En utrolig historie

[morsan]

Hmm, jeg håper ikke jeg fornærmet moren til den nye gutten i klassen over gutten min. Hun blond og lys - gutten svært mørk. Jeg spurte om han var adoptert - men det var han ikke. Faren var derimot svært mørk, og gutten faren opp av dage. Men jeg hadde jo ikke sett faren, da.

Jeg kjenner en som har barn med en fra Sør-Europa. Hun er blond og blåøyd, faren mørk og brunøyd. De har to barn som man nesten ikke skulle tro var søsken! ;-) Folk som ser dem sammen ser at yngstebarnet er mørk som faren, og hun har fått spørsmål om hvem som er far til den eldste....;-)

Sikkert ikke så veldig festlig, men sånn er nå engang folk.

Men dette kan uansett ikek sammenlignes med det å kalle adoptivbarn for 'neger' eller 'utlending', når de selv føler seg så norske som noen.

[Gjest floria]

Jeg kjenner en som har barn med en fra Sør-Europa. Hun er blond og blåøyd, faren mørk og brunøyd. De har to barn som man nesten ikke skulle tro var søsken! ;-) Folk som ser dem sammen ser at yngstebarnet er mørk som faren, og hun har fått spørsmål om hvem som er far til den eldste....;-)

Sikkert ikke så veldig festlig, men sånn er nå engang folk.

Men dette kan uansett ikek sammenlignes med det å kalle adoptivbarn for 'neger' eller 'utlending', når de selv føler seg så norske som noen.

Vi reagerer nok alle forsjellig ja. Tror nok heller ikke jeg hadde reagert så mye hadde læreren sagt det til oss på tomannshånd. men når det blir sagt foran klassen blir det litt anderledes. Dessuten gjorde det noe med førstekl. vår som var sårende for oss alle. Så "historien" som det blir ref. til i trådst. rører noe i meg.

[Gjest Hmm fra meg og.]

Hmm, jeg håper ikke jeg fornærmet moren til den nye gutten i klassen over gutten min. Hun blond og lys - gutten svært mørk. Jeg spurte om han var adoptert - men det var han ikke. Faren var derimot svært mørk, og gutten faren opp av dage. Men jeg hadde jo ikke sett faren, da.

Om mora ikke reag. negativt er min mening at selve spørsmåle var frekk å bar preg av nysjerighet. For hvilken betydning hadde det om han var adop..Men rekkner med at de som adop.eller har mørkhuda barn får mangt et rart spr.av og til.

[morsan]

Vi reagerer nok alle forsjellig ja. Tror nok heller ikke jeg hadde reagert så mye hadde læreren sagt det til oss på tomannshånd. men når det blir sagt foran klassen blir det litt anderledes. Dessuten gjorde det noe med førstekl. vår som var sårende for oss alle. Så "historien" som det blir ref. til i trådst. rører noe i meg.

Ja, det å si det foran hele klassen gjør også at barna blir ekstra oppmerksom på dette. Jeg har hørt mange foreldre fortelle på dol, meg inkludert, om sine 5-6-7-åringer som er 'fargeblinde' og sier 'han i den grønne genseren' eller 'hun med det krøllete håret' istedenfor å si 'han som er mørk i huden', som mange politisk korrekte voksne ville ha sagt.

Og her læreren 'ikke bare' understreket at barnet har mørk hudfarge, men attpåtil gitt barna betegnelsen 'neger' som de da fritt kan bruke - for læreren sa det jo selv!

Ikke bra.

[Gjest også en mamma]

Om mora ikke reag. negativt er min mening at selve spørsmåle var frekk å bar preg av nysjerighet. For hvilken betydning hadde det om han var adop..Men rekkner med at de som adop.eller har mørkhuda barn får mangt et rart spr.av og til.

Jeg spurte jo ikke for å være ekkel. Men mest for å vise interesse. Utseendet var påtagelig forskjellig fra morens.

[Gjest girasol]

Ja, det å si det foran hele klassen gjør også at barna blir ekstra oppmerksom på dette. Jeg har hørt mange foreldre fortelle på dol, meg inkludert, om sine 5-6-7-åringer som er 'fargeblinde' og sier 'han i den grønne genseren' eller 'hun med det krøllete håret' istedenfor å si 'han som er mørk i huden', som mange politisk korrekte voksne ville ha sagt.

Og her læreren 'ikke bare' understreket at barnet har mørk hudfarge, men attpåtil gitt barna betegnelsen 'neger' som de da fritt kan bruke - for læreren sa det jo selv!

Ikke bra.

Bare en liten annekdote fra i sommer, som jeg blei minna på når du sier det med barns "fargeblindhet"; Vi var i syden i sommer, bada i bassenget på hotellet, og knærten (3 år) ble fort venner med flere andre barn. Han skulle fortelle om noe som hadde skjedd en dag, og prøvde flere ganger å forklare hvem av ungene han mente. Nei det var ikke "X" (en av ungene han hadde lært navnet på), og ikke han med den grønne snorkelen, osv.og jeg prøvde å tenke etter hvem av disse ungene det var han mente, men til slutt bare sukket han og sa "det var den brune gutten jeg mente!" Da skjønte jo jeg med en gang hvem han snakket om, for det var ganske riktig en gutt der som hadde svært bruke pigmenter.

Jeg tror ikke akkurat man skal være så redd for å beskrive hverandre på den måten heller jeg da, så lenge det er et helt naturlig referansepunkt! For knærten ble dette løsningen på et beskrivelsesproblem, og samtidig lærte han at man faktisk kan bruke hudfarge som en beskrivelsesmetode. Dette tror jeg er uunngåelig. For ham er jo ikke dette rasisme! For ham betyr det ikke at det skulle være noe som helst negativt i det at noen er brunere enn andre, det er bare løsningen på et beskrivelsesproblem! Det samme som å si: "ho med det røde håret" eller "han med alle fregnene". At dette barnet i etterkant kunne blitt hetende "den brune gutten" kunne vel blitt det mest uheldige i denne situasjonen, men det flotte ved det var at knærten nesten umiddelbart selv forstod at gutten kunne ikke bare gå under den betegnelsen, så han sørget raskt for å spørre ungen hva navnet hans var! For som jeg sa til ham, han har jo et navn! Og når vi vet navnet hans er det ingen grunn til å kalle ham noe annet! Og det var knærten hjertens enig i ;-)

(For ordens skyld: ikke at det er god grunn til å kalle folk vi ikke vet navnet på for andre ting - men det er ikke det sentrale i historien her )

Hilsen

[morsan]

Bare en liten annekdote fra i sommer, som jeg blei minna på når du sier det med barns "fargeblindhet"; Vi var i syden i sommer, bada i bassenget på hotellet, og knærten (3 år) ble fort venner med flere andre barn. Han skulle fortelle om noe som hadde skjedd en dag, og prøvde flere ganger å forklare hvem av ungene han mente. Nei det var ikke "X" (en av ungene han hadde lært navnet på), og ikke han med den grønne snorkelen, osv.og jeg prøvde å tenke etter hvem av disse ungene det var han mente, men til slutt bare sukket han og sa "det var den brune gutten jeg mente!" Da skjønte jo jeg med en gang hvem han snakket om, for det var ganske riktig en gutt der som hadde svært bruke pigmenter.

Jeg tror ikke akkurat man skal være så redd for å beskrive hverandre på den måten heller jeg da, så lenge det er et helt naturlig referansepunkt! For knærten ble dette løsningen på et beskrivelsesproblem, og samtidig lærte han at man faktisk kan bruke hudfarge som en beskrivelsesmetode. Dette tror jeg er uunngåelig. For ham er jo ikke dette rasisme! For ham betyr det ikke at det skulle være noe som helst negativt i det at noen er brunere enn andre, det er bare løsningen på et beskrivelsesproblem! Det samme som å si: "ho med det røde håret" eller "han med alle fregnene". At dette barnet i etterkant kunne blitt hetende "den brune gutten" kunne vel blitt det mest uheldige i denne situasjonen, men det flotte ved det var at knærten nesten umiddelbart selv forstod at gutten kunne ikke bare gå under den betegnelsen, så han sørget raskt for å spørre ungen hva navnet hans var! For som jeg sa til ham, han har jo et navn! Og når vi vet navnet hans er det ingen grunn til å kalle ham noe annet! Og det var knærten hjertens enig i ;-)

(For ordens skyld: ikke at det er god grunn til å kalle folk vi ikke vet navnet på for andre ting - men det er ikke det sentrale i historien her )

Hilsen

Ja, jeg er enig med deg i at hudfarge også er en måte å beskrive folk på, og hvis man unngår det for enhver pris, kan det lett oppfattes som at det er tabu å omtale folk som "den brune gutten" på samme måte som det ville vært å si "den feite gutten" osv.

Jeg synes ikke det er noe galt i seg selv å bruke hudfarge som 'beskrivelseskriterium', men kanskje vi voksne bruker det litt for ofte også i 'første forsøk'? Og da blir det også litt feil.

[Petal]

Jeg spurte jo ikke for å være ekkel. Men mest for å vise interesse. Utseendet var påtagelig forskjellig fra morens.

Jeg har også "nevnt" for en dame med et mørkt barn at barnet var nydelig og så fortalte jeg at vi var interessert i adopsjon og kunne tenkt oss å adoptere fra Sør Afrika (Det var vårt første ønske da). Før jeg fikk fortsatt sa hun snurt og høyt så alle snudde seg at dette er mitt egenfødte barn. Det er ikke adoptert selv om jeg har ulik hudfarge. Har sett samme damen flere ganger og hver gang hun ser meg sier hun høyt noe om at hvor lei hun er av folk som tror at barna hennes ikke er hennes egenfødte... Blir litt lei meg og små irritert også. Skjønner hennes side, men hvorfor kan man ikke være mer hyggelige mot hverandre. Jeg hadde egentlig lyst til å høre om hun merket noe til rasisme i hverdagen pga hennes barns hudfarge og hvordan hun og barna taklet dette. Jeg var litt småirritert så det endte opp med at hver gang jeg så i informasjonsbrosjyren fra Sør Afrika, hørte jeg stemmen hennes i hodet og fikk en vemmelig følelse inni meg... Vi er ikke lenger interessert i Sør Afrika som adopsjonsland..

[Petal]

Å hjelpe meg, blir både sint og oppgitt. Det er dessverre ikke den eneste dumme skolegårdopplevelsen jeg kjenner til - med skolepersonell som avsendere av fullstendig idiotiske utsagn.

Det er nok noen som sier mye dumt ja, men ikke bruk generaliserende uttrykk om skolepersonell. Det blir like lite riktig som å kategorisere en hvilken som helst annen samfunns eller yrkesgruppe som en og med en vedtatt sannhet for oppførsel.

[Mrs. Wallace]

Det er nok noen som sier mye dumt ja, men ikke bruk generaliserende uttrykk om skolepersonell. Det blir like lite riktig som å kategorisere en hvilken som helst annen samfunns eller yrkesgruppe som en og med en vedtatt sannhet for oppførsel.

Nå synes jeg du bør lese innlegget mitt en gang til, laaangsomt, og fortelle meg nøyaktig hvor du finner generaliserende uttrykk om skolepersonell.

Det er skriver er som følger: "...det er dessverre _ikke den eneste_ dumme skolegårdopplevelsen jeg kjenner til - med skolepersonell som avsendere..".

Med andre ord: Jeg har selv opplevd slike ting, dessverre ikke bare en gang. Det står imidlertid ikke noe som helst sted at skolepersonell generelt er dumme, uvitende eller på annen måte uegnet. Jeg underviser selv og har opptil flere strålende lærere i omgangskretsen min, så jeg ville selvsagt ikke drømme om å være så fullstendig idiotisk at jeg skrev det du antyder.

Men jeg synes det var viktig å påpeke at den historien som omtales i trådstarten, godt kunne ha funnet sted. Og når man møter denslags ting, gjør det et sterkt inntrykk.

[Petal]

Nå synes jeg du bør lese innlegget mitt en gang til, laaangsomt, og fortelle meg nøyaktig hvor du finner generaliserende uttrykk om skolepersonell.

Det er skriver er som følger: "...det er dessverre _ikke den eneste_ dumme skolegårdopplevelsen jeg kjenner til - med skolepersonell som avsendere..".

Med andre ord: Jeg har selv opplevd slike ting, dessverre ikke bare en gang. Det står imidlertid ikke noe som helst sted at skolepersonell generelt er dumme, uvitende eller på annen måte uegnet. Jeg underviser selv og har opptil flere strålende lærere i omgangskretsen min, så jeg ville selvsagt ikke drømme om å være så fullstendig idiotisk at jeg skrev det du antyder.

Men jeg synes det var viktig å påpeke at den historien som omtales i trådstarten, godt kunne ha funnet sted. Og når man møter denslags ting, gjør det et sterkt inntrykk.

Omforlatelse.

Aner ikke hva jeg leste, men forstod og oppfattet noe helt annet enn det du faktisk skrev.

[Mrs. Wallace]

En nyhet som ike har tids- eller stedsangivelse, er ingen nyhet. Det er en petit, et kåseri, et leserinnlegg eller hva som helst skrevet ut fra forfatterens fantasi og formidlingstrang. Det har ihvertfall ingen nyhetsverdi. Denne historien her minner meg mest om de småsnuttene (med tydelig kiosknovellepreg) som hun gamle damen (er det Christine hun heter?) skriver i ukebladet Hjemmet.

Når det er sagt: At det finnes mennesker uten gangsyn der ute, er vi vel alle klar over. At historien kan fungere som en illustrasjon på noe som (muligens) KUNNE ha skjedd, finner jeg mest sannsynlig. I så fall må det ligge kraftig tilbake i tid, slik jeg kjenner både lærerutdanningen og skolesystemet for øvrig.

Innlegget er følelsesladet og bærer preg av sterkt engasjement. ("Nå var hun ikke lenger jenta i det gule huset..") Jeg tror forfatteren av en eller annen grunn er sterkt engasjert i temaet adopterte og fordommer. Men her bommer han kraftig, av minst to grunner:

1. Er dette en beskrivelse av en reell hendelse, burde ikke rektor vært beskyttet gjennom anonymisering av tid, sted osv.

2. Er det ikke en reell situasjon, hadde teksten hatt adskillig større verdi dersom den omhandlet en litt mer realistisk problemstilling.

Slik den står her, har den klare likhetstrekk med den søtladne sangen "En spennende dag for Josefine". Den finner du her:

http://www.ellendahl.com/tekster/josefine.shtml

"I så fall må det ligge kraftig tilbake i tid, slik jeg kjenner både lærerutdanningen og skolesystemet for øvrig."

Du kan analysere saken i filler i beste skolestil-ånd, men det forhindrer ikke at det er flere her inne som kjenner seg igjen i den type bemerkninger. Så nei - det MÅ ikke ligge kraftig tilbake i stil.

[sant å si]

"I så fall må det ligge kraftig tilbake i tid, slik jeg kjenner både lærerutdanningen og skolesystemet for øvrig."

Du kan analysere saken i filler i beste skolestil-ånd, men det forhindrer ikke at det er flere her inne som kjenner seg igjen i den type bemerkninger. Så nei - det MÅ ikke ligge kraftig tilbake i stil.

Hvis vi et øyeblikk skal late som om dette er en sann historie (og plasser den hvor du vil i tid for meg) så er det ikke bare skolesystemet som har gjort et kraftig overtramp.

Foreldrene har dessuten sviktet ungen på det groveste, som lar en så til de grader inkompetent rektor slippe fullstendig unna når h*n trakasserer ungen deres på det groveste.

Historien er interessant lesning, spesielt for de av oss som enten er så uheldige å ha negative erfaringer med hudfarge, skolesystem eller begge deler, eller som har fargede barn som vi frykter alle mulige scenarioer for - med eller uten realitetsforankring.

I denne tråden har jeg konsentrert meg om denne historien. Selvsagt skjer det overtramp, diskriminering, slengbemerkninger, mobbing, erting etc. der ute - både i og utenfor skolen.

Men denne isolerte historien er bare tøv! Hadde den hatt det minste sannhetsgehalt (så jeg får bevege meg bort fra det du kaller "beste skolestil-ånd") så hadde (adoptiv-)foreldrene ALDRI latt det passere i stillhet at ungen deres ble behandlet på denne måten. Enten de hadde gått til politiet eller til pressen, ville sistnevnte uansett fått snusen i det. Og saken ville blitt blåst opp til helt andre proporsjoner enn et følelsesladet blogg-innlegg som kun er egnet til å bekrefte forestillingene til foreldre som ser spøkelser ved høylys dag.

Å ta denne historien for noe som helst annet enn "En spennende dag for Josefine" er å undervurdere både adoptivforeldrene, lærerne (med mindre dette er snakk om en skole med en imponerende tetthet av kunnskapsløst og/eller autoritetslojalt personale) og de andre foreldrene på det groveste. Det finnes nok en del mennesker der ute som ville tatt et slikt utsagn for god fisk, men å tro at dette skulle være en gjeldende holdning blant folk flest er i beste fall arrogant. Ergo: Noen ville reagert på dette, og rektor hadde ikke kunnet trekke seg fornøyd tilbake til sitt kontor i påvente av et nytt lite adoptivbarn å stigmatisere.

Det finnes mange eksempler på mennesker med mangel på kunnskap, fremmedfiendtlige eller rasistiske holdninger, og helt sikkert også i skolen. Det finnes alt for mange barn som daglig mobbes og trakasseres pga. kroppsvekt, klær, sosial bakgrunn, hudfarge osv. Vi hjelper imidlertid IKKE våre barn ved å se spøkelser ved høylys dag og problematisere adopsjon mer enn nødvendig.

Og som sagt, DENNE historien er tøv. Og hvis den ikke er det, så vær så snill å legg fram noe som dokumenterer den bedre enn dette. Blogginnlegget her er like troverdig som Wikipedia-oppslaget om at Jagland er en pedofil transvestitt.

[Gjest Multippel]

Om dette er en sann historie så er den utrolig ja. Norge er ikke lenger landet med blå øyne og lyst hår. Vi har NORSKE innbyggere med alle mulige farger. Trodde folk hadde skjønt det nå. Jeg håper den voksende generasjonen klarer å integrere seg bedre sammen. De går jo på skole sammen etc.

[Gjest togli]

Oh, den blemma kommer nok ikke Rektor til å glemme med det første!!

På den annen side... Det er litt pinlig at det skal være så ille at noen tror man er "utenlandsk". Kanskje på tide at vi nordmenn endrer holdningeen våre?

[Mrs. Wallace]

Hvis vi et øyeblikk skal late som om dette er en sann historie (og plasser den hvor du vil i tid for meg) så er det ikke bare skolesystemet som har gjort et kraftig overtramp.

Foreldrene har dessuten sviktet ungen på det groveste, som lar en så til de grader inkompetent rektor slippe fullstendig unna når h*n trakasserer ungen deres på det groveste.

Historien er interessant lesning, spesielt for de av oss som enten er så uheldige å ha negative erfaringer med hudfarge, skolesystem eller begge deler, eller som har fargede barn som vi frykter alle mulige scenarioer for - med eller uten realitetsforankring.

I denne tråden har jeg konsentrert meg om denne historien. Selvsagt skjer det overtramp, diskriminering, slengbemerkninger, mobbing, erting etc. der ute - både i og utenfor skolen.

Men denne isolerte historien er bare tøv! Hadde den hatt det minste sannhetsgehalt (så jeg får bevege meg bort fra det du kaller "beste skolestil-ånd") så hadde (adoptiv-)foreldrene ALDRI latt det passere i stillhet at ungen deres ble behandlet på denne måten. Enten de hadde gått til politiet eller til pressen, ville sistnevnte uansett fått snusen i det. Og saken ville blitt blåst opp til helt andre proporsjoner enn et følelsesladet blogg-innlegg som kun er egnet til å bekrefte forestillingene til foreldre som ser spøkelser ved høylys dag.

Å ta denne historien for noe som helst annet enn "En spennende dag for Josefine" er å undervurdere både adoptivforeldrene, lærerne (med mindre dette er snakk om en skole med en imponerende tetthet av kunnskapsløst og/eller autoritetslojalt personale) og de andre foreldrene på det groveste. Det finnes nok en del mennesker der ute som ville tatt et slikt utsagn for god fisk, men å tro at dette skulle være en gjeldende holdning blant folk flest er i beste fall arrogant. Ergo: Noen ville reagert på dette, og rektor hadde ikke kunnet trekke seg fornøyd tilbake til sitt kontor i påvente av et nytt lite adoptivbarn å stigmatisere.

Det finnes mange eksempler på mennesker med mangel på kunnskap, fremmedfiendtlige eller rasistiske holdninger, og helt sikkert også i skolen. Det finnes alt for mange barn som daglig mobbes og trakasseres pga. kroppsvekt, klær, sosial bakgrunn, hudfarge osv. Vi hjelper imidlertid IKKE våre barn ved å se spøkelser ved høylys dag og problematisere adopsjon mer enn nødvendig.

Og som sagt, DENNE historien er tøv. Og hvis den ikke er det, så vær så snill å legg fram noe som dokumenterer den bedre enn dette. Blogginnlegget her er like troverdig som Wikipedia-oppslaget om at Jagland er en pedofil transvestitt.

Du verden, det var da voldsomt til følelser. Hvor trykker egentlig skoen din?

[Gjest floria]

Du verden, det var da voldsomt til følelser. Hvor trykker egentlig skoen din?

Hehe, må si meg enig med deg Mrs. Wallace.Hvor trykker skoen? La oss heller ta det for den tankevekkende historien den er.

Men artik. er skrever av Henrik Lunde/Antirasistisk senter, som er en av Norges ledende autoriteter på rasistisk diskriminering ifg. Svar og Spørsmål på Adop.forum sin side. Dvs at det er ikke hvilken som helst "eventyr" forfatter som har skrevet dette. Så selv om jeg heller ikke tar historien for å være "sann" tenker jeg den er sikkert lagt på grunnlag av erfaringene H.L har gjort ved Antirasistisk senter.

[Gjest Pås]

Oh, den blemma kommer nok ikke Rektor til å glemme med det første!!

På den annen side... Det er litt pinlig at det skal være så ille at noen tror man er "utenlandsk". Kanskje på tide at vi nordmenn endrer holdningeen våre?

Sånn tenker jeg også! Og jeg spør meg selv av og til hvorfor det er så viktig for enkelte adoptivforeldre at deres barn er NORSKE (noe de selvsagt er!), i motseting til de barna med foreldre som er innvandrere eller flyktninger... Norske barn alle sammen! Om man er blitt norsk etter adopsjon, eller blitt norsk via innvandre/flyktningforeldre, blir akkurat det samme! Synes ikke man skal skille ut hvem som er "norskest"

mener

[Mrs. Wallace]

Hehe, må si meg enig med deg Mrs. Wallace.Hvor trykker skoen? La oss heller ta det for den tankevekkende historien den er.

Men artik. er skrever av Henrik Lunde/Antirasistisk senter, som er en av Norges ledende autoriteter på rasistisk diskriminering ifg. Svar og Spørsmål på Adop.forum sin side. Dvs at det er ikke hvilken som helst "eventyr" forfatter som har skrevet dette. Så selv om jeg heller ikke tar historien for å være "sann" tenker jeg den er sikkert lagt på grunnlag av erfaringene H.L har gjort ved Antirasistisk senter.

Nemlig. )

[Gjest togli]

Sånn tenker jeg også! Og jeg spør meg selv av og til hvorfor det er så viktig for enkelte adoptivforeldre at deres barn er NORSKE (noe de selvsagt er!), i motseting til de barna med foreldre som er innvandrere eller flyktninger... Norske barn alle sammen! Om man er blitt norsk etter adopsjon, eller blitt norsk via innvandre/flyktningforeldre, blir akkurat det samme! Synes ikke man skal skille ut hvem som er "norskest"

mener

Helt enig med deg!!