Mor "viktigere" omsorgsperson enn far?

[Gjest funderendemamma]

Vi er et par i slutten av 20-årene med ett barn, en skjønn baby på 6 mnd. Vi hører til generasjonen som er vant til at vi prinsipelt er likestilte, men likevel ikke. Det merkes godt etter at vi ble foreldre. Det er ikke uvanlig at far i huset er borte om kveldene for å møte kompiser og drive med hobbyene sine. I kveld for eksempel dro han en time etter jobb og jeg aner ikke når han kommer. Siden jeg stort sett er hjemme gjør jeg mest husarbeid, jeg lager middag hver dag og gjør stort sett alt med babyen. Samboeren min er absolutt ingen unnsluntrer som tar dette for gitt, men han er en type som er aktiv og har mange jern i ilden.

Men så lurer jeg på - er vi veldig gammeldagse? Eller er det slik hos de fleste? Det ville jo aldri falt meg inn å være borte hjemmefra en hel dag til langt på kveld og overlate babyen vår til far - da ville jeg følt meg som en dårlig mor rett og slett! Er det JEG som er håpløst gammeldags i tenkegangen?

Tar gjerne imot synspunkter:)

[Glimtipper]

Jeg synes dere er litt gammeldagse, ja. Hos oss var jeg hjemme de første to-tre månedene, så tok pappaen permisjon mens jeg jobbet. Nå ammet jeg ikke lenge, så jeg var tross alt litt friere enn normalt slikt sett.

Det var nok heller meg enn pappaen som var ute på kveldene og slikt, da jeg har større behov for dette enn han. Dette avhenger jo av personlighet. Da sønnen vår var fire måneder dro jeg ut for å handle julegaver etter jobb en fredag og kom hjem klokka fire på natten fordi vi fant ut at vi skulle ta "et par" drinker Det var helt greit for daværende sambo og han gikk også ut med venner etter behov.

Jeg synes du skal være litt obs på om det blir en selvfølge at du har hovedansvaret for barnet og at han "hjelper" til. Bortsett fra det burde dere gjøre hva enn som passer og begge er fornøyd med

[Sofline]

Dere er kanskje litt gammeldagse, men jeg kjenner flere som har det sånn som egentlig ikke er gammeldagse. Det er gjerne mor som blir sittende med lekselesning og klesvask, uansett hvor likestilte man er.

[PieLill]

Jeg synes egentlig det er ganske uvesentlig om noen vil definere dette som gammeldags eller ikke. Noe synes jeg var bedre før i verden. Andre ting foretrekker jeg den nymoderne utgaven av.

Det er også bare tull å være frenetiske slaver av den millimeter-rettferdige 50/50-full-likestilling-på-alle-områder-modellen. Dere må få velge som det passer dere, likestilling eller ikke.

Så spørsmålet du kanskje heller bør stille seg er om dere begge er fornøyde med tingenes tilstand slik de er per i dag. Og om dere begge vil være fornøyde med en slik rollefordeling om noen år. Om dere begge er og blir såre fornøyde med dette er saken grei.

Om det er i ferd med å bygge seg opp missnøye og frustrasjon bør det tas tak i i god tid før man har krig i heimen og skillsmissepapirene på lur.

En nokså klassisk konflikt er at hun forventer at planer som berører begge legges i fellesskap. Mens han føler seg uselvstendig og tøffelgjort om han må "be kjerringa om lov først". Så føler hun etter hvert egene behov og aktiviteter tilsidesatt og nedprioritert og opplever ham som en hensynsløs egoist. Når hun lufter sin frustrasjon vil han frustert hevde at hvis hun vil ut en kveld "er det bare å gjøre det" og ikke se ut til å ense at hun føler det er ting som må være på plass _først_. Ting som avhenger av han tar ansvar. Så er ofte krigen i gang.

Som par gjør man lurt i å snakke grundig gjennom disse tingene, mange ganger, i fredstid.

Han må som regel lære seg at når man har felles ansvar for et barn umynidggjør han moren når han lager planer uten å konferere med henne. Når han velger sin kveld borte, har han samtidig valgt hennes kveld hjemme uten at hun har fått være med på avgjørelsen. Det handler ikke om å bli bestemt over, men å ta ansvar for å samordne ting.

Hun ofte lære seg å være litt mindre martyr og være ærligere overfor både seg selv og sin kjære i forhold til hva hun forventer og ønsker. Hun må kanskje også foreta noen strategiske tilbaketrekninger som både tvinger og gir far frihet til å komme på banen i forhold til barnet.

Begge må lære seg å gjensidig prøve å innrette seg på en måte som tilgodeser både mors og fars selvstendige behov.

Nå kan det jo hende at den ramsen passer dårlig i deres situasjon. Men jeg innbilder meg at siden du tar dette opp er det kanskje et eller annet som skurrer for deg?

mvh

[Gjest men det er jo meg, da]

Jeg synes dere er litt gammeldagse, ja. Hos oss var jeg hjemme de første to-tre månedene, så tok pappaen permisjon mens jeg jobbet. Nå ammet jeg ikke lenge, så jeg var tross alt litt friere enn normalt slikt sett.

Det var nok heller meg enn pappaen som var ute på kveldene og slikt, da jeg har større behov for dette enn han. Dette avhenger jo av personlighet. Da sønnen vår var fire måneder dro jeg ut for å handle julegaver etter jobb en fredag og kom hjem klokka fire på natten fordi vi fant ut at vi skulle ta "et par" drinker Det var helt greit for daværende sambo og han gikk også ut med venner etter behov.

Jeg synes du skal være litt obs på om det blir en selvfølge at du har hovedansvaret for barnet og at han "hjelper" til. Bortsett fra det burde dere gjøre hva enn som passer og begge er fornøyd med

De er nok mer "gammeldagse" (les:tradisjonell rollefordeling enn hos dere) men ikke mindre likestilte.

Hadde ikke syns det var OK om partneren skulle ut en fredags ettermiddag for å handle, for ikke å dukke opp før på morrakvisten. Ikke kunne jeg tenke meg å gjøre det selv, heller.

[Lillemus]

Hovedsaken er vel at dere begge er fornøyde med å ha det sånn? Noe som kanskje ikke er tilfelle siden du spør?

Jeg hadde ikke orket å ha det sånn, men det er nå meg. ) Og jeg mener bestemt at når man bor sammen med noen så er det normalt folkeskikk å melde fra hvor man er og når man kommer hjem igjen sånn omtrent. Hadde min kjære forsvunnet etter jobb og ikke gitt lyd fra seg så hadde jeg jo blitt redd!

[fuji1365380447]

Jeg tror mange unge likestilte kvinner får et lite sjokk når vi får barn. Det er så rart å oppleve at man plutselig får rollen som mor, husmor og omsorgsperson - når man er vant til å være selvstendig, shoppende festløve med masse venner.

Vi har ei lita jente på ett år, og vi har kjent på mye av det samme. Det er jeg som har hatt hovedansvaret for babyen, og jeg har nesten ikke vært ute alene dette året. (Litt mer nå etter at hun ble ett år).

Mye av dette handler om mine følelsesmessige behov - jeg føler med hver fiber i kroppen at jeg vil være sammen med babyen min. Det føles som et biologisk behov å holde, bysse, amme og kose. Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.

Ved neste barn har vi bestemt oss for at mannen min skal ta en større andel av permisjonen, for å unngå at det blir så skjevt. Når det er sagt så er det han som lager 80% av middagene her i huset, så litt moderne er vi da....

[laban]

Det er ikke så veldig interessant om dette er gammeldags eller ikke, du er i hvert fall ikke alene. Dere må finne ut hva som funker for dere i deres situasjon.

Jeg synes du skal skaffe deg en fast aktivitet når du evt. er ferdig med ammeperioden. Det spiller ingen rolle om du trener, synger i kor, går på kurs eller treffer venninner, poenget er at det skal være en fast kveld i uka der du er opptatt og faren har ansvaret.

Fortsetter dere med at han lever omtrent som før mens du har fått deg en heltidsjobb i hjemmet, er det høy risiko for at du blir veldig lei etter hvert

tror

[Gjest Tenkte jeg ;0)]

De er nok mer "gammeldagse" (les:tradisjonell rollefordeling enn hos dere) men ikke mindre likestilte.

Hadde ikke syns det var OK om partneren skulle ut en fredags ettermiddag for å handle, for ikke å dukke opp før på morrakvisten. Ikke kunne jeg tenke meg å gjøre det selv, heller.

Kanskje en grunn til at en ble en X - mann også....

[Gjest Elextra]

Dere er kanskje litt gammeldagse, men jeg kjenner flere som har det sånn som egentlig ikke er gammeldagse. Det er gjerne mor som blir sittende med lekselesning og klesvask, uansett hvor likestilte man er.

''Det er gjerne mor som blir sittende med lekselesning og klesvask, uansett hvor likestilte man er.''

Snakk for deg selv, sier nå jeg . På en del måter har vi en tradisjonell rolleforderling, men lekselesing og annet som har med barna å gjøre deler vi på, heldigvis.

[Gjest Elextra]

Ja, samboeren din er litt gammeldags om han forventer at barn og hjem er ditt hovedansvar, og her har du en jobb å gjøre med å få ham til å forstå - uten å bli "gneldrekjerring" - at det er begges ansvar. Dere bør selvfølgelig ha samme rett til å finne på ting utenfor huset, selv om du er mer bundet om du ammer.

Laban har et godt forslag, høres fint ut å begynne med en ettermiddag/kveld som skal være din til fri avbenyttelse, altså at samboer tar hovedansvaret denne dagen.

[Speak]

Jeg tror ofte at det er som hos dere. Jeg følte jeg kunne se det bl.a. ved hvem som tok ansvaret for babyen mens man spiste. Jeg fikk liksom aldri ordentlig matro, og i noen tilfeller fikk jeg ikke spist før faren var ferdig med maten og kunne ta babyen. Og det ser jeg faktisk nesten over alt. Litt merkelig i dagens samfunn...

[Glimtipper]

De er nok mer "gammeldagse" (les:tradisjonell rollefordeling enn hos dere) men ikke mindre likestilte.

Hadde ikke syns det var OK om partneren skulle ut en fredags ettermiddag for å handle, for ikke å dukke opp før på morrakvisten. Ikke kunne jeg tenke meg å gjøre det selv, heller.

Hvorfor var det så ille?

Han nøt jo samme friheten

[Atene]

Det er ikke så veldig interessant om dette er gammeldags eller ikke, du er i hvert fall ikke alene. Dere må finne ut hva som funker for dere i deres situasjon.

Jeg synes du skal skaffe deg en fast aktivitet når du evt. er ferdig med ammeperioden. Det spiller ingen rolle om du trener, synger i kor, går på kurs eller treffer venninner, poenget er at det skal være en fast kveld i uka der du er opptatt og faren har ansvaret.

Fortsetter dere med at han lever omtrent som før mens du har fått deg en heltidsjobb i hjemmet, er det høy risiko for at du blir veldig lei etter hvert

tror

Det er sikkert en god start med en frikveld i uken, men jeg tror hun skal passe seg for at det da ender med at den ene kvelden er hennes frikveld, og de seks andre er hans.

Noe som selvfølgelig er bedre enn at han har syv og hun ingen, men en slik ordning vil likevel gi ham en større følelse av "rett" til fri de øvrige seks.

[løvinne71]

Hvis du ikke er fornøyd med dette rollemønsteret og synes det er greit

at det fortsetter slik i fremtiden, så bør du gjøre noe med dette SNAREST!

Selvfølgelig er det naturlig at moren er mere bundet til barnet de første månedene pga

amming, og at hun kanskje kjenner barnet best fordi hun er mest sammen med det.

Men hvis man lar det etablere seg en rutine at faren gjør som han vil, mens moren tar

ansvaret, så kan det bli svært vanskelig å komme ut av dette på et senere tidspunkt.

Dessverre er det ikke alle menn som automatisk føler forpliktelser og ansvarsfølelse når han blir far, og som endrer sine vaner deretter.

Siden moren "allikevel er hjemme" den første tiden, så merker kanskje ikke faren så godt hva det vil si i praksis å bli bundet av en baby.

Derfor tror jeg det er viktig at moren på et tidlig tidspunkt krever at faren tar sin del av ansvar. Så han får erfare at livet faktisk har endret seg etter at babyen kom. Og at man må legge planer og samarbeide på en annen måte enn før.

Her gjelder jo også at moren må tørre å slippe litt taket, og la far trå til, selvom hun gjerne ville hatt full kontroll. Mange kvinner har nok også litt av skylden selv, hvis de nærmest utsletter seg selv og egne behov pga barnet, og ikke lar mannen slippe til.

Da tror jeg man gjør både seg selv, faren og barnet en bjørnetjenste på sikt.

[løvinne71]

Hvorfor var det så ille?

Han nøt jo samme friheten

Da hadde nok dere et litt annet forhold enn de fleste andre!

Jeg hadde IKKE syntes at det var ok hvis mannen min skulle ut et lte ærend, og ikke kom hjem før langt på natt!

Jeg hadde tolket det som respektløst både ovenfor meg, og det faktum at vi hadde et forhold hvor man burde ta hensyn til hverandre.

Men det er meg ,da...

[morsan]

Da hadde nok dere et litt annet forhold enn de fleste andre!

Jeg hadde IKKE syntes at det var ok hvis mannen min skulle ut et lte ærend, og ikke kom hjem før langt på natt!

Jeg hadde tolket det som respektløst både ovenfor meg, og det faktum at vi hadde et forhold hvor man burde ta hensyn til hverandre.

Men det er meg ,da...

Enig med deg!

[morsan]

Jeg synes egentlig det er ganske uvesentlig om noen vil definere dette som gammeldags eller ikke. Noe synes jeg var bedre før i verden. Andre ting foretrekker jeg den nymoderne utgaven av.

Det er også bare tull å være frenetiske slaver av den millimeter-rettferdige 50/50-full-likestilling-på-alle-områder-modellen. Dere må få velge som det passer dere, likestilling eller ikke.

Så spørsmålet du kanskje heller bør stille seg er om dere begge er fornøyde med tingenes tilstand slik de er per i dag. Og om dere begge vil være fornøyde med en slik rollefordeling om noen år. Om dere begge er og blir såre fornøyde med dette er saken grei.

Om det er i ferd med å bygge seg opp missnøye og frustrasjon bør det tas tak i i god tid før man har krig i heimen og skillsmissepapirene på lur.

En nokså klassisk konflikt er at hun forventer at planer som berører begge legges i fellesskap. Mens han føler seg uselvstendig og tøffelgjort om han må "be kjerringa om lov først". Så føler hun etter hvert egene behov og aktiviteter tilsidesatt og nedprioritert og opplever ham som en hensynsløs egoist. Når hun lufter sin frustrasjon vil han frustert hevde at hvis hun vil ut en kveld "er det bare å gjøre det" og ikke se ut til å ense at hun føler det er ting som må være på plass _først_. Ting som avhenger av han tar ansvar. Så er ofte krigen i gang.

Som par gjør man lurt i å snakke grundig gjennom disse tingene, mange ganger, i fredstid.

Han må som regel lære seg at når man har felles ansvar for et barn umynidggjør han moren når han lager planer uten å konferere med henne. Når han velger sin kveld borte, har han samtidig valgt hennes kveld hjemme uten at hun har fått være med på avgjørelsen. Det handler ikke om å bli bestemt over, men å ta ansvar for å samordne ting.

Hun ofte lære seg å være litt mindre martyr og være ærligere overfor både seg selv og sin kjære i forhold til hva hun forventer og ønsker. Hun må kanskje også foreta noen strategiske tilbaketrekninger som både tvinger og gir far frihet til å komme på banen i forhold til barnet.

Begge må lære seg å gjensidig prøve å innrette seg på en måte som tilgodeser både mors og fars selvstendige behov.

Nå kan det jo hende at den ramsen passer dårlig i deres situasjon. Men jeg innbilder meg at siden du tar dette opp er det kanskje et eller annet som skurrer for deg?

mvh

Et godt svar!

[morsan]

Jeg tror mange unge likestilte kvinner får et lite sjokk når vi får barn. Det er så rart å oppleve at man plutselig får rollen som mor, husmor og omsorgsperson - når man er vant til å være selvstendig, shoppende festløve med masse venner.

Vi har ei lita jente på ett år, og vi har kjent på mye av det samme. Det er jeg som har hatt hovedansvaret for babyen, og jeg har nesten ikke vært ute alene dette året. (Litt mer nå etter at hun ble ett år).

Mye av dette handler om mine følelsesmessige behov - jeg føler med hver fiber i kroppen at jeg vil være sammen med babyen min. Det føles som et biologisk behov å holde, bysse, amme og kose. Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.

Ved neste barn har vi bestemt oss for at mannen min skal ta en større andel av permisjonen, for å unngå at det blir så skjevt. Når det er sagt så er det han som lager 80% av middagene her i huset, så litt moderne er vi da....

''Mye av dette handler om mine følelsesmessige behov - jeg føler med hver fiber i kroppen at jeg vil være sammen med babyen min. Det føles som et biologisk behov å holde, bysse, amme og kose. Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.''

Akkurat slik hadde jeg det også! :-)

[morsan]

Hvis du ikke er fornøyd med dette rollemønsteret og synes det er greit

at det fortsetter slik i fremtiden, så bør du gjøre noe med dette SNAREST!

Selvfølgelig er det naturlig at moren er mere bundet til barnet de første månedene pga

amming, og at hun kanskje kjenner barnet best fordi hun er mest sammen med det.

Men hvis man lar det etablere seg en rutine at faren gjør som han vil, mens moren tar

ansvaret, så kan det bli svært vanskelig å komme ut av dette på et senere tidspunkt.

Dessverre er det ikke alle menn som automatisk føler forpliktelser og ansvarsfølelse når han blir far, og som endrer sine vaner deretter.

Siden moren "allikevel er hjemme" den første tiden, så merker kanskje ikke faren så godt hva det vil si i praksis å bli bundet av en baby.

Derfor tror jeg det er viktig at moren på et tidlig tidspunkt krever at faren tar sin del av ansvar. Så han får erfare at livet faktisk har endret seg etter at babyen kom. Og at man må legge planer og samarbeide på en annen måte enn før.

Her gjelder jo også at moren må tørre å slippe litt taket, og la far trå til, selvom hun gjerne ville hatt full kontroll. Mange kvinner har nok også litt av skylden selv, hvis de nærmest utsletter seg selv og egne behov pga barnet, og ikke lar mannen slippe til.

Da tror jeg man gjør både seg selv, faren og barnet en bjørnetjenste på sikt.

''Her gjelder jo også at moren må tørre å slippe litt taket, og la far trå til, selvom hun gjerne ville hatt full kontroll. Mange kvinner har nok også litt av skylden selv, hvis de nærmest utsletter seg selv og egne behov pga barnet, og ikke lar mannen slippe til. Da tror jeg man gjør både seg selv, faren og barnet en bjørnetjenste på sikt.''

I prinsippet enig, men man skal ikke se bort i fra at det er med god grunn at enkelte mødre ikke tør å la faren slippe til også, vi har sett tråder om det meste her på dol.... Nå sier jeg ikke at trådstarters mann er slik, altså!! ;-)