Når er man for gammel til å bli mor?

[Gjest østfolding]

Jeg synes man skal stoppe når kroppen ikke lenger kan bli gravid på vanlig vis. Da sier kroppen fra at nå er det nok.

Selv føler jeg at jeg nå ikke ønsker det lengre p.g.a. alder. Er 37. Tror jeg godt klarer å ta vare på et barn nå, men at jeg nærmer meg 60 før barnet skal flytte ut synes jeg virker drøyt.

Jeg er 55 og i stand til at få barn på vanlig måte, dvs at jeg fremdeles har regelmessig mens, men jeg føler meg altfor gammel til at få et spedbarn å ta vare på, for ikke å snakke om at jeg er 75 før barnet er blitt 20.

Så kroppen har forskjellige aldre da den sier at nå er det slutt, nedenfor var det en som kom i overgangsalderen i 35 års alderen, men en 35 åring har mange flere krefter og mere overskudd enn en 55 åring, jeg fikk min yngste da jeg var 38 og det har gått helt fint.

Hilsen

[Gjest litchi]

Hvor bokstavelig mener du det da? Mener du f.eks at jeg, som kom i overgangsalderen i en alder av 35 ikke skal kunne adoptere, fordi kroppen min har fortalt meg at jeg er for gammel? For det er jo _veldig_ individuelt hvor lenge den enkelte qvinde er fruktbar, og ikke noe konstant størrelse det går an å mene noe så bastant om.

Uten at jeg vet det, så regner jeg med at de som skriver om "naturlig alder" tenker på det som regnes som "vanlig overgangsalder" - dvs rundt 50. Sånn tenker i alle fall jeg.

Tror ikke du finner mange (om noen) som mener at 35 år generelt er for gammelt til å få barn. Men noen 35-åringer synes sikkert at de for egen del er for gamle.

[Gjest eljo]

Det får hver enkelt bestemme ja. Jeg har bare én, og skulle gjerne hatt en til, men da jeg rundet 40 følte jeg at det var slutt for min del. Har det vært vanskelig å få det til før blir det vel ikke lettere, og å bruke 100000.- til på flere IVF-forsøk orker ikke jeg.

Så jeg har forsonet meg med at det får holde med én, og syns jeg er gammel nok til å gi opp nå ;-)

Men det er mange som holder på med IVF (prøverør) når de er både 40 og 42 og mer, og hvis de ønsker barn og orker belastningen syns jeg overhodet ikke at de er for gamle. Vi beholder jo helsa og holder oss sprekere enn generasjonene før oss, så vi klarer nok å ta vare på tenåringene selv om vi er "gamle". Dessuten er det jo mer og mer vanlig å utsette forplantningen og få barn senere, så barna blir ikke alene om å ha voksnere foreldre heller.

[pekkaline]

Jeg leste et sted at fertiliteten (sånn det skrives?) dabber av ved 35års alder og at man ikke burde få barn etter fylte 42år.....

Selv synes jeg at jeg var steingammel da jeg gikk gravid med minsten 31år gammel. Men det er jo slikt som svinger, nå skal man helst være eldre når man får barn. Plutselig er det rusj med unge som føder igjen. Vil vel si selv at 4o år er gammelt å få barn, men er man sprek så hvorfor ikke?

[Bookworm]

Jeg er 55 og i stand til at få barn på vanlig måte, dvs at jeg fremdeles har regelmessig mens, men jeg føler meg altfor gammel til at få et spedbarn å ta vare på, for ikke å snakke om at jeg er 75 før barnet er blitt 20.

Så kroppen har forskjellige aldre da den sier at nå er det slutt, nedenfor var det en som kom i overgangsalderen i 35 års alderen, men en 35 åring har mange flere krefter og mere overskudd enn en 55 åring, jeg fikk min yngste da jeg var 38 og det har gått helt fint.

Hilsen

Det at man har normal mens er ingen indikasjon på at man fremdeles kan bli gravid... Den sykusen går sin gang det, men det er ikke sikkert at det går å bli gravid eller bære frem et barn, lenger...

[Bookworm]

Jeg kjenner svært mange i 35-40-årsalderen (og noen litt over) som har blitt foreldre ved assistert befruktning/IVF. Selv om dette ikke er helt "naturlig måte", anser jeg dem absolutt ikke for gamle til å bli mødre.

Forøvrig har "problemet" stort sett vært hos mannen, problemet hadde med andre ord lite med morens alder å gjøre.

Men hvis det er mannen som har problemet, så har jo ikke kvinnens kropp sagt stopp enda, så da inngår ikke det i problemstillingen:-)

[Sofline]

Det får hver enkelt bestemme ja. Jeg har bare én, og skulle gjerne hatt en til, men da jeg rundet 40 følte jeg at det var slutt for min del. Har det vært vanskelig å få det til før blir det vel ikke lettere, og å bruke 100000.- til på flere IVF-forsøk orker ikke jeg.

Så jeg har forsonet meg med at det får holde med én, og syns jeg er gammel nok til å gi opp nå ;-)

Men det er mange som holder på med IVF (prøverør) når de er både 40 og 42 og mer, og hvis de ønsker barn og orker belastningen syns jeg overhodet ikke at de er for gamle. Vi beholder jo helsa og holder oss sprekere enn generasjonene før oss, så vi klarer nok å ta vare på tenåringene selv om vi er "gamle". Dessuten er det jo mer og mer vanlig å utsette forplantningen og få barn senere, så barna blir ikke alene om å ha voksnere foreldre heller.

''Vi beholder jo helsa og holder oss sprekere enn generasjonene før oss, så vi klarer nok å ta vare på tenåringene selv om vi er "gamle".''

For 80 år siden var det nok de færreste som tenkte over det hvis en 42-åring ble gravid. Tippoldemora mi fikk sistebarnet det året hun ble 48.

[Sofline]

[quote name=Shira )' timestamp='1188800473' post='3666799]

Bra skrevet.

"Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder."

He he, slik er så og si alle ungdommer. Mamma fikk meg som 22-åring, og jeg synes hun var en fossil i en periode ;o) Jeg regner med at guttungen kommer i en fase da han synes det samme, selv om jeg fikk han som 18-åring.

En ting til, mamma fikk meg som 22-åring, lillesøstera mi som 35-åring. Og hun er ikke i tvil hva som er best. Da hun var mer voksen, så var hun mye mer trygg, både på seg selv og livet. Ting gikk mye mer knirkefritt sier hun.

Det varier nok, men jeg ser ikke på det som negativt og bli mor, hverken ung eller gammel (dog kan man vente litt lengre enn hva vi gjorde, men hos hos kom guttungen på tross av p-piller, og var ikke planlagt)

Moren min sier det motsatte av deg. Hun syntes det var lettere å ha to små barn i 20-årene, den ene alvorlig syk, enn hun synes det er å ha en liten en nå.

[Sofline]

[quote name=Shira )' timestamp='1188800473' post='3666799]

Bra skrevet.

"Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder."

He he, slik er så og si alle ungdommer. Mamma fikk meg som 22-åring, og jeg synes hun var en fossil i en periode ;o) Jeg regner med at guttungen kommer i en fase da han synes det samme, selv om jeg fikk han som 18-åring.

En ting til, mamma fikk meg som 22-åring, lillesøstera mi som 35-åring. Og hun er ikke i tvil hva som er best. Da hun var mer voksen, så var hun mye mer trygg, både på seg selv og livet. Ting gikk mye mer knirkefritt sier hun.

Det varier nok, men jeg ser ikke på det som negativt og bli mor, hverken ung eller gammel (dog kan man vente litt lengre enn hva vi gjorde, men hos hos kom guttungen på tross av p-piller, og var ikke planlagt)

Det motsatte av moren din, mente jeg...

[Gjest Shira :o)]

Moren min sier det motsatte av deg. Hun syntes det var lettere å ha to små barn i 20-årene, den ene alvorlig syk, enn hun synes det er å ha en liten en nå.

Det er helt sikkert forskjellig ja. Jeg mener at så lenge de føler at de klarer og ha småbarn, så kan man ha småbarn.

Får vi flere barn, kommer jeg til og være en del eldre enn da jeg fikk guttungen, kan bli artig og se hva jeg tenker om det da ) Det vil si, hvis vi får flere, det er ikke sikkert, he he jeg vet ikke opp ned på en liten baby lengre ;o)

[Speak]

Jeg er 55 og i stand til at få barn på vanlig måte, dvs at jeg fremdeles har regelmessig mens, men jeg føler meg altfor gammel til at få et spedbarn å ta vare på, for ikke å snakke om at jeg er 75 før barnet er blitt 20.

Så kroppen har forskjellige aldre da den sier at nå er det slutt, nedenfor var det en som kom i overgangsalderen i 35 års alderen, men en 35 åring har mange flere krefter og mere overskudd enn en 55 åring, jeg fikk min yngste da jeg var 38 og det har gått helt fint.

Hilsen

Selv om du har regelmessig mens så betyr det ikke nødvendigvis at du kan bli gravid og få barn. Vet om flere som har blitt gravide relativt sent, og hvor det har endt med abort. Det er visstnok kroppens måte å si i fra at det ikke går.

Og jeg er veldig enig med deg om at 55 er for sent.

[Speak]

Hvor bokstavelig mener du det da? Mener du f.eks at jeg, som kom i overgangsalderen i en alder av 35 ikke skal kunne adoptere, fordi kroppen min har fortalt meg at jeg er for gammel? For det er jo _veldig_ individuelt hvor lenge den enkelte qvinde er fruktbar, og ikke noe konstant størrelse det går an å mene noe så bastant om.

Oj da, det har jeg aldri hørt om før. Mener å ha lest at sent i 40-årene til midten av 50-årene er det vanlige for overgangsalder. (Selv om de færreste faktisk har en kropp som kan bære fram et barn helt til de kommer i overgangsalderen.)

Ekstremunntak finnes alltid, så selvsagt kan du adoptere da du er 35. Definitivt ikke noe feil i det:-)

[Gjest eljo]

''Vi beholder jo helsa og holder oss sprekere enn generasjonene før oss, så vi klarer nok å ta vare på tenåringene selv om vi er "gamle".''

For 80 år siden var det nok de færreste som tenkte over det hvis en 42-åring ble gravid. Tippoldemora mi fikk sistebarnet det året hun ble 48.

Heh, det var ikke verst. Min bestemor var glad nummer fire kom "før de førr" og hun var en "voksen" mamma i sitt miljø den gang, så det har nok variert mye, kanskje forskjell by/land?

[Gjest Sandra salamander]

Jeg skjønner ikke alle dere som sier "hvis man føler man orker det", "hvis man er sprek nok" osv. Føler dere virkelig at dere er mer slitne, eldre, tåler mindre belastninger, må sove mer og ta det mer rolig når dere er 38 enn da dere var 28? Jeg er 36 (og ønsker meg barn). Jeg føler da ikke på noen måte at jeg ikke er frisk nok eller har god nok helse til hva det skulle være av belastninger, jeg kjenner da ingen forskjell på helsa mi nå enn for ti år siden? Slik håper jeg jo selvfølgelig det er om ti år også. Mine venner som er på min alder og eldre har heldigvis heller ikke begynt å få skrantende helse, blir slitne av vanlig hverdagsliv eller ikke tåler bråk eller rot i rutinene sine. Skulle tro man snakket om pensjonister slik mange vurdere det. Jeg kjenner ingen som er i slutten av tredveårene som ikke er akkurat like spreke som da de var 25. Mren jeg kjenner noen i tredveårene som allerede har noen barn og ikke ønsker flere, pga økt belastning på hverdagsliv det ville innebære, det er jo noe annet. Mentalt og fysisk har jeg ikke tenkt å forfalle det minste gram de neste 25 årene, det er i hvertfall sikkert Jeg kan ikke skjønne at 45-åringer som ikke har barn fra før ikke skulle "orke" det heller, de sykler da Trondheim Oslo og er stort sett hjemme i helgene, tjener masse penger og kan lede et foreldreutvalg i barnehagen, pusser opp hytta og lærer seg tango og spansk på friundervisningen i tillegg til å ta seg av sine gamle foreldre. Hvorfor skulle ikke de kunne prioritere barn like godt som en usikker 24-årig student som skal bli voksen samtidig med å ta seg av barna? Er ikke det mer slitsomt når man skal starte karriæren, komme inn på boligmarkedet osv?

(dette med fruktbarhet er jo noe annet, den skjønner jeg allerede har sunket for min del. ikke noe jeg kan gjøre med det i dag).

[Sofline]

[quote name=Shira )' timestamp='1188885575' post='3667380]

Det er helt sikkert forskjellig ja. Jeg mener at så lenge de føler at de klarer og ha småbarn, så kan man ha småbarn.

Får vi flere barn, kommer jeg til og være en del eldre enn da jeg fikk guttungen, kan bli artig og se hva jeg tenker om det da ) Det vil si, hvis vi får flere, det er ikke sikkert, he he jeg vet ikke opp ned på en liten baby lengre ;o)

''Får vi flere barn, kommer jeg til og være en del eldre enn da jeg fikk guttungen, kan bli artig og se hva jeg tenker om det da )''

Det kan vel ikke helt sammenlignes, for en ny baby vil jo også bære preg av at du har gjort det før, selv om du ikke husker så mye av det. :-)

[Gjest Shira :o)]

''Får vi flere barn, kommer jeg til og være en del eldre enn da jeg fikk guttungen, kan bli artig og se hva jeg tenker om det da )''

Det kan vel ikke helt sammenlignes, for en ny baby vil jo også bære preg av at du har gjort det før, selv om du ikke husker så mye av det. :-)

Joda, jeg vet det. Jeg klarer bare ikke helt se det for meg akkurat nå. Men igjen, da guttungen var liten, kunne jeg ingenting ;o) Han er en normal 6-åring i dag, så noe må jeg ha gjort rett ;o)

[tonie]

Jeg skjønner ikke alle dere som sier "hvis man føler man orker det", "hvis man er sprek nok" osv. Føler dere virkelig at dere er mer slitne, eldre, tåler mindre belastninger, må sove mer og ta det mer rolig når dere er 38 enn da dere var 28? Jeg er 36 (og ønsker meg barn). Jeg føler da ikke på noen måte at jeg ikke er frisk nok eller har god nok helse til hva det skulle være av belastninger, jeg kjenner da ingen forskjell på helsa mi nå enn for ti år siden? Slik håper jeg jo selvfølgelig det er om ti år også. Mine venner som er på min alder og eldre har heldigvis heller ikke begynt å få skrantende helse, blir slitne av vanlig hverdagsliv eller ikke tåler bråk eller rot i rutinene sine. Skulle tro man snakket om pensjonister slik mange vurdere det. Jeg kjenner ingen som er i slutten av tredveårene som ikke er akkurat like spreke som da de var 25. Mren jeg kjenner noen i tredveårene som allerede har noen barn og ikke ønsker flere, pga økt belastning på hverdagsliv det ville innebære, det er jo noe annet. Mentalt og fysisk har jeg ikke tenkt å forfalle det minste gram de neste 25 årene, det er i hvertfall sikkert Jeg kan ikke skjønne at 45-åringer som ikke har barn fra før ikke skulle "orke" det heller, de sykler da Trondheim Oslo og er stort sett hjemme i helgene, tjener masse penger og kan lede et foreldreutvalg i barnehagen, pusser opp hytta og lærer seg tango og spansk på friundervisningen i tillegg til å ta seg av sine gamle foreldre. Hvorfor skulle ikke de kunne prioritere barn like godt som en usikker 24-årig student som skal bli voksen samtidig med å ta seg av barna? Er ikke det mer slitsomt når man skal starte karriæren, komme inn på boligmarkedet osv?

(dette med fruktbarhet er jo noe annet, den skjønner jeg allerede har sunket for min del. ikke noe jeg kan gjøre med det i dag).

Jeg har også alltid undret meg over at så mange her inne snakker om at de får mindre energi jo eldre de blir. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det, men hver gang dette temaet kommer opp er det mange som bruker det argumentet. Da er det vel sånn for noen da, men jeg for min del føler meg mye sprekere, mer opplagt, lekende og avslappet enn for ti år siden:-)

[PieLill]

Man er for gammel til å bli mor når man ikke lengre har eggløsning og dermed ikke kan bli gravid.

;-)

mvh

[Gjest litchi]

Jeg skjønner ikke alle dere som sier "hvis man føler man orker det", "hvis man er sprek nok" osv. Føler dere virkelig at dere er mer slitne, eldre, tåler mindre belastninger, må sove mer og ta det mer rolig når dere er 38 enn da dere var 28? Jeg er 36 (og ønsker meg barn). Jeg føler da ikke på noen måte at jeg ikke er frisk nok eller har god nok helse til hva det skulle være av belastninger, jeg kjenner da ingen forskjell på helsa mi nå enn for ti år siden? Slik håper jeg jo selvfølgelig det er om ti år også. Mine venner som er på min alder og eldre har heldigvis heller ikke begynt å få skrantende helse, blir slitne av vanlig hverdagsliv eller ikke tåler bråk eller rot i rutinene sine. Skulle tro man snakket om pensjonister slik mange vurdere det. Jeg kjenner ingen som er i slutten av tredveårene som ikke er akkurat like spreke som da de var 25. Mren jeg kjenner noen i tredveårene som allerede har noen barn og ikke ønsker flere, pga økt belastning på hverdagsliv det ville innebære, det er jo noe annet. Mentalt og fysisk har jeg ikke tenkt å forfalle det minste gram de neste 25 årene, det er i hvertfall sikkert Jeg kan ikke skjønne at 45-åringer som ikke har barn fra før ikke skulle "orke" det heller, de sykler da Trondheim Oslo og er stort sett hjemme i helgene, tjener masse penger og kan lede et foreldreutvalg i barnehagen, pusser opp hytta og lærer seg tango og spansk på friundervisningen i tillegg til å ta seg av sine gamle foreldre. Hvorfor skulle ikke de kunne prioritere barn like godt som en usikker 24-årig student som skal bli voksen samtidig med å ta seg av barna? Er ikke det mer slitsomt når man skal starte karriæren, komme inn på boligmarkedet osv?

(dette med fruktbarhet er jo noe annet, den skjønner jeg allerede har sunket for min del. ikke noe jeg kan gjøre med det i dag).

Jeg har definitivt mindre energi nå som 40-åring enn jeg hadde som 28- åring, gitt. Men dersom jeg ikke hadde hatt små barn, hadde jeg sannsynligvis ikke følt det like sterkt, barn er definitivt krevende i seg selv, og dermed ikke sett det som noe problem.

Merker det spesielt godt i forhold til nattevåk - tåler en sen kveld MYE dårligere nå enn da jeg var 25, og trenger mye lengre tid på å hente meg inn igjen.

Så for egen del har jeg absolutt nådd grensen, og er i egne øyne for gammel til å få flere barn. Men det betyr ikke at alle 40-åringer føler det sånn, naturligvis.

[Gjest litchi]

Jeg har også alltid undret meg over at så mange her inne snakker om at de får mindre energi jo eldre de blir. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i det, men hver gang dette temaet kommer opp er det mange som bruker det argumentet. Da er det vel sånn for noen da, men jeg for min del føler meg mye sprekere, mer opplagt, lekende og avslappet enn for ti år siden:-)

Jeg kjenner meg igjen i det du sier om lekende, tryggere (sa du det?) osv nå som jeg er 40 og skikkelig voksen. Men jeg merker likevel at jeg har mindre krefter. Det er sikkert en kombinasjon av å ha blitt eldre og å ha små barn og en mer krevende hverdag enn da jeg var 25 som gjør det, men konsekvensen blir uansett at jeg føler meg "for gammel" til å få flere barn.

Men jeg tror ikke det gjelder for ale, noe du jo er et bevis på