Mor "viktigere" omsorgsperson enn far?

[Sofline]

Hovedsaken er vel at dere begge er fornøyde med å ha det sånn? Noe som kanskje ikke er tilfelle siden du spør?

Jeg hadde ikke orket å ha det sånn, men det er nå meg. ) Og jeg mener bestemt at når man bor sammen med noen så er det normalt folkeskikk å melde fra hvor man er og når man kommer hjem igjen sånn omtrent. Hadde min kjære forsvunnet etter jobb og ikke gitt lyd fra seg så hadde jeg jo blitt redd!

Enig. Jeg hadde også blitt bekymret. Men er begge enige i å ha det sånn, er det jo fint for dem, så lenge man er enig...

[Sofline]

Jeg synes egentlig det er ganske uvesentlig om noen vil definere dette som gammeldags eller ikke. Noe synes jeg var bedre før i verden. Andre ting foretrekker jeg den nymoderne utgaven av.

Det er også bare tull å være frenetiske slaver av den millimeter-rettferdige 50/50-full-likestilling-på-alle-områder-modellen. Dere må få velge som det passer dere, likestilling eller ikke.

Så spørsmålet du kanskje heller bør stille seg er om dere begge er fornøyde med tingenes tilstand slik de er per i dag. Og om dere begge vil være fornøyde med en slik rollefordeling om noen år. Om dere begge er og blir såre fornøyde med dette er saken grei.

Om det er i ferd med å bygge seg opp missnøye og frustrasjon bør det tas tak i i god tid før man har krig i heimen og skillsmissepapirene på lur.

En nokså klassisk konflikt er at hun forventer at planer som berører begge legges i fellesskap. Mens han føler seg uselvstendig og tøffelgjort om han må "be kjerringa om lov først". Så føler hun etter hvert egene behov og aktiviteter tilsidesatt og nedprioritert og opplever ham som en hensynsløs egoist. Når hun lufter sin frustrasjon vil han frustert hevde at hvis hun vil ut en kveld "er det bare å gjøre det" og ikke se ut til å ense at hun føler det er ting som må være på plass _først_. Ting som avhenger av han tar ansvar. Så er ofte krigen i gang.

Som par gjør man lurt i å snakke grundig gjennom disse tingene, mange ganger, i fredstid.

Han må som regel lære seg at når man har felles ansvar for et barn umynidggjør han moren når han lager planer uten å konferere med henne. Når han velger sin kveld borte, har han samtidig valgt hennes kveld hjemme uten at hun har fått være med på avgjørelsen. Det handler ikke om å bli bestemt over, men å ta ansvar for å samordne ting.

Hun ofte lære seg å være litt mindre martyr og være ærligere overfor både seg selv og sin kjære i forhold til hva hun forventer og ønsker. Hun må kanskje også foreta noen strategiske tilbaketrekninger som både tvinger og gir far frihet til å komme på banen i forhold til barnet.

Begge må lære seg å gjensidig prøve å innrette seg på en måte som tilgodeser både mors og fars selvstendige behov.

Nå kan det jo hende at den ramsen passer dårlig i deres situasjon. Men jeg innbilder meg at siden du tar dette opp er det kanskje et eller annet som skurrer for deg?

mvh

Har du vurdert å bli parterapeut? :-)

[PieLill]

Forresten kom jeg på nå, at en av de mest "bekymrede" foreldrene jeg kjenner ikke er en mor. Det er nemlig bestefaren min. Han er kanskje veldig moderne for sin generasjon...

;-)

mvh

[Gjest togli]

''Jeg tror kanskje vi kvinner er "født med dårlig samvittighet" og godt kan slappe litt mer av På den annen side tror jeg mannfolk kan ha godt av å forsøke å sette seg litt mer inn i andres mulige følelser?''

Det tror jeg du har rett i. Men hvordan ville det gått om mannfolka skulle ta seg av all den "dårlige samvittigheten" tro...? Det er (heldigvis) fortsatt en genetisk forskjell på kvinner og menn. :-)

Vi hadde blitt en nasjon av dårlige samvittighetere?

[Gjest togli]

Forresten kom jeg på nå, at en av de mest "bekymrede" foreldrene jeg kjenner ikke er en mor. Det er nemlig bestefaren min. Han er kanskje veldig moderne for sin generasjon...

Hehe, sikker på han ikke er skaphomse?

Jeg har ei barnløs venninne som er bekymra for alt mulig. Lurer på hvordan det skal gå hvis hun får barn en gang.... *huff*

[løvinne71]

Jeg sendte selvfølgelig melding og ga beskjed

Det stiller seg selvfølgelig annerledes!

Men det kom ikke frem i det første innlegget ditt at du gav beskjed!

Det virket som du bare gikk ut for å handle, og så ikke kom hjem før langt på natt..

Selvfølgelig er det greit å kunne gjøre ting på sparket av og til, selv om man har barn. Men generellt krever det jo litt mere planlegging og samarbeid når man har barn.

Men hvis dette var ett unntak, snarere enn en regel, så ser jeg ikke noe galt i det.