Når lekekameratene gjør rampestreker

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg har en sønn som er fem år. Han har to nabogutter på samme alder, og som har eldre søsken. Disse barna finner på gode, gamle rampestreker som å ringe på dørene og stikke av. Vi har sagt at sønnen vår ikke får være med på dette. Vi lar oss også irritere av det, da vi har et mindre barn som våkner på kvelden av denne tulleringingen, og da er kvelden ødelagt for alle i familien, han nekter ¨å sove igjen.

Vel, eldstemann føler også at disse barna erter ham, bl.a for at han ikke har tatt av støttehjulet på sykkelen. Dette siste hørte vi også. Med rå latter sto de og kommenterte dette og sønnen vår ble veldig usikker. Vi prata rolig med dem og sa at folk er forskjellige, og at vi lærer ting i forskjellig tempo, og at det ikke er pent å gjøre narr.

Disse barna oppholder seg også mye i gata. Bilene her kjører ganske fort, til tross for 30 sone, men det kjenner sikkert mange til. Jeg ser dem krysse veien uten å se seg det minste for. Jeg innrømmer at jeg nok er litt hønemor, men jeg liker ikke denne leken, har sett skumle nestenulykker flere ganger. Pga det følger vi heller barna til lekeplasser og på turer i skogen, og tar heller med barn dit,så kan de leke der.

Vel, det jeg altså lurer på er om hvordan jeg skal gripe an samspillet med disse barna, som gjør rampestreker, ikke hører om jeg snakker med dem, kommer med ertende og sårende kommentarer og leker i veien. Jeg har ikke mye lyst til at sønnen vår skal leke slik. Han hører på oss ennå, men er lett å lede. Jeg merker at de andre barna ikke tar så mye kontakt, for vi har litt andre, og sikkert også strengere grenser. En venninne som var i barselgruppe med de andre mammaene, sa den ene familien praktiserte fri oppdragelse. Der er ikke vi, for å si det slik.

[pekkaline]

Ang den tulleringingen som ikke opphører så ville jeg snakket med foreldrene, bare nevnt det for dem liksom. Gi beskjed til dem når tid barnet legger seg for kvelden.

Det vel viktigst at du gjentar ofte for din sønn hva som er farlig, lov osv.

[Gjest prust]

Jeg synes det er riktig at vi kan snakke til nabobarn når vi ser dem gjøre noe dumt eller frekt. Slik har vi det i gata vår. Jeg snakker til nabobarna og naboene snakker til mine barn.

Hva som er lov eller ikke i forhold til trafikksikkerhet, er det imidlertid barnas foreldre som har ansvar for. Og inne/ute tid f.eks.

Her en kveld kom min 6 åring løpende inn 19.30 og spurte om hun fIkk lov til å sykle bort på skolen for å leke sammen med nabogutten som er like gammel. Jeg sa "Nei - det er kveld nå, og du skal på skolen, jeg skulle akkurat til å rope deg inn." Hun ble kjempesint og løp ut til ham og sa at de skulle sykle. Jeg gikk etter og sa bestemt at hun skulle inn. "Men han får jo lov!" sa jenta mi. Jeg gjentok bestemt at det er jeg som bestemmer over henne, og at det var for seint å leke mer ute nå.

Poenget mitt var at jeg betsmmer slike ting over mine egne barn - naboen bestemmer over sine barn. Men rampestreker og erting har vi felles ansvar for - mener jeg!

[PieLill]

I forhold til ufyselig og utspekulert oppførsel, mange mot en fysisk og/eller verbalt, på eller over grensen for mobbing tar jeg ikke fem flate øre for å fortelle hvilke barn som helst min ærlige mening om feigheten, barnsligheten og småligheten ved slik oppførsel, om jeg skulle være nærmeste voksne.

Jeg foretrekker et samarbeide med foreldrene, men om det ikke funker tar jeg meg den frihet å sette visse grenser samme hva foreldrene mener.

Kunne dere sette en plastfolie over dørklokka og deretter smøre på noe seigt og illeluktende kliss når dørklokkerampen er i anmars. En god, gammeldags kondensator som gir et kortvarig og ufarlig, men meget ubehagelig støt hadde også vært noe. Dette ser jeg som et alternativ om hverken barna eller foreldrene er snakkende til. Pøbelstrekter skal pøbler fordrive....

Om forholdet til disse ungene blir for destruktivt og for vanskelig for gutten å holde styr på, blir du til slutt nødt til å snakke med ham og forklare hvorfor han får unngå å være sammen med dem.

mvh