Jente på 20 måneder og trass?

[Gjest Millabilla81]

Jenta mi hører ikke på hverken meg eller pappaen. hun er jo liten enda, men det er alikevel ganske frustrerende når hun ignorerer oss når vi sier nei. Mange ganger bare ler hun hvis vi er strenge. Dette er spesielt vanskelig rundt matbordet. Hun kaster brødskivene sine veggimellom, det er visst kjempegøy. Går dette over av seg selv etterhvert eller bør vi ta tak i det og eventuelt hvordan?

Ett annet ting med tøtta vår er at hun er utrolig hissig. Hvis ikke hun får det som hun vil eller ikke får til noe hun prøver på, blir hun så sint han hun dunker hodet i veggen eller gulvet. Hun kaster tingene rundt seg. Hvordan takler vi dette. Mange ganger får hun jo vondt og jeg synes så synd på henne. Jeg var like hissig selv i barndommen og opp i ungdomsårene og vet hvordan det er å bli så sint at en mister kontrollen. Burde vi overse henne når hun har disse anfallene? Jeg trøster henne som regel, men er redd det blir verre da?

Håper noen her med mer erfaring men meg kan gi noen gode svar

[Noraførr]

Jeg ville ikke ha akseptert at det ble kastet mat ved matbordet. Sitt sammen med henne - og hvis hun prøver å kaste mat, så ville jeg ha holdt fast hånda hennes - sett henne inn i øynene og sagt; Nei!

Om hun likevel ville prøvd seg, så ville jeg ha tatt bort maten.

Dere må selv finne ut reaksjonsmønstret deres, men vært konsekvent.

Når det gjelder ukontrollert sinne, så var vår lillesøster sånn. Hun klikka helt og gikk opp i bro (bare bakhodet og hælene berørte golvet). Vi valgte å forlate rommet hun befant seg i - og da fant hun ut at det vart lite vits å være sint, når hun ikke fikk oppmerksomhet på det. Vi lillesøster var noe yngre enn deres når det pågikk.

Vi prøvde også å holde henne fast, når hun ble sint, men det gjorde det ofte verre.

Huff, nei, det er ikke så greit med disse små ...... men skjønne er de åkke som!

[grot]

Jeg ville ikke på noen måte akseptert at mat gikk veggimellom. Hold hånden som kaster mat fast og si nei. Ler hun av dere tar dere ganske enkelt vekk maten hennes og overser henne om hun blir rasende. Fortsett å spise og vis at dere nyter maten og koser dere ved bordet på tross av hennes oppførsel. Ikke gi henne oppmerksomhet når hun blir så sinna.

Vær der for henne når hun har roet seg ned men ikke la henne styre hele måltidet ved å spille seg ut på denne måten

[Gjest GA]

Sønnen min begynte også sånn da han var rundt 18 mndr. Han hadde opptil 4-5 raserianfall om dagen på det verste, og kunne være illsint i opp mot en time. Hvis vi prøvde å holde rundt ham ble det bare mye værre, så vi lot ham ligge i et hjørne og hyle og sparke til han kom til seg selv og tok kontakt selv. Da fikk han trøst, og ofte en forklaring på hvorfor vi sa "nei" til hva det nå var han tilta for.

Jeg tror det viktigste er å ha faste rammer, ikke tilby så mange valgmuligheter (det ble ihvartfall vår gutt frustrert av), og ikke gi etter for hyl og skrik.

Vår gutt slutta nesten helt med disse ukontrollerte raserianfallene før han fyllte 3 år, nå er han verdens mest harmoniske 8-åring (stort sett da)

Det viktigste er å prøve å beholde kontrollen som voksen, forholde seg rolig, og ta imot ungen etter at h*n har skreket seg tom, men ikke fire på det man bestemte i utgangspunktet.

[PieLill]

Bruk deres fysiske og psykiske overmakt. (Det er mer enn en grunn til at foreldre er større og sterkere enn sine barn...) Ikke la barnet vippe dere av pinnen. Om hun synes det er ustyrtelig gøy at dere blir sinte, så ikke bli det. Vær bestemte, fjern barnet fra situasjonen. Sørg fysisk for at hun ikke kan fortsette med det hun ikke får lov til / må gjøre det dere har bestemt.

Kaster hun mat veggimellom griper dere fast, men selvsagt ikke for hardt, rundt armen(e) hennes og sier nei. Ler hun av dere fortsetter dere å holde armen fast en liten stund til det ikke er så gøy lengre.

Dere kan også konsekvent ta bort maten og flytte henne et stykke unna bordet og for øvrig ignorere henne, evt etter en advarsel. Trenger dere sterkere skyts kan dere snu stolen rundt slik at hun blir sittende med ryggen mot dere og bordet. Ignorer, ignorer, ignorer.

Det kan lønne seg at hun har en sele slik at hun ikke klarer å stupe ut av stolen...

Som regel er det best å la krakilske barn være og ignorere dem. Man får heller sørge for at de er et sted de ikke kan påføre seg selv eller omgivelser vesentlig skade. (Skifergulv er neppe stedet for barn som skaller hodet med vilje.) Man må ikke trøste på en slik måte at de føler de har rett i sine urimelige krav. Barn må heller ikke trøstest/gis oppmerksomhet på en måte som belønner uønsket adferd.

Iblant føler jeg nesten at man kan forstyrre barnet i prosessen med å rase fra seg og klare å slippe sinnet om man "blander seg inn". Barnet er ikke i modus hverken for fornuft, vennlig berøring eller andre rasjonelle henvendelser. Så om noe slikt kommer, vekker det bare ytterligere forvirring, frustrasjon og vrede.

Barn kan også oppleve at man forsøker å forandre hva de føler, lenge før de er rede til å slippe sitt sinne. Da blir de nødvendigvis sintere og vil vise oss hvor sinte de er. Det blir et poeng i seg selv å være sint lengst mulig. Nesten som vi har truet deres følelsesintegritet.

Vi voksne kan jo også ha behov for å få være for oss selv iblant og slippe innblanding i frustrerte følelser.

Det kan også oppstå noe i nærheten av en maktkamp om sint eller glad. Barnet vil holde på sinnet. Foreldrene forsøker å blidgjøre. Barnet kan innbitt holde på sin vrede og/eller finne ut at man har mamma og pappa under tommelen så lenge de jobber frenetisk for å blidgjøre...

Jeg tror det kan være en idé å la være å trøste og heller ignorere når hun skaller hodet med vilje. (Men forsøk gjerne å fysisk hindre det.) Det øyeblikket barn oppdager at de ved å slå hodet, spy, hylskrike, klore seg etc. etc, kan de forandre premissene og "vinne", vil de som de intelligente skapningene de er, gjøre nettopp dette.

Mamma vil ikke trøste meg fordi jeg ikke fikk hive brødet veggimellom, men om jeg skaller hodet får jeg alskens trøst og sympati og ingen bryr seg lengre om brødet som føyk.

Jeg tror ofte det er best å ignorere ting barna gjør for å demonstrere, vippe oss av pinnen og for øvrig gjøre dypt inntrykk på oss og 'tvinge' oss til å handle på en viss måte.

Er det mye vilje og temperament, er det ikke gjort i en håndvendig å få fred i heimen. Men om man holder en bevisst og gjennomtenkt linje, går det seg til etter hvert.

mvh