Er jeg virkelig syk?

[brukernavnsomingenhar]

Vet ikke om dette riktig forum å skrive i men prøver lell.

Kort fortalt:

Etter et vondt samlivsbrudd har vi fordelt barn og ellers økonomisk. Men nå virker det som at hun har funnet seg en ny mann.

Vel vel, kan ikke nekte henne det. Men den nye mannen er en drapsdømt som nylig har sonet ferdig. Han skjøt en annen person med hagle.

Jeg sover dårlig pga av dette og hater tanken på at en sånn person bor under samme tak som mine barn.

Barnas mor sier jeg ikke har noe med hvem hun bor sammens med og at jeg er syk i hodet som tenker sånn. Hun mener mannen er rehabillitert i fengselet og er snill som et lam.

Jeg er veldig frustrert og forbannet over dette men hva kan jeg gjøre? Kan selvsagt ikke bestemme hvem som bor sammen med mine barns mor, men har jeg ikke rett til å verne mine barn mot sånne mennesker?

Samarbeidet om ungene påvirkes av dette, jeg er lite lysten på å slippe barna fra meg etter at de har vært hos meg. Samtaler med moren ender bestandig med å kalle hverandre stygge ting.

Har jeg som far, virkelig ingenting jeg skulle ha sagt?

[PieLill]

Jeg ville ikke følt meg vel med den situasjonen du beskriver. Hvor ille jeg ville syntes det var ville nok avhenget noe av omstendigheter rundt drapet og om vedkommende ellers hadde en historie på å være voldelig, ustabil og oppfarende.

Greit at folk skal få en ny sjanse, men jeg vil ikke la mine barn være prøvekluter.

Statistisk sett er det større fare for at barna skal lide under en voksens daglig adferd enn at de skulle havne oppi en drapshandling.

Det finnes saker der barnevernet krever at man skal kvitte seg med en lite egnet samboer for å i det hele tatt få beholde barna.

Hvordan denne saken stiller seg for deg juridisk, vet jeg ikke. Du må vel kontakte barnevern, advokat eller familivernkontor.

mvh

[Speak]

Jeg hadde nok reagert på akkurat samme måte. Det ligger nok i oss mennesker å beskytte våre barn så godt vi kan. Men kjærligheten kan også gjøre blind....

Kanskje du kunne kontakte barneværnet for å få en liten samtale med dem. De har masse kunnskap og gode råd å komme med. (Kontaktet dem selv for noen år siden, og det var virkelig en positiv opplevelse)

[Lillemus]

Jeg skjønner deg utmerket godt og jeg hadde reagert akkurat likedan selv, utvilsomt.

Gjør som de andre her foreslår - ta en prat med barnevernet og be om råd, men det er ikke sikkert du kan gjøre noe som helst.

[org]

Skjønner deg veldig godt. Og jeg skjønner egentlig ikke mor i dette tilfelle. Å dra en drapsdømt inn i huset... nei, det burde hun ikke, synes jeg.

Men så er det det da, at menneskene jo bør få en sjanse til, som det heter.

Forferdelig at den sjansen innebærer dine barn!

Jeg tror nok kanskje mor skjønner din redsel ( det gjør vel alle?), men ser denne mannen gjennom rosa nyforelskede skyer. Derfor forsvarer hun ham overfor deg. Men innerst, innerst inne antar jeg at redselen ligger der?

Hva du skal gjøre, vet jeg sannelig ikke. Jeg hadde mest sannsynlig laget levende H for mindre enn dette. *kvesser klør*

[Sofline]

Nei, jeg synes ikke du er syk som tenker som du gjør. Det hadde derimot vært unormalt om du ikke tenkte over det. Jeg ville gjort alt som stod i min makt for å unngå at barna hadde kontakt med denne mannen, men jeg vet ikke hva du kan gjøre.