angstanfall liten gutt pågår.( nhd les dette)

[Gjest krise krise]

Har en gutt (11 år) som lider av angst for spising sammen med andre folk.

Han har vært til samtaler hos barnepsykolog, men avsluttet uten bedring. Det ble heller værre av samtalene.

Nå skal han på en overnattingstur i morgen uten foreldre og da kommer vi til denne maten igjen.

Barna skal ha med seg pålegg og grillmat, han vil helst ikke ha med noen ting.

Vi har ikke lagt press på han på noe vis, men jeg lurer på om han fikk et angstanfall nå?

Han fikk hodepine og gikk til sengs, jeg så til han etter en stund, da var han dyvåt av svette (det rant av han)

etterpå sovnet han og nå får vi han ikke opp igjen, han er såvidt våken.

Aldri hatt det sånn før, bare at han plages litt med migrene.

Var dette et angstanfall?

Hva i alle verden gjør vi??

Han nekter å ta imot mere hjelp fra psykolog.

[Gjest også en mor]

Jeg følte jeg måtte svare på dette innlegget, om ikke for annet for å si at det gjorde sterkt inntrykk. Jeg kan ikke svare deg på om det var et angstanfall, og tviler vel på om noen kan det med sikkerhet. Det kan være angstanfall, eller i hvertfall angst. Det kan også ha vært en blanding av migrene og angst utløst av stress. Det finnes ingen eksakte grenser for når man kaller noe for et anfall heller for den saks skyld.

Jeg har også en gutt på samme alder som din. Og han er også plaget med migrene til tider og perioder med depresjon og angst. Han har ikke hatt mange angstanfallene, men de har vært veldig tydelige og han beskriver dem godt fysiologisk selv etterpå. Han kaster opp, blir svimmel, vil besvime, hyperventilerer osv. Akkurat som voksne. Det er ubeskrivelig som mor å være vitne til og jeg føler jeg kjenner på din maktesløshet og smerte. Uansett er det ikke noe dramatisk i seg selv om det er et anfall. Det er ikke farlig og det er vel noe av det som må formidles til ham. Som foreldre er jeg overbevist om at det er bra å holde på roen selv. Jeg prøver å tenke at selv om han er så altfor ung til å måtte kjenne på slike følelser og ha slike utfordringer, så har han på mange måter bare startet litt tidlig på å kjenne og forhåpentligvis få kontroll på noe som mange får før eller senere i livet. Jeg kan ikke ta det fra ham hvor enn jeg skulle ønske, men ser han utvikler strategier og mestrer så mye.

Mitt barn har også en slik type fobi, knyttet til en spesiell ting, og det er ikke lett å vite hva en skal gjøre som foreldre. Jeg presser heller ikke. Men prøver å normalisere følelsene som oppstår og jeg tror han har skjønt at det ikke er farlig. Etter den første gangen trodde han det var noe med hjertet og da tok vi ham til lege. Det virker som han aksepterte i etterkant at hjertet var bra, men hadde det "vondt" pga. redsel. Da var han yngre enn nå.

Jeg har ingen gode råd å gi deg i forhold til turen i morgen. Jeg tenker at jeg må hjelpe min sønn til forsiktig eksponering, siden det er som en type fobi nesten. Kanskje gutten din kan være sammen med noen voksne som kan gå bort fra de andre når han skal spise. Noen voksne må få vite om hans problem på området for å hjelpe ham til å forholde seg til det uten å miste muligheten til å være med på turen sammen med de andre barna. Kanskje dette kunne roet ned gutten din så han ikke gruer seg slik.

Min sønn går fortsatt til psykolog, og det har vært bra selv om han ikke alltid har like lyst. Han går ikke hver uke lenger slik som i starten. Men nå har vi vært heldige med barnepsykologen. Det har jo alt å si.

Jeg føler sterkt med deg.

[Gjest også en mor]

Hvis gutten din får mer angst utover kvelden så ta han opp av sengen, sett på lys, gå inn på stua, gi han en is eller noe, avled med en video eller noe på tv. Så det ikke eskalerer.