"lokk" på stemmen

[Gjest GA]

5-åringen min er vanligvis en utrolig skravlebøtte, hjemme må jeg be henne ta en pause innimellom for jeg får helt "gnagsår" i øra når hun skravler både på innpust og utpust.

Men, -ute blant fremmede mennesker er hun HELT stille. Hvis noen snakker til henne (særlig hvis de kommer litt brått på) svarer hun ikke, og det tar en god stund før hun tør å si noe i grupper med barn eller voksne. Vi lurer litt på hvordan dette skal gå mht skolestart neste høst og tenkte vi skulle hjelpe henne, øve på å snakke el.l.

Jeg snakket litt med henne om dette en dag, og spurte hva som egentlig skjedde i sånne settinger. "Det kommer liksom et lokk og legger seg nedi halsen oppå stemmen min når jeg ikke kjenner de andre så godt" var forklaringen.

-Så; hvordan får vi vekk dette lokket? Lure tips og metoder?

[kaffepiken]

Tror du ikke hun kommer til å snakke mer på skolen når hun blir kjent i klassen og føler seg tryggere? Det er sikkert lurt å ta en prat med læreren sånn at h*n vet om det og er obs på å hjelpe henne litt i gang.

[kaffepiken]

Hvis det blir et vedvarende problem ville jeg kontaktet PPT og latt dem vurdere om hun trenger noe hjelp med å komme i gang. Nå vet jeg ikke i hvilken grad dette problemet vedvarer, men jeg legger likevel ved en link om selektiv mutisme. Ikke sikkert dette har noen relevans for dere da.

http://www.geocities.com/selmut2002/side1.htm

[PieLill]

Går hun i barnehage? Har hun i tilfelle samme problemet der når hun er blant personer, store og små hun kjenner og er trygg på?

Er det forskjell på om det er fremmede voksne eller barn som snakker til/med henne?

Er det forskjell på den sosiale settingen, eg ute/inne, formelt/urformelt, selskap/fotballkamp etc.

Hvor mye av dette tror du handler om å bli varm i trøya og hvor mye av det har lite med trøyetemperaturen å gjøre?

Om jenta opplever det som et problem, kan det så absolutt være noe å jobbe med. På den andre siden er det også en risiko for å 'fremelske' problemet slik at jenta får en unødig stor idenitet i dette problemet.

Når ungene var (er) mørkeredde valgte vi bevisst å snakke minst mulig om å være redd for mørket, hva som var skummelt når det var mørkt etc. Vi var også veldig nøye på å ikke si ting som "Du er mørkeredd." Dette for å unngå å skape en "jeg-er-mørkeredd-identitet. Nattlampen ble slått på og vi konstaterte ganske enkelt at du liker best å ha på litt lys. For våre barn har dette vært en god løsning, og jeg tror prinsippet kan ha relevans i andre sammenhenger.

mvh

[Gjest GA]

Går hun i barnehage? Har hun i tilfelle samme problemet der når hun er blant personer, store og små hun kjenner og er trygg på?

Er det forskjell på om det er fremmede voksne eller barn som snakker til/med henne?

Er det forskjell på den sosiale settingen, eg ute/inne, formelt/urformelt, selskap/fotballkamp etc.

Hvor mye av dette tror du handler om å bli varm i trøya og hvor mye av det har lite med trøyetemperaturen å gjøre?

Om jenta opplever det som et problem, kan det så absolutt være noe å jobbe med. På den andre siden er det også en risiko for å 'fremelske' problemet slik at jenta får en unødig stor idenitet i dette problemet.

Når ungene var (er) mørkeredde valgte vi bevisst å snakke minst mulig om å være redd for mørket, hva som var skummelt når det var mørkt etc. Vi var også veldig nøye på å ikke si ting som "Du er mørkeredd." Dette for å unngå å skape en "jeg-er-mørkeredd-identitet. Nattlampen ble slått på og vi konstaterte ganske enkelt at du liker best å ha på litt lys. For våre barn har dette vært en god løsning, og jeg tror prinsippet kan ha relevans i andre sammenhenger.

mvh

Mye bra tanker der, PieLill.

Det er nok trøyevarmingen som går tregere hos henne enn hos de fleste andre unger, særlig i litt formelle settinger, og i gruppesammenhenger som samlingsstund etc. Der andre unger blir varme i trøya etter et par ganger, trenger hun kanskje et halvt år.

Har bevisst unngått å snakket masse med henne om det, har bare spurt henne én gang om hva som egentlig skjer når hun ikke klarer å si noe, og da klarte hun jo å formulere ganske bra hva som foregikk...

Jeg er litt samme typen selv, så jeg veit godt hvordan hun har det, men jeg har jo lært eller blitt vant til å overkomme "handicappet" det er å være sjenert og ukomfortabel i større forsamlinger.

[PieLill]

Mye bra tanker der, PieLill.

Det er nok trøyevarmingen som går tregere hos henne enn hos de fleste andre unger, særlig i litt formelle settinger, og i gruppesammenhenger som samlingsstund etc. Der andre unger blir varme i trøya etter et par ganger, trenger hun kanskje et halvt år.

Har bevisst unngått å snakket masse med henne om det, har bare spurt henne én gang om hva som egentlig skjer når hun ikke klarer å si noe, og da klarte hun jo å formulere ganske bra hva som foregikk...

Jeg er litt samme typen selv, så jeg veit godt hvordan hun har det, men jeg har jo lært eller blitt vant til å overkomme "handicappet" det er å være sjenert og ukomfortabel i større forsamlinger.

Så flott at hun har en mor som er meget kompetent på området. Det er et godt utgangspunkt. Både din evne til å leve deg inn i hva hun opplever, dine kunnskaper og erfaringer som gjøre at du hvet hva som er monn i og hva som blir helt feil, er gull verdt for jenta.

Med et halvt års oppvarmingstid, ville jeg sett meg om etter vifteovn eller varmekabler. Det er så lang tid at hun kan bli sittende fast i uønskede mønster og roller før hun rekker å tø opp. Men det kan selvsagt også gå seg til helt av seg selv.

Ville det være en idé om hun fikk være mye i mindre grupper i starten? Mindre grupper med stabil og gjennomtenkt sammensetning. Kanskje hun tør opp fortere om hun kan bli eksponert for nye i mindre doser av gangen?

Har du forresten tenkt på hvor mange av de mer buldoseraktige jentene/damene som ønsker seg en solid dose av den beskjedenheten og tilbakeholdenheten du og din datte er i besittelse av. Det blir mer bråk og konflikter og flere som missliker en, jo mer man gjør utav seg.

mvh

[Sofline]

Sånn var jeg også da jeg var liten, og jeg har klart meg fint allikevel. :-)

Hvis hun ligner meg, så vil det bare gjøre vondt verre å snakke om det eller "trene" på å snakke mer. Hvis hun snakker fint med mennesker når hun har blitt trygg på dem, har venner osv., er det ikke noe å bekymre seg så mye over.