil sammen, enn å være uenige og dra hver sin rettning.

Ikke ripp opp i gamle synder. Aldri. Ikke tillat noen form for oppripping fra noen som ferdes i deres hjem i forhold til noen, hverken i eller utenfor familien. Unngå alt av ord og venninger som indikere nå-igjen! Unngå negativ profetier og dommer som kan blir selvoppfyllende. Barn vil oppføre seg i rettning av det de opplever vi oppfatter dem som. Sier barna "Husker du når jeg gjorde ...noe-negativt...?" så husker vi som foreldre _aldri_ slikt. "Vet du, det hadde jeg helt glemt."

Prøv å skape positive, selvoppfyllende profitier og forventninger. "Nå skal vi pusse tennene slik som du er så flink til." "Vil du sette skoene på plass sånn som du bruker å gjøre det så fint?"

Snakk om de bra tingene barna har gjort så ofte dere kan uten at det blir tilgjort eller krampeaktig.

Husk at dere kan gjøre tingene hovedsaklig riktig, selv om det tar tid før "medisinen" virker. Noen barn bare må gå flere runder enn andre før de faller til ro.

mvh

[Petal]

Det der høres slitsomt ut. Føler med dere.

Det første som slår meg er at det kanskje hadde vært godt for dere å få en pause. Har dere noen grepa besteforeldre, tanter, onkler eller venner dere kunne lånt bort 3-åringen til en ukes tid? Så fikk dere et pusterom både for tanker og følelser. Eller ville det vært bedre å låne vekk de to minste, så dere kunne konsentrere dere helt om å sette 100% tydelige og 100% bestemte grenser og krav etter hestekurprinsippet.

Har dere muligheter til å klare å skaffe regelmessig avlastning i tiden fremover? Det hjelper ikke å kunne alle de riktige tingene om man er for sliten til å gjennomføre dem.

Har dere mulighet til å splitte opp barna? F.eks. når man ser at det blåser opp til orkan tar den ene de to yngste med seg og den andre blir igjen og rir av stormen. Den som skal ta fighten får en lettere jobb uten tilskuere. Konflikten påvirker dessuten familien mindre.

Kan det være noe fysisk som plager gutten? Sover han godt om nettene.?

Kan det være noe som plage ham psykisk? Forhold i barnehagen, store forandringer, andre hendelser, konflikter?

Andre ting dere kanskje alt har tenkt på:

Om dere setter grenser eller stiller krav må dere ikke vike en eneste liten millimeter. Den minste usikkerhet, ettergivenhet og nøling fra deres side kan 10-doble lengden av konflikten.

Ikke diskuter det udiskutable.

Hvis foreldrene viser uenighet foran barna blir ungene fort rabiate. Foreldre må være en sammensvergelse. Det kan være langt bedre å gjøre feil sammen, enn å være uenige og dra hver sin rettning.

Ikke ripp opp i gamle synder. Aldri. Ikke tillat noen form for oppripping fra noen som ferdes i deres hjem i forhold til noen, hverken i eller utenfor familien. Unngå alt av ord og venninger som indikere nå-igjen! Unngå negativ profetier og dommer som kan blir selvoppfyllende. Barn vil oppføre seg i rettning av det de opplever vi oppfatter dem som. Sier barna "Husker du når jeg gjorde ...noe-negativt...?" så husker vi som foreldre _aldri_ slikt. "Vet du, det hadde jeg helt glemt."

Prøv å skape positive, selvoppfyllende profitier og forventninger. "Nå skal vi pusse tennene slik som du er så flink til." "Vil du sette skoene på plass sånn som du bruker å gjøre det så fint?"

Snakk om de bra tingene barna har gjort så ofte dere kan uten at det blir tilgjort eller krampeaktig.

Husk at dere kan gjøre tingene hovedsaklig riktig, selv om det tar tid før "medisinen" virker. Noen barn bare må gå flere runder enn andre før de faller til ro.

mvh

Pie Lill har gitt deg mange gode råd.

Du sier du har prøvd alt... Ikke smatidig vel? Prøv med en ting og hold deg til det. ("straff")

[Speak]

Vi hadde det slik i 3-års alderen her i huset også. Da tok vi en "helvetesuke".

Problemet her var at snuppa alltid ville bestemme, men at ho faktisk ikke klarte det. F.eks. spurte jeg om ho ville ha den røde eller blå lua. Ho valgte rød, men hylte at ho skulle ha den blå i det vi gikk ut.

I helvetesuka bestemte jeg ALT. Jeg bestemte, og ho hylte. Hver gang ho hylte, satt jeg ho på badet. (Det var før jeg hadde hørt om time-out. Der måtte ho sitte til ho ble tyst. Så ny omgang litt senere for neste lille ting.

Etter en liten uka hadde ho fatta opplegget, og roa seg godt ned. Men denne uka bestemte ho virkelig ingenting. Da ble det igjen (virkelig etterlengtet) harmoni i huset.

Skriking og kasting av ting skal ALDRI aksepteres. Ta en snakk med barnet før du innfører nye regler. Ellers kan det bli et skikkelig sjokk. Gi hele tiden klare beskjeder. Gå ned på høyde med barnet og forklar rolig at dersom du ikke slutter, så må du sitte på badet til du roer deg. (Eller time-out) Etter denne advarselen må du følge opp. Ikke fler advarsler.